Édouard Drumont

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Edouard Drumont»)
Édouard Drumont
FødtÉdouard Adolphe Drumont
3. mai 1844[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Paris
Død5. feb. 1917[5]Rediger på Wikidata (72 år)
Paris
BeskjeftigelseJournalist, politiker, skribent Rediger på Wikidata
Embete
  • Parlamentsmedlem i Frankrike (1898–1902) Rediger på Wikidata
Utdannet vedLycée Condorcet
EktefelleCamille Rouyer (1913–)
Louise Gayte (1882ukjent)[6]
NasjonalitetFrankrike
GravlagtPère Lachaise
Grave of Drumont
Medlem avSociété de l'histoire de Paris et de l'Île-de-France
UtmerkelserPrix de Jouy (1879)
Signatur
Édouard Drumonts signatur

Édouard Drumont

Édouard Drumont (født 3. mai 1844 i Paris, død 5. februar 1917 samme sted) var en fransk antisemitt. Hans bok La France Juive (Det jødiske Frankrike) angrep rollen jøder i Frankrike hadde, og agiterte for å stenge dem ute fra samfunnet. Hans avis «La Libre Parole» hadde samme synspunkt. Drumont tiltrakk seg mange tilhengere. Han nådde sitt høydepunkt under Dreyfussaken, og han var av Dreyfus' mest høylytte motstandere. Drumont kan oppfattes som en av de første som forfektet et fascistisk jødehat, selv om han døde før ideologien var etablert.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Édouard Drumont var født i som sønn av en familie av porselensmalere fra Lille. Han mistet faren som 17-åring og måtte fra da av ta vare på seg selv og selv tjene til livets opphold.[7]

Anti-jødisk virke[rediger | rediger kilde]

Édouard Drumont var opprinnelig en katolsk monarkist og på sett og vis en veibereder for Action française (grunnlagt 1898), som blant annet krevde gjeninnføring av monarkiet i Frankrike. Men utover dette utviklet han en form for fransk nasjonaltenkning hvori han stadig mer likestilte den tysk-prøyssiske protestantisme med jødedommen, og tilla den et ønske om europaherredømme.

Drumont vakte i 1886 oppmerksomhet i hele Europa med sitt tobindsverk La France Juive. I sitt første år solgte det 100.000 eksemplarer; året etter kom det i en billigere folkeutgave, og i 1892 i en illustrert versjon. Frem til 1945 utkom det i over 200 oppgaver. Også den tyske utgaven, fra 1886, Das verjudete Frankreich, ble en stor salgssuksess.

Drumont utvikler i dette verket – i forlengelsen av tanker formulert av Henri Roger Gougenot des Mousseaux (1869: Le Juif, le Judaisme et la judaisation des peuples Chretiens) – en sammensvergelsesteori om samarbeidet med jødene, frimurerne og jakobinerne mot den franske katolisisme, og mente at disse krefter utøvet et skjult herredømme over den franske republikk. Han skjelnet mellom semitter og ariere og mente å finne forskjellige karakteristiske kjennetegn som skilte dem klart fra hverandre. Sykdommer som gulsott og anemi mente han var plager som var blitt introdusert av «jødiske parasitter» i den hensikt å svekke «de edle raser», som i hans øyne omfattet de galliske, keltiske, normanniske og germanske etniske grupper. Den jødiske dominans i landet forhindret at dette forhold ble avdekket for almenheten.

Sentralt i hans antisemittiske agitasjon plasserte han den antijudaistiske Gudsmord-tesen. Han mente også at enkelte jøder hadde agert som snikmordere som hadde tatt livet av flere frankiske herskere, og var skyld i blant annet Karl den stores død. Etterkommerne av Israels tapte stammer var å finne i Etiopia, i Kina og i Nord-Amerika (blant mormonene). De sørget der og i Europa for den moralske dekadanse. Drumont kreve at jødene måtte utestenges fra det franske samfunnsliv.

