Eduard Tubin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Eduard Tubin
Født18. juni 1905[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Torila
Død17. nov. 1982[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (77 år)
Österhaninge församling[3]
BeskjeftigelseDirigent, komponist Rediger på Wikidata
Utdannet vedEstlands musikk- og teaterakademi
EktefelleErika Tubin (1941–)
Linda Tubin (1932–)
BarnRein Tubin
Eino Tubin
NasjonalitetEstland
Sverige
GravlagtMetsakalmistu
Medlem avTartu School of Composition[5]
UtmerkelserAtterbergpriset (1977)
Eduard Tubin på Commons

Eduard Tubin (født 5. junijul./ 18. juni 1905greg., død 17. november 1982) var en estisk komponist og dirigent. Med sine 10 symfonier regnes han som Estlands fremste symfoniker. Tubin levde i eksil i Sverige fra 1944 og fram til sin død i 1982.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Tubin ble født 18. juni 1905 i Torila nær byen Kallaste i Estland. Han begynte tidlig å spille tverrfløyte og fiolin på egen hånd samt balalaika i barneskolens balalaikaorkester. Da foreldrene oppdaget Tubins store interesse for musikk, solgte faren en kalv for å kjøpe et piano til sønnen. Tubin tenkte seg først en karriere som lærer og begynte derfor på lærerskolen i Tartu i 1920. I 1924 fikk han i tillegg plass ved musikkonservatoriet i Tartu hvor han tok timer i orgel og musikkteori. Det er fra denne tiden man finner Tubins første bevarte komposisjoner.

Etter avsluttet lærerutdanning i 1926 begynte Tubin først å jobbe som lærer og kordirigent. Etter endt musikkutdanning i 1930 begynner han å arbeide ved Vanemuine-teateret i Tartu, først som akkompagnatør og senere som dirigent. Mellom 1931 og 1944 dirigerte han en rekke framfølelser av opera, operetter, ballett, symfonikonserter og oratorier. Han gjorde også flere utenlandsreiser på denne tiden. I 1938 møtte han bl.a. Zoltán Kodály og Béla Bartók under et opphold i Ungarn. Tubin interesserte seg også for estisk folkemusikk, og gjorde bl.a. reiser på landsbygda for å samle inn folkesanger fra lokale spellemenn. Dette inspirerte ham til hans første større komposisjon, balletten Kratt. Balletten ble urframført på Vanemuine-teateret i 1943.

I 1944 flyktet Tubin med sin kone og to sønner til Sverige fra et Estland som nå var okkupert av Sovjetunionen. Året etter fikk han jobb ved Drottningholms slottsteater, hvor hans primære oppgave var å restaurerte barokkoperaer og -balletter for framførelse ved teateret. På denne tiden modnes Tubins komposisjonsstil, og han avslutter i 1946 sin symfoni nr. 5, som kom til å bli det mest fremførte verket i Tubins levetid med over 50 framførelser verden over. Andre viktige verker fra denne tiden er pianosonate nr. 2, Nordlys (1950), og symfoni nr. 6 (1953–54).

Tubins musikk ble lenge forbudt framført i Estland av de lokale kommunistiske myndighetene. Men i 1959 ble hans symfoni nr. 5 framført i Tallinn, og i 1961 besøkte han selv Estland for første gang siden 1944. Senere opprettet Tubin et samarbeid med bl.a. Estlands nasjonalopera, Estonia, som resulterte i operaene Barbara von Tisenhusen (1967) og Prosten fra Reigi (1971). Sistnevnte ble imidlertid ikke fremført før i 1979 p.g.a. Sovjetunionens strenge kulturpolitikk.

Tubin ble boende i Sverige fram til sin død i 1982 og var fra 1961 svensk statsborger. Han ble imidlertid aldri en framtredende skikkelse i svensk musikkliv, og han var heller ikke et kjent navn utenfor Sveriges grenser med unntak av i Estland. Det var først rundt 1980 at Tubins musikk begynte å få internasjonal anerkjennelse. Dette skyldes i stor grad dirigenten Neeme Järvi, som framførte Tubins musikk med viktige orkestre i både Europa og USA. Järvi immigrerte selv fra Estland og bosatte seg i USA i 1980. Et høydepunkt i Tubins karriere var framførelsen av symfoni nr. 10 med Boston Philharmonic Orchestra under ledelse av Järvi (1981) der komponisten selv var til stede. Järvis innspilling av Tubins samtlige orkestermusikk med Göteborgs Symfoniker for plateselskapet BIS ble imidlertid fullført først etter komponistens død.

