Egypts geografi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kart over Egypt

Egypts geografi er knyttet til to regioner: Sørvest-Asia og Nord-Afrika. Egypt ligger omkring Nilens nedre løp og dens utløp i Middelhavet. Egypt har kystlinjer mot Middelhavet og Rødehavet. Landet grenser til Libya i vest, Gazastripen og Israel i nordøst, Rødehavet i øst og Sudan i sør. En mindre del av landet, Sinaihalvøya, er geografisk sett egentlig en del av Asia. Med et areal på 1 001 449 km² har Egypt et landområde på størrelse med Texas og New Mexico til sammen, fire ganger større enn Storbritannia og to ganger større enn Frankrike. Den største rette avstanden i Egypt fra nord til sør er 1 024 km, mens den fra øst til vest er 1 240 km. Egypts maritime grenser består av mer enn 2 900 km kystlinjer langs Middelhavet, Suezbukta, Akababukta og Rødehavet. Både bosetning og næringsliv er stort sett knyttet til den fruktbare Nildalen og til Nilens delta. Hele 96 % av landet er ørken.

Guvernementer[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Egypts guvernementer

Egypt er delt inn i 26 guvernementer (noen ganger kalt provinser), som inkluderer fire byguvernementer: Alexandria (Al Iskandariyah), Kairo (Al Qahirah), Port Said (Bur Sa'id) og Suez. Ni guvernementer som ligger i Nedre Egypt i området rundt Nildeltaet er også inkludert, samt åtte guvernementer i Øvre Egypt langs Nilen, fra Kairo til Aswan, og fem guvernementer som dekker Sinai og ørkenområdene som ligger vest og øst for Nilen.

Naturområder[rediger | rediger kilde]

Egypts topografi

Egypt er først og fremst ørken. Bare en liten del av det totale landområdet er kultivert og har permanent bosetning. Det meste av landet ligger innenfor det brede båndet av ørken som strekker seg østover fra Afrikas atlanterhavskyst, over kontinentet og inn i Sørvest-Asia.

Egypts geologiske historie har skapt fire store naturgeografiske regioner:

Til tross for at Nildalen og Nildeltaet kun dekker om lag 5,5% av Egypts samlede areal, er denne regionen landets viktigste og eneste dyrkbare. Omtrent 99% av befolkningen livnærer seg av denne frodige regionen. Nildalen strekker seg ca. 800 km fra Aswan til utkanten av Kairo. Nildalen er også kjent som Øvre Egypt, mens området rundt Nildeltaet er kjent som Nedre Egypt. Bratte fjellklipper reiser seg langs elvebreddene eller tilført siltjord som ellers er veldig tørr. Siden byggingen av Aswandammen har jordbruket i Nildalen vært avhengig av irrigasjon. Nildeltaet består av flate, lavtliggende områder. Enkelte deler av deltaet er myrlendte og vasstrukne, og dermed ikke egnede for jordbruk. Andre områder rundt deltaet brukes til jordbruk.[1]

Nildalen og Nildeltaet[rediger | rediger kilde]

Nildalen, også kjent som Øvre Egypt, strekker seg ca. 1 200 km fra Kairo til grensen mot Sudan. Denne regionen kalles også Øvre Egypt og er den bebodde og oppdyrkede delen av landet, det egentlige Egypt, og omfatter Nildalen, Nildeltaet og oasene, og utgjør bare ca. 35 600 km². Nildalen består av et 5-15 km bredt dalføre som Nilen i tidenes løp har gravd. Elveløpet følger stort sett østsiden av dalen. Nildalen er smalere i sør, og sør for 25. breddegrad nord er den bare ca. 3 km bred. Aswandammen har skapt verdens største kunstige innsjø, Nassersjøen, som strekker seg ca. 500 km fra Aswan til et stykke inn i Sudan.

Nord for Kairo grener Nilen seg ut i et bredt delta med to hovedarmer, Damiette (Dumyat) i øst og Rosetta (Rashid) i vest. Deltaområdet danner en trekant på ca. 24 000 km², og strekker seg ca. 150 km fra Kairo til Middelhavet og ca. 250 km fra Alexandria i vest til Port Said i øst. Deltaet utgjør den mest fruktbare delen av landet, og er hjemsted for mesteparten av landets befolkning.

Deltaområdet kalles Nedre Egypt eller Deltaet (arabisk: al-Wagh al-Bahari).