I 1889 grunnla Drumont en fransk «antisemittisk liga»m etter forbilde fra den som var blitt grunnlagt i Tyskland av Wilhelm Marr. I 1892 grunnla han avisen La Libre Parole («Fritt ord»), som i 1890-årene kom opp i et opplag på flere titusener. Han utnyttet samtidige samfunnshendelser til målrettede skandaliseringer og antisemittisk agitasjon, som konkursen i Panama-selskapet og følgene for flere av investorene. Det virket til hans fordel at han derved også avdekket en rekke faktiske misforhold. Édouard Drumont utnyttet Panamaskandalen med aggressive avisartikler,[8] men for noen av disse anti-Panama-artikler ble Drumont dømt til måneders fengsel.

Gjennom sin avis markerte Drumont som radikal talsmann for antidreyfusardene, som knyttet det hele sammen i en antirepublikansk og antisemittisk holdning i den offentlige debatt. Etter oberst Hubert-Joseph Henry selvmord (Henry var sentralt forviklet i skandalen) beskyldte han jødene for å ha myrdet ham, og han samlet inn støtte til hans enke. 25.000 lesere ble med på innsamlingen, derav en rekke politikere, prester og ledende personligheter.

Drumont wble anklaget for bakvaskelse av en parlamentariker som han hadde beskyldt for å ha tatt imot penger fra en konkubine til den kjente jødiske bankier Édouard de Rothschild for å stemme for et lovforslag som var fordelaktig for bankieren.

Drumont var politisk inspirator for Charles Maurras, som overtok og populariserte Drumonts parole «Frankrike for franskmennene» (La France aux Français), ord som smyttet forsiden på hver utgave av avisen Libre Parole.

På grunn av sin popularitet i Tyskland fikk Drumont skrive et forord til den vidt utbredte pamfletten Der Talmudjude av den tyske katolske teolog August Rohling. Heri spilte völkische og rasisiske motiver en underordnet rolle. Som en av de første antisemitter i Tyskland ved siden av Karl Eugen Dühring gjorde han en ideologi ut av antisemittismen, og til en nøkkekl til forståelsen av verdenshistorien.[9]

I 1893 var han uten fremgang politisk kandidat ved valgene i Amiens; året etter bosatte han seg i Brussel.

Han nådde høydepunktet i sin notoriske karriere under Dreyfussaken, da han var en av kaptein Alfred Dreyfus' mest innbitte anklagere.[7]Dreyfusaffæren hjalp ham å gjenvinne sin popularitet, og i 1898 vendte han tilbake til Frankrike. Han ble valgt som deputert for 1. valgdsistrikt i Alger, men tapte gjenvalg i 1902.[7]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ annuaire prosopographique: la France savante, oppført som Edouard Drumont, CTHS person-ID 116178, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Babelio, Babelio forfatter-ID 134934[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Roglo, Roglo person ID p=edouard;n=drumont, oppført som Edouard Drumont[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w69t5jjk, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ archives.paris.fr, side(r) 20[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b c Deutsch, Gotthard, and A.M. Friedenberg. "DRUMONT, EDOUARD ADOLPHE, JewishEncyclopedia.com (accessed 9 November 2007).
  8. ^ Arendt, Hannah: The Origins of Totalitarianism. Harvest Books, 1973; ISBN 0-15-670153-7, pp. 95-99.
  9. ^ Johannes Heil: Antisemitismus, Kulturkampf und Konfession - Die antisemitischen „Kulturen“ Frankreichs und Deutschlands im Vergleich. I: Olaf Blaschke o.a. (utg).: Katholischer Antisemitismus im 19. Jahrhundert s. 198 ff.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Olaf Blaschke, Aram Mattioli (utg.): Katholischer Antisemitismus im 19. Jahrhundert. Orell Füssli, Zürich 2000, ISBN 3-280-02806-X.
  • Stephen Wilson: Ideology and Experience. Antisemitism in France at the Time of the Dreyfus-Affair. Associated University Presses o.a., London o.a. 1982, ISBN 0-8386-3037-5, (The Littman library of Jewish civilization).
  • Thierry Rouault, Les mécanismes de la haine antisémite et antimaçonnique dans les pamphlets d'Édouard Drumont et ses héritiers, thèse de doctorat en Histoire et sémiologie du texte et de l'image, sous la direction d'Éric Marty, Paris-VII, 2007.