Eike
Eike er et gammelt navn på en liten robåt. Den har flat og bratt akterspeil. Uttrykket eike brukes i Vestfold, på Nordmøre, i Sør-Trøndelag og Telemark om en liten pram eller liten robåt lik en pram. Videre brukes det om en bestemt lokal båttype i Østfold, Solør, Råbyggelag, Mandal, Setesdal, Sunnhordland og flere andre steder som betegnelse på en flatbunnet båt.
Eike som båttype[rediger | rediger kilde]
Det finnes en rekke varianter av denne båttypen, som er fullstendig flatbunnet. Den benyttes til fiske og transport på småvann, innsjøer og elver. Eiker ble ofte bygget av vrakbord og var derfor ofte billige i anskaffelse. Den ble derfor en båt for allmuen.
Eika har typisk kasseform, men det er varianter med underliggende senterbord og et mindre speil forut eller overliggende senterbord. En variant på Randsfjorden er noe forskjellig, med et flatt kjølbord og rund fasong som liknet mye på de rundbunnede åfløyene i Valdres. Båter med kasseliknende fasong ble kalt flatbotninger, mens de runde ble kalt rundbotninger.
Den vanlige eika[rediger | rediger kilde]
Eika ligner en avskåret robåt, med flat og bratt akterspeil. Den forekommer både med rund og flat bunn. Tollegangen kunne være skiftet ut med åregafler, og det var bare plass til en roer. Eika egnet seg best i smult farvann og var vanligvis lettrodd.
Modellmessig var den nær opp til jolla som kunne seiles og var utstyrt med feste for ror, men eikekjølen var ikke stor nok til å hindre sideavdrift. Begge disse typene kunne være utstyrt med en nedsenkning i akterstavnen der en kunne legge en åre og hamle seg fram. For seiljoller i vindstille var dette beste måten å komme seg hjem på uten hjelp.
Dory[rediger | rediger kilde]
En «slektning» fra den andre siden av Atlanterhavet er dory. Den er flatbunnet og sidene var bygd slik at den ikke trengte spanter for å holde fasongen. Denne båttypen var mye brukt i det rike torskefisket på fiskebankene rundt Newfoundland.
Moderskipet var en skarpseilende skonnert som hadde med seg en stabel av doryer på dekk. Disse ble sluppet ut med en fisker i hver, mens moderskipet lå i noenlunde samme posisjon for å ta dem opp etter endt økt.
Se også[rediger | rediger kilde]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Espen Skjærbakken: Indre Østlandets trebåter 2005 ISBN 82-90660-24-3
- A.W. Brøgger og Haakon Shetelig: Vikingeskipene - Deres forgjengere og etterfølgere Oslo 1950
- Svein Molaug: Vår Gamle Kystkultur Bind 1 1985 ISBN 82-09-10214-1