Eidsfos Jernverk

Eidsfos Jernverk var et jernverk i Eidsfoss.

Historie[rediger | rediger kilde]

På det gamle jernverksstedet Eidsfoss kom den første masovnen i gang i 1697. Fram til 1926 var det knutepunkt for dampskipstrafikk på Eikeren med forbindelse sørover på den smalsporete jernbanelinja til Tønsberg. Innenlandsk turisttrafikk i rundreisestil hadde stort omfang fram til 1920-årene. Like før krigen var det slutt på jernbanedriften ved Tønsberg–Eidsfoss-banen, bilen overtok her som så mange andre steder. Jernverket var på 1700-tallet kjent som landets beste, og til tider eneste produsent av stål. Etter opphør av støperi og ovnsproduksjon ble jernbanevogner produsert der fram til etterkrigstiden.

Transport på Eikeren[rediger | rediger kilde]

Eikeren ble transportåre for jernmalm som skulle fraktes til Eidsfoss og verkets produkter som skulle til Drammen. Verket eide seiljaktene som ble benyttet til denne transporten og senere ble fikk de også hjuldamperen DS «Ekeren», og etter det DS «Stadshauptmand Schwartz».

Verkets bygningsmasse[rediger | rediger kilde]

Fortsatt finnes 25 av verkets gamle bygninger, mest bolighus, spredt i området mellom Eikeren og Bergsvannet. Langs elvedraget finnes rester etter tre store kornmøller fra tidlig middelalder og fundamenter etter en oppgangssag fra 1500-tallet.

Eidsfos Hovedgård[rediger | rediger kilde]

Rundt den fredete Eidsfos Hovedgård vitner alléer og formasjoner i terrenget om et engang høyt pleiet kulturlandskap. Et parkanlegg i barokk- og renessansestil var anlagt her på 1700-tallet av verkseiere. Hovedbygningen var privatbolig for eierne helt til 1987. Bygningen var oppført omkring 1750, siden påbygd og fredet i 1923.^[1]

Eiere[rediger | rediger kilde]

Fra 1742 til 1753 var Frederik Ferdinand Hausmann en av verkets eiere.^[2]

Jernverket og hovedgården var på 1800-tallet eid av blant andre Peder Juel von Cappelen i Drammen som tilhørte en annen gren av slekten Cappelen enn den grenen som eide Fossesholm. Deretter var det andre eiere, blant andre medlemmer av familien Schwartz.

Ovnsplate - Norsk Folkemuseum

Referanser[rediger | rediger kilde]

^ «Hovedgårdens historie | EIDSFOS HOVEDGÅRD». eidsfoshovedgard.no. Stiftelsen Eidsfos Hovedgård. Besøkt 19. februar 2017. «Eidsfos Hovedgård ble fredet av den ”antikvariske bygningsnævnd” med riksantikvar Harry Fett som formann 11. april 1923.»
^ «Hovedgårdens historie | EIDSFOS HOVEDGÅRD». eidsfoshovedgard.no. Stiftelsen Eidsfos Hovedgård. Besøkt 19. februar 2017. «Frederik Ferdinand Hausmann rådet over verket fra 1742 og frem til 1753. Han eide Mangelsgården i Christiania. Haussman var eneeier, arkitektur- og hageinteressert og formuende nok til å bygge en landeiendom av denne størrelsen og representativitet.»

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Joramo, Morten Alexander (1997). Eidsfos (jern)verk 1697-1997 : jubileumsbok. Eidsfoss. s. 110 sider. ISBN 8299419700.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Eidsfoss på Facebook
Mer om Eidsfos
Eidsfos Hovedgård
Eidsfoss Musikkforening
Vestfold Festspillene
Mer om Eikeren og Eiker-vassdraget
(no) «Eidsfos Jernverk». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.

[1] «Hovedgårdens historie | EIDSFOS HOVEDGÅRD». eidsfoshovedgard.no. Stiftelsen Eidsfos Hovedgård. Besøkt 19. februar 2017. «Eidsfos Hovedgård ble fredet av den ”antikvariske bygningsnævnd” med riksantikvar Harry Fett som formann 11. april 1923.»

[2] «Hovedgårdens historie | EIDSFOS HOVEDGÅRD». eidsfoshovedgard.no. Stiftelsen Eidsfos Hovedgård. Besøkt 19. februar 2017. «Frederik Ferdinand Hausmann rådet over verket fra 1742 og frem til 1753. Han eide Mangelsgården i Christiania. Haussman var eneeier, arkitektur- og hageinteressert og formuende nok til å bygge en landeiendom av denne størrelsen og representativitet.»

[1]

[2]