Edison-Richardson-effekt
Edison-Richardson-effekt kalles det fenomenet som oppstår når man kobler ett elektronrør feilaktig. Det er ett tilfelle av konvensjonell termisk elektronemisjon.
Historie [rediger]
Navnet kommer av at det egentlig var Thomas Alva Edison som oppfant dioden da han fikk en strøm i sina små elektroder han innførte i lampen for å forsøke å hindre at lampen ble tilsotet. Han visste dog ikke hva han skulle ha det til. Det drøyde hele 25 år før John Ambrose Fleming tok patent på rørdioden i 1904
Definisjon [rediger]
Normalt autobiaserer man en triode (m.fl) ved hjelp av en katodemotstand mellom katoden og jord og et rutenettmotstand mellom rutenettet og jorden. For å få så mye gevinst som mulig, avkobler man også katodemotstanden med en kondensator. Man får da en rutenett-katodeloop, som oppfører seg forskjellig avhengig av hvor stor rutenettmotstanden er.
Når elektronene koker ved katoden har noen elektroner slik energi at de når rutenettet, om dette ikke er en negativ biaslegering. Er rutenettmotstanden stor nok (typisk > 1Mohm) vil det bygges opp en ekstra negativt potensial på rutenettet og redusere anodestrømmen. Dette vil variere med vekslende inputspenning, og vi kan ulinjæriteter i gevinst.
Om man ser bort fra litt mer ulinjæriteter enn vanlig, kan man faktisk nytte Edison-Richardson-effekten i praksis. Man kan med andre ord avstå fra å bruke katodemotstand, og bare bruke en stort rutenettmotstand. I tillegg til litt ulinjæritet er bakdelen at man må bruke en kondensator på rutenettet for å isolere det potensialet som nå eksisterer der på grunn av rutenettstrømmen, som normalt ikke-eksisterende.
Det finnes en rekke rør med ekstrem linjæritet. For å unngå linjæritetsforveering i og med Edison-Richardson-effekten benyttes dermed rutenettmotstand med moderat størrelse. Vanligvis 1Mohm for drivrør og 100kohm sluttrør.
Denne elektrorelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den. 
