Eduard Lasker

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Eduard Lasker, egentlig Isaak Lasker (født 14. oktober 1829 i Jarotschin, Posen, død 5. januar 1884 i New York) var en prøyssisk nasjonalliberal politiker og jurist.

Liv[rediger | rediger kilde]

Lasker ble født i en jødisk familie i Preussen og var sønn av kjøpmannen Daniel Lasker. Hans første utdannelse fikk han av en privatlærer. 13 år gammel begynte han på gymnasiet i Breslau. Etter å ha avlagt Abitur (artium) i 1847 begynte han å studere matematikk og filosofi ved universitetet i Breslau.

Revolusjonsåret 1848 opplevet Lasker i Wien. Ved slutten av året reiste han tilbake til Breslau. Påvirket av de politiske begivenhetene begynte han å studere jus. I 1851 avla han sin Auskultator-eksamen og to år senere den annen juridiske statseksamen med fremragende resultater. Som ferdig utdannet jurist dro han til Storbritannia, hvor han levet frem til 1856.

I 1857 dro han tilbake til Tyskland, hvor han begynte å engasjere seg i publisistisk aktivitet for sin venn Heinrich Bernhard Oppenheims idéer. I forfatningskonflikten i 1865 fikk Lasker ved omvalget et mandat i det prøyssiske parlamentet. Frem til partiet ble splittet i 1866 var Lasker medlem av Deutsche Fortschrittspartei. I 1866 hørte Lasker sammen med Karl Twesten og Hans Victor von Unruh til de liberale representantene som foreslo den såkalte Indemnitätsgesetz. I 1867 var Lasker en av grunnleggerne av Nationalliberale Partei og ble en av dets ledende politikere frem til han gikk ut av partiet i 1880 og grunnla Liberale Vereinigung som fikk høy oppslutning ved valgene i Preussen og i 1884 fusjonerte med Deutsche Fortschrittspartei.

Lasker fikk stor innflytelse både i det prøyssiske parlamentet og i den tyske Riksdagen. Han oppklarte nærmest egenhendig skandalen rundt Berliner Nordbahn. I næringsskandalen rundt jernbanemagnaten Bethel Henry Strousberg og grunnleggeren av jernbaneselskapet fyrst Putbus og prins Biron von Kurland var også flere politikere involvert, noe som bragte den i seg selv regjeringslojale Lasker i konflikt med Otto von Bismarck, som satte seg som mål å isolere Lasker i det nasjonalliberale partiet.

Fra 1875 ble Lasker stadig sykere og fikk i 1883 et fullstendig sammenbrudd. Etter et lengre opphold i USA ville han ta opp igjen det politiske arbeidet. Men allerede året etter døde han i en alder av 55 år den 5. januar 1884 i New York. I 1901 ble han begravet på den jødiske gravlunden på Schönhäuser Allee i Berlin. Der hviler han sammen med riksdagsmannen Ludwig Bamberger i en æresgrav.

Som en av hans viktigste politiske resultater regnes den såkalte lex Miquel-Lasker, som han foreslo sammen med Johannes von Miquel en rekke ganger og i 1873 endelig fikk vedtatt. Loven utvidet det tyske rikes lovgiverkompetanse til hele det borgerlige rettsområdet og banet veien for et felles borgerlig lovverk, som noen år senere resulterte i Bürgerliches Gesetzbuch.

Verker[rediger | rediger kilde]

  • Wege und Ziele der Culturentwicklung (1881)
  • Zur Geschichte der parlamentarischen Entwicklung Preussens (1873)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Seeber, Gustav (red.): Gestalten der Bismarckzeit. – Berlin (Ost) : Akademie-Verl., 1978
  • Langewiesche, Dieter: Liberalismus ind Deutschland, Frankfurt/M. 1988.
  • Sheehan, James J.: German Liberalism in the Nineteenth Century, Chicago 1978.
  • Winkler, Heinrich August, Preussischer Liberalismus und Deutscher Nationalstaat. Studien zur Geschichte der Deutschen Fortschrittspartei 1861-1866, Tübingen 1964.