Edward Foxe

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Edward Foxe (født ca. 1496, død 8. mai 1538) var biskop av Hereford under Henrik VIII av England. Han var den mest luthersk inspirerte av Henrik VIIIs biskoper, og hadde hovedansvaret for Ten Articles fra 1536.

Foxe ble født i Dursley i Gloucestershire. Det er mulig at han var i slekt med Richard Fox, biskop av Exeter og vokter av geheimeseglet under Henrik VII. Han ble utdannet ved Eton College og King's College i Cambridge. Etter å ha fullført studiene i 1520 ble han sekretær for Thomas Wolsey i 1527. I 1528 ble han sendt sammen med biskop Stephen Gardiner til Roma for å få tillatelse til å føre saken om annullasjon av ekteskapet mellom Henrik VIII og Katarina av Aragon i England.

Da han kom tilbake fra Roma, ble han profoss ved King's College. I august 1529 var det Foxe som overbrakte Thomas Cranmers forslag om å søke hjelp fra teologiske fakulteter på kontinentet til kongen. Dette forslaget førte til at Cranmer ble utnevnt til erkebiskop av Canterbury, en posisjon Foxe hadde ventet å få.

Etter et kort oppdrag i Paris i oktober 1529 traff Foxe i januar 1530 Hugh Latimer i Cambridge, og de to ble venner. De tok en aktiv rolle i å overtale de engelske universitetene til å stille seg på kongens side i annullasjonsspørsmålet. Han ble i 1530 og 1531 sendt til franske universiteter for å overtale dem, og var også involvert i å forhandle frem en nærmere allianse mellom England og Frankrike. I april 1533 var han prolocutor under konvokasjonen hvor kirken i England bestemte at kongens ekteskap var ugyldig. I 1534 publiserte han traktaten De vera differentia regiae potestatis et ecclesiae. Annen utgave av verket kom i 1538, og i 1548 kom en oversettelse til engelsk.

Han flere innbringende kirkelige embeter, som erkediakonatet Leicester (1531), dekaneriet Salisbury (1533) og bispeembetet i Hereford (1535). I 1535 og 1536 var han i Tyskland for å diskutere politisk og teologisk forståelse med lutherske fyrster og teologer. Han hadde flere samtaler med Martin Luther, som ikke lot seg overbevise om rettmessigheten ved Henrik VIIIs annullasjon.