Edinburgh-Northampton-traktaten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Edinburgh-Northampton-traktaten streket opp en fredsavtale mellom Skottland og England i 1328. Den ble forhandlet frem av dronning Isabella av Frankrike og Roger Mortimer av Wigmore, som hun styrte sammen med ettersom kongen, Edvard III av England, var umyndig. Robert Bruce var den skotske motparten.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

I tiden før Edinburgh-Northampton-traktaten erklærte Edvard III av England at han opptrådte i henhold til våpenhvilen mellom Skottland og England, men han tillot engelske pirater angripe skip fra Flandern som handlet med Skottland. Et eksempel var da pirater angrep det flamske skipet Pelarym til en verdi av £2 000 og hvor alle skottene ombord ble massakrert. Robert Bruce forlangte rettferdighet for denne ugjerningen, men forgjeves. Følgelig gjenoppfriske han Auld-alliansen mellom Skottland og Frankrike (og som Norge opprinnelig var en del av) som ble konkludert i Corbeil 26. april 1326.

I 1327 invaderte Skottland det nordlige England og beseiret engelskmennene ved Stanhope og Weardale. Kort tid etter invaderte skottene Ulster i Irland. Etter at den avsatte kong Edvard II døde forsøkte hans dronning Isabella av Frankrike og Roger Mortimer av Wigmore, jarlen av March (som styrte England på vegne av den umyndige Edvard III av England) å få satt i gang et nytt hærtog mot Skottland, men parlamentet ville ikke sette av de nødvendige midler. I oktober fikk Isabella og Mortimer sendt utsendinger til Skottland for å forhandle fram en fredsavtale. Den 1. mars 1328 ble det i navnet til den unge Edvard III i parlamentet i York skrevet de dokumenter som streket opp kjernen til en avtale. Den 17. mars ble forhandlingene avsluttet og en formell avtale ble undertegnet i kongens kammer i klosteret i Holyrood. Avtalen ble ratifisert i parlamentet i Northampten den 3. mai 1328.

Avtalen[rediger | rediger kilde]

I avtalen ble Isabella og Mortimer enige om at de i navnet til den unge Edvard III ville «fornye alle krav til suverenitet» for Skottland; og at den seks år gamle Joanna, søster av Edvard III, ble lovet bort i ekteskap til Robert Bruces fire år gamle sønn David.

I sluttdokumentet av 1328 nevnes det at den skotske grensen som i sin tid ble satt av Alexander III av Skottland skal «innenfor sine egne rette grenser som de ble regnet og holdt i kong Alexander av Skottlands tid, som har gått bort i godt minne, skal tilhøre vår kjæreste allierte og venn, den praktfulle fyrste, Lord Robert, ved Guds nåde ærerik konge av Skottland, og hans arvinger og etterfølgere, separat i alle ting fra kongeriket England, udelt, fritt og uforstyrret i evighet, uten noen form for underkastelse, kall til tjeneste eller krav».

Det er blitt påstått at som en del avtalen hadde Edvard III sagt seg enig i å levere tilbake den skotske Skjebnesteinen (Stone of Destiny) til Skottland. Det var en del av den foregående avtalen (Edvard III utga en kongelig stevning den 1. juli, adressert til abbeden av Westminster som anerkjente avtalen og ga ordre om steinen skulle bli sendt tilbake til dens ‘mor’, men det skjedde ikke!), men som kan leses i teksten, tilbakesendelsen er ikke nevnt i avtalen.

Da Edvard III ble myndig i 1330 avviste og benektet han denne turpis pax (den skammelige freden) på det grunnlag at han ikke var myndig da den ble underskrevet og at den slett ikke var etter hans ønske.

Hele teksten[rediger | rediger kilde]

Til alle Kristi troende folk som ser dette skrift, gir Edvard, ved Guds nåde konge av England, herre av Irland, hertug av Aquitaine, hilsning og evigvarende fred i Herren. Da vi og noen av våre forgjengere, konger av England, har strevet mot å opprette retten til å herske eller herredømme eller overhøyhet over det skotske riket, hvor alvorlige krigskonflikter som er ført lenge har rammet kongerikene England og Skottland; vi, idet vi tenker over nedslaktingen, katastrofene, forbrytelsene, ødeleggelsene av kirker og talløse onder som i løpet av disse kriger gjentatte ganger har rammet undersåttene i begge riker, og på den rikdom med hvilken hvert rike, om de var forent under forsikringen om varig fred, kunne nyte til gjensidig fordel, og som dermed kunne gjøre dem sikrere mot de skadelige verker utført av de som konspirerer for å gjøre opprør eller angripe, enten utenfra eller innenfra: Ved vår vilje gir vi disse gaver, for oss, våre arvinger og etterfølgere hvem enn de er, med samlet råd fra prelatene, prinsene, jarlene, baronene og frie menn fra vårt rike i vårt parlament, at kongeriket Skottland, innenfor sine egne rette grenser som de ble regnet og holdt i kong Alexander av Skottlands tid, som har gått bort i godt minne, skal tilhøre vår kjæreste allierte og venn, den praktfulle fyrste, Lord Robert, ved Guds nåde ærerik konge av Skottland, og hans arvinger og etterfølgere, separat i alle ting fra kongeriket England, udelt, fritt og uforstyrret i evighet, uten noen form for underkastelse, kall til tjeneste eller krav. Og ved disse gaver forkaster vi og overlater til kongen av Skottland, hans arvinger og etterfølgere, hvilken som helst rett som vi eller våre forgjengere har krevet på noen måte i gangne tider overfor det nevne kongeriket Skottland. Og, for vår egen del og for våre arvinger og etterkommere, kansellerer vi helt og fullstendig alle plikter, konvensjoner og avtaler som er påtatt på en hvilken som helst måte med våre forgjengere, til en hvilken som helst tid, ved hvilken konge eller hvilke innbyggere som helst, geistlige eller legfolk, i det samme kongeriket Skottland, omkring underleggelse av kongeriket Skottland og dets innbyggere. I hvilke som helst brev, chartere, skjøter eller instrumenter som omhandler forpliktelser, konvensjoner eller avtale av denne natur, er det vår vilje at de skal regnes for kansellerte, ugyldige, uten effekt og null, og av ingen verdi eller betydning. Og av hensyn til den fulle, fredelige og trofaste observasjon av det foregående, alt som ett, har vi for all tid gitt alle fullmakter og spesiell kommando ved våre patentbrev til vår høyt elskede og trofaste Henry de Percy, vår slektning, og William de la Zouche of Ashby og gir til en eller den andre av dem en ed på vår sjel. Som vitnemål på dette har vi fått disse patentbrevene utstedt.

Se også[rediger | rediger kilde]