Vestørkenen[rediger | rediger kilde]

Vestørkenen (arabisk: al-Sahra al-Gharbiya) omfatter nesten tre fjerdedeler av landets areal og utgjør det nordøstlige hjørnet av Den libyske ørken. Vestørkenen strekker seg fra Middelhavet i nord til grensen mot Sudan i sør, og fra Nilen i øst til grensen mot Libya i vest. Ørkenen består av et lavt platå, dannet av sedimentære bergarter, er sjelden over 300 moh. og som heller svakt mot nord. De høyeste områdene finnes lengst i sørvest, hvor platået al-Kabir hever seg til over 900 moh. En stor vannførende sandsteinstruktur har gitt opphav til en rekke oaser: al-Kharga, Dakhla, al-Farafra, al-Bahariyya, Siwa og Fayyum. I den nordlige delen av ørkenen ligger flere store senkninger, deriblant Qattara, som inneholder store saltsjøer og sumper.

Østørkenen[rediger | rediger kilde]

Østørkenen (arabisk: al-Sahra al-Sharqiya) strekker seg østover fra Nilen til Suezbukta og Rødehavet. Den består av et ødslig plateområde med opptil 2 187 meter høye (Shayib al Banat), forrevne randfjell ut mot rødehavskysten. Regionen er veldig forskjellig fra Vestørkenen. Den relativt høye Østørkenen reiser seg fra Nilen og strekker seg over et område på ca. 220 000 km² (et område omtrent like stort som den amerikanske delstaten Utah). Det oppoverskrånede platået av sand og med en lengde på 100 km baner vei for steinete åser som strekker nordover og sørover mellom grensen til Sudan og Deltaet. Åsene kommer opp i en høyde på mer enn 1 900 meter. Regionens mest fremtredende trekk er den østliggende kjeden av kuperte fjell, Rødehavsfjellene, som strekker seg fra Nildalen og østover til Suezbukta og Rødehavet. Dette forhøyede området har et naturlig dreneringsmønster som sjelden fungerer på grunn av lite nedbør. Området har også et kompleks med uregelmessige, tydelige wadier som går vestover mot Nilen.

Østørkenen er generelt isolert fra resten av landet. Det er ingen oasebruk i regionen på grunn av utfordringer knyttet til opprettholdelse av jordbruk. Bortsett fra noen landsbyer på rødehavskysten er det ingen permanente bosetninger. Viktigheten av Østørkenen ligger i dens naturressurser, spesielt olje. Et enkelt guvernement som har hovedstad i Al Ghardaqah (eller Hurghada), styrer hele regionen.

Sinaihalvøya[rediger | rediger kilde]

Jabal Katrina, landets høyeste punkt

Sinaihalvøya er atskilt fra resten av Egypt av Suezbukta. Mot sørøst avgrenses den fra Arabiske halvøy av Akababukta. Området består for en stor del av ørken med høye fjell i sør. Den nordlige delen av halvøya danner et uregelmessig platå, som skråner mot Middelhavet. Helt i sør hever Sinaifjellene seg til over 2 000 moh. (Jabal Katrina 2 642 moh.). Jabal Katrina er Egypts høyeste fjell. Fjellene består av vulkanske og metamorfe bergarter, og faller bratt ned mot kysten. Halvøya forbinder Afrika og Asia. Det finnes mange petroleumsfelter langs Suezbukta.

Ytterpunkter[rediger | rediger kilde]

Dette er en liste over ytterpunkter i Egypt, punkter som er lenger nord, sør, øst eller vest enn alle andre steder.

  • Nordligste punkt – et nes uten navn, beliggende like nordvest for Sidi Barrani i guvernementet Matruh
  • Østligste punkt – Ras Hadarba (Kapp Elba), Al-Bahr al-Ahmar *
  • Sørligste punkt – Jabal Bartazuga på grensen til Sudan, Al-Bahr al-Ahmar **
  • Vestligste punkt – et sted uten navn på grensen til Libya like øst for ruinene av Qasr al Qarn i Libya, Matruh
  • * Ras Hadarba ligger innenfor Hala'ib-trekanten som er gjort krav på av Sudan, men okkupert av Egypt. Hvis dette stedet utelates er Ras Banas-halvøya på fastlandet Egypts østligste punkt, inkludert Mukawwa'-øya.
  • ** Egypts sørligste punkt ligger i Bir Tawil-området, et område som vanligvis betraktes som en del av Egypt men som ikke er gjort krav på av landet. Hvis dette stedet utelates har Egypt ingen sørligste punkt, ettersom landets sørlige grense dannes av 22. breddegrad nord.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Rosalie, David (1997). «The Geography and Historical Background». Pyramid Builders of Ancient Egypt: A Modern Investigation of Pharaoh's Workforce. Routledge. ss. 14. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]