Einar Bull

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Einar Marensius Bull (født 20. september 1942 i Alta) er en norsk diplomat.[1]

Etter utdannelse som siviløkonom 1968, arbeidet han i Europabevegelsen i Norge 1968–70, fra 1970-72 kontorsjef i Norsk Nefelin, Elkem og fra 1972 i utenrikstjenesten, først stasjonert ved konsulatet i Genova. Så fulgte en tid som byråsjef i Utenriksdepartementet fra 1982 til 1985,og var bl.a. medlem i Styret for veiledningskontoret for import fra utviklingsland.[2] I 1985 ble han ambassadør i Nigeria, stasjonert i hovedstaden Lagos der han ble til 1988 med ansvar for å være sendemann også til Porto-Novo i Benin, Yaoundé i Kamerun, Accra i Ghana og Lomé i Togo. Deretter ble han underdirektør i Utenriksdepartementet, fra 1988–92 Utenriksdepartementets representant i valutarådet (Norges Bank).

Fra 1992 var Bull ekspedisjonssjef i Utenriksdepartementet, og ledet også det faglige arbeidet med EØS-forhandlingene som ble undertegnet i mai 1992. Fra 1992 til 1996 var han Utenriksdepartementets representant i Norges Eksportråd, dels overlappende med tiden som spesialråd(viseutenriksråd)for handelssaker 1994–96. I 1996 etterfulgte han Eivinn Berg som Norges ambassadør til EU i Brussel og satt til 2001. Han overtok etter Knut Almestad, da han 2002–06 var president i EFTAs overvåkningsorgan i Brussel, før han avsluttet karrieren med å være ambassadør ved Norges ambassade i Roma 2006–2011.[3] Bull hevdet offentlig at Norge burde bli eier av residensen i Roma i steden for å leie den..[4] Bull bosatte seg etter oppholdet i Roma i en leilighet i Oslo utformet av arkitekt og Romakjenner professor Thomas Thiis-Evensen.[5]

Han er av slekten Bull. Hans tipptipp-oldefar var dikter og fogd på Sunnmøre, Ole Christian Bull (1762–1814), hvis ene sønn Fredrik Nannestad Wingaard Bull (1800–1893) bosatte seg først i Hasvik senere i Alta og ble far til Ole Christian Bull (1838–1916). Einar Bull arvet eiendommen Bull-kaia (kaianlegg, pakkhus) i Bukta, Alta etter Jacob «Marentius» Cederstrøm Bull, sønn av Fredrik Nannestad Wingaard Bull i andre ekteskap som i sin tid hadde kjøpt stedet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Einar Bull i Store norske leksikon
  2. ^ «Einar M. Bull». Forvaltningsdatabasen. 
  3. ^ Nilas Johnsen (22.10.2007). «Nekter å skatte for ambassadeluksus». VG. 
  4. ^ Edel Bakkemoen (10.2.2007). «Ambassadøren, kokken og ti mål tomt». Aftenposten. 
  5. ^ Edel Bakkemoen (1.10.2011). «Her begynner tøffeltilværelsen». Aftenposten. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]