Edwin von Manteuffel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Edwin von Manteuffel
Edwin von Manteuffel
Edwin von Manteuffel
Født 24. februar 1809
Dresden
Død 17. juni 1885 (76 år)
Karlsbad, Böhmen
Troskap Preussen Preussen
Tyskland Tyskland
Tjenestetid 1827–1885
Rang Generalfeltmarskalk
Kommandoer IX (Schleswig-Holstein) Korps
I Korps
I Armé
Arméen i Sør
Okkupasjonsarméen
Militære slag Den østerriksk-prøyssiske krig
Den fransk-prøyssiske krig
Utmerkelser Storkorset av jernkorset
Pour le Mérite
Den sorte ørns orden

Edwin von Manteuffel

Edwin friherre von Manteuffel (født 24. februar 1809 i Dresden, død 17. juni 1885 i Karlsbad i Böhmen) var en prøyssisk generalfeltmarskalk.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Tidlig karriere[rediger | rediger kilde]

Edwin Hans Karl von Manteuffel var sønn av geheimreferendarien av Manteuffel, og vokste om som barn i Biedermeiertidens Vormärzatmosfære.

Manteuffel trådte i 1827 inn i det prøyssiske garderytteri og ble det følgende år offiser. I 1843 ble han utnevnt til rittmester og ble adjutant hos Prins Albrecht. Allerede før 1848 ledsaget han prinsen til hoffet i Sankt Petersburg, der tsaren Nikolaj I la merke til ham. Hans gode kontaktpunkter i det russiske hoff førte til at han flere ganger senere ble benyttet til militærsendeferder til Russland.

Fra denne stilling som prinsens adjutant kom han særlig under marsrevolusjonen i 1848 i nær berøring med kong Frederik Vilhelm IV av Preussen, som ansatte ham som fløyadjutant.

Han ble forfremmet i 1854 til oberst og kom 1857 i spissen for kongens militærkabinett. I denne stilling fikk han en betydelig innflytelse på hærens reorganisering og bestrebet seg særlig på å bevirke en foryngelse av offiserskorpset, hvorved han skaffet seg ikke få fiender.

Manteuffel, som i 1858 var blitt forfremmet til generalmajor, ble utnevnt den 18. oktober 1861 til generalløytnant og generaladjutant. Sammen med Albrecht von Roon, hvis utnevnelse Manteuffel hadde vært pådriver for, ble samtidig med ham rådgiver for monarken. Manteuffel fikk også lempet det slik at Helmuth von Moltke ble utnevnt til sjef for generalstaben. Slik kan man si at Manteuffel fikk som sjef for miliærkabinettet en temmelig sterk posisjon. Men man hadde kanskje overvurdert hans politiske teft, og ham ble tilskrevet en uheldig og heller reaksjonær tendens. Slik ble han av i 1861 ufordelaktig omtalt i juristen og politikeren Karl Twestens brosjyre Was uns noch retten kann som en «katastrofal mann i en katastrofal stilling » (unheilvollen Mann in unheilvoller Stellung). Dette angrepet på hans embedsførsel besvarte Manteuffel ed en tfordring til duell, hvorfra Twesten kom fra det med et sår, og Manteuffel med en kort arrest i Magdeburg.

I kriger mot Danmark, Østerrike og Frankrike[rediger | rediger kilde]

Under Den andre slesvigske krig i 1864 overvar han kampen ved Mysunde og prøyssernes overgang over Slien til Angeln, og fikk i 1865 overkommandoen i Slesvig.

Manteuffel åpnet Den østerriksk-prøyssiske krig i 1866, idet han den 7. juni med sine tropper overskred Ejderen, hindret stenderforsamlingens åpning og fordrev de østerrikske tropper fra Holstein. Han rykket deretter over Elben inn i Hannover og tok den 18. juni festningen Stade. Han ble nå underlagt Mainhæren under general Vogel von Falkenstein, overtog ved dennes utnevnelse til guvernør i Bøhmen den 20. juli overkommandoen over hæren, og seiret ved Hundtheim, Tauberbischofsheim, Helmstädt og Rossbrunn.

I september ble han utnevnt til General der Kavalerie og kort etter til kommanderende general for det nyopprettede slesvig-holstenske korps (9.), fra hvilket han i 1868 ombyttet med 1. korps. Med dette rykket han i felten i 1870 under den tysk-franske krig, kjempet ved Colombey-Nouilly og Noiseville, og fikk etter Metz’ fall overkommandoen over 1. tyske armé, med hvilken han beseiret den franske nordhær ved Amiens og ved Halluefloden.

Den 12. januar 1871 overtok han ledelsen av operasjonene mot Charles Denis Bourbaki, brakte rettidig hjwlp til beleirerne av Belfort og tvang Bourbaki til å søke inn på sveitsisk territorium.

Etter krigene[rediger | rediger kilde]

Etter fredsslutningen førte han befalingen over okkupasjonshæren i Frankrike inntil landets fullstendige rømning av tyske tropper 1873.

Han ble da utnevnt til generalfeltmarskalk og gikk såvel 1876 som 1879 i diplomatisk sendeferd til Russland, hvor han fikk tittel av russisk feltmarskalk.

Stattholder i Elsass-Lothringen[rediger | rediger kilde]

I 1879 ble han ansatt som stattholder i Elsass-Lothringen (Alsace-Lorraine, som Frankrike hadde måttet avstå etter sitt krigsnederlag) og som sjef for 15. armékorps. Hans faste forhåpning fra første stund som stattholder var å få ført Elsass-Lothringen frem til full autonomi og dermed likeverdig status med de andre delene av Det tyske rike. Men han døde før dette målet var nådd.

Manteuffel var en mann av fast karakter, en dyktig fører og administrator; som stattholder opptrådte han med mildhet, men det lyktes ham ikke å vinne popularitet.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Edwin von Manteuffel – bilder, video eller lyd