Priser og utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Musikkstil[rediger | rediger kilde]

Første halvdel av Tubins produksjon er forankret i senromantisk tradisjon. Musikken har dessuten et visst «nordisk» særpreg og er således sammenlignbar med musikk av Jean Sibelius og Carl Nielsen. Tubin er i likhet med disse en dyktig orkestrator, og har den senromantiske symfonien som det viktigste uttrykksmediet. I tillegg finner man påvirkning fra estisk folkemusikk i noen av Tubins verker.

Fra og med symfoni nr. 6, bare et par år etter Tubins flukt til Sverige, radikaliseres Tubins musikkstil. De nasjonalistiske elementene forsvinner, og byttes ut med et mer harmonisk komplisert og dystert tonespråk. Musikken kan karakteriseres som fritonal. I finalen til symfoni nr. 7 gjør han f.eks. bruk av alle skalaens 12 toner, men holder seg fortsatt innenfor tonaliteten.

Verker i utvalg[rediger | rediger kilde]

Scenemusikk[rediger | rediger kilde]

  • Kratt, ballett i 4 akter (1938–1940, 2. versjon 1940–1941, 3. versjon 1959–1960)
  • Barbara von Tisenhusen, opera i 3 akter (1967–1968)
  • Prosten fra Reigi (Reigi Ōpetaja), opera (1970–1971)

Orkesterverker[rediger | rediger kilde]

  • Symfoni nr. 1 i c-moll (1931–1934)
  • Symfoni nr. 2 i h-moll «Den legendariske» (1937)
  • Symfoni nr. 3 i d-moll «Den heroiske» (1940–1942, revidert 1968)
  • Symfoni nr. 4 i A-dur «Sinfonia lirica» (1943, revidert 1978)
  • Symfoni nr. 5 i h-moll (1946)
  • Symfoni nr. 6 (1952–1954, revidert 1956)
  • Symfoni nr. 7 (1955–1958)
  • Symfoni nr. 8 (1965–1966)
  • Symfoni nr. 9 «Sinfonia semplice» (1969)
  • Symfoni nr. 10 (1973)
  • Symfoni nr. 11 (ufullendt)
  • Sinfonietta over estiske motiver (1930–1931)
  • Toccata (1937)
  • Prelude Solennel (1940)
  • Musikk for strykere (1962–1963)

Musikk for soloinstrument og orkester[rediger | rediger kilde]

  • Konsert for fiolin og orkester nr. 1 i D-dur (1941–1942)
  • Konsertino for piano og orkester i Ess-dur (1944–1945)
  • Konsert for fiolin og orkester nr. 2 i g-moll (1945)
  • Konsert for kontrabass og orkester (1948)
  • Konsert for balalaika og orkester (1963–1964)

Vokalmusikk med orkester[rediger | rediger kilde]

  • Innsettelseskantate [Vihkiäiskantaatti] for bariton, resitatør, kor og orkester (1958)
  • Requiem for en fallen soldat [Reekviem langenud sõduritele] for mannskor, orgel, mezzosopran, trompet, slagverk og pauker (1950–1979). Tekst: Henrik Visnapuu og Marie Under

Kammermusikk[rediger | rediger kilde]

  • Sonate nr. 1 for fiolin og piano (1934–1936, revidert 1968–1969)
  • Capriccio No.1 for fiolin og piano (1937, revidert 1971)
  • Pastorale for bratsj og orgel (1956)
  • Sonate for bratsj og piano (1964–1965)
  • Sonate for altsaksofon og piano (1951)
  • Pianokvartett i ciss-moll (1929–30)
  • Strykekvartett (1979)

Musikk for soloinstrument[rediger | rediger kilde]

  • Pianosonate nr. 1 (1928)
  • Pianosonate nr. 2 «Nordlys» (1950)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 28. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c Sveriges dödbok 1860–2017, oppført som Tubin, Eduard, besøkt 8. oktober 2021[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6wm56bz, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ www.ooper.parnu.ee[Hentet fra Wikidata]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Eduard_Tubin&oldid=18490337»