Eiler Brockenhuus til Søndergaarde

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Brockenhuus' normaliserte slektsvåpen, tegnet for Danmarks Adels Aarbog, 1897

Eiler Brockenhuus (født omkring 1540,[1] død tidligst 1607) var en dansk adelsmann fra Fyn som best huskes for sitt utsvevende liv og tragiske endelikt. Han var sønn av Claus Brockenhuus (død 1566) og Marine (Maren) Eilersdatter Friis av Hesselager (død 1576).

Allmuen i Vends herred på Fyn kunne fortelle historier om hvordan Eiler Brockenhuus eksperimenterte med kruttets kraft ved å sprenge en skorstensfeier i luften, om hvordan han mishandlet sine undersåtter og voldtok og drepte sin søster. I sognekirken Rørup skal han ha invitert folk til sin egen begravelse, for under minnehøytideligheten plutselig å sprette opp av kisten til følgets store forskrekkelse.[2]

Kort tid etter farens død giftet han seg med Tale Mouridsdatter Emmiksen til Jerstrup. Da svogeren Otte Emmiksens døde i 1579, forførte han dennes enke Margrethe Rantzau med et barn som resultat. Det var strenge straffer for den slags nære forbindelser,[3] og da ryktene kom kong Frederik II for øre, lot han paret stevne til den kommende herredag. De flyktet dog, men våget seg snart tilbake til Søndergaarde. Her skal han ha mishandlet sin hustru og utstedt trusler mot kongen og egnens øvrighet. Det ryktes også at han skulle ha fått et barn med sin søster og siden drept begge to, og at han i 1576 også skulle ha tatt sin mor av dage. Dette ble for meget for kongen, og Brockenhuus ble pågrepet og ført til Københavns slott.

Fengsel[rediger | rediger kilde]

Det var blitt bestemt at han skulle tiltales ved Herredagen i Odense i 1584, men de foreløpige forhør avslørte så mange pinlige historier om han og søstrenes løsaktige liv at kongen oppga å holde en offentlig rettsforfølgelse. I stedet ble han overført til fengselet i Dragsholm slott (Draxholm) på Sjælland. Herfra skrev han lange brev til regjeringsråder og senere til kong Christian IV. I et av brevene beskyldte han riksrådet for å være skyld i Frederik IIs død, og for å ha lignende planer med Christian IV. Straffen ble deretter omgjort til livsvarig fengsel. I 1606 fikk han tillatelse til å få et »naadigere fængsel«, med ild og lys.[4] I 1607 sendte han kongen en hel bok med profetier og fantasier, men synes kort tid etter å ha vært død. I ekteskapet etterlot han seg en datter og to sønner, hvorav den ene, Claus Brockenhuus (gift med Emerentze Pedersdatter Baden på Fritzøehus slott i Larvik)[5] ble landsdommer på Fyn.[6]

Referanser[rediger | rediger kilde]