Echmarcach mac Ragnaill

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Echmarcach mac Ragnaill (død 1064) var en norrøn-gælisk konge over Dublin i to perioder (1036–1038 og 1046–1052), og også konge over Man. Han er også beskrevet som konge over Innarenn[1] som utifra sammenhengen må bety Rhins of Galloway og hersket sannsynligvis over hele eller deler av Hebridene. Hvem Echmarcachs far Ragnall (Ragnvald eller Ragnar) var er omdiskutert. I følge Seán Duffy var han en etterkommer av Ivar av Waterford,[2], men Benjamin Hudson og Colmán Etchingham har argumentert for at han må være en sønnesønn av Gudrød Haraldsson[3]

Det er sannsynlig at Echmarcach er identisk med Iehmarc, en av tre konger fra nordvest (en annen var Malcolm II av Skottland) som i følge den angelsaksiske krønike i 1031 underkastet seg Knut den mektige som da var konge over både England og Danmark.

Echmarchac allierte seg med Donnchad mac Briain, konge av Munster og en av dem som rivaliserte om overherredømmet over Irland. Alliansen ble sementert gjennom ekteskap mellom Echmarcachs søster Cacht og Donnchad i 1032. Dersom han var etterkommer av Gudrød Haraldsson var han også sannsynligvis i nær familie med Donnchad mac Gilla Pátraic, konge av Osraige og mellom 1036 og 1039 også konge av Leinster.

I 1036, etter Sigtrygg Silkeskjeggs død, klarte Echmarcach med støtte av Donnchad å ta kontroll over Dublin. Han ble imidlertid fordrevet derfra av Ivar Haraldsson i 1038, og fikk ikke kontroll over byen igjen før i 1046. På høyden av sin karriere kan han ha hersket over hele området rundt Irskesjøen, som konge av Dublin, Man, Hebridene og Galloway.

I 1042 hadde Diarmait mac Maíl na mBó kommet til makten som konge av Leinster, og han skulle vise seg å være en verdig motstander både for Echmarcach og hans allierte Donnchad mac Briain. I 1052 fordrev Diarmait Echmarcach fra Dublin igjen, denne gangen for godt. I 1061 fordrev Diarmaits sønn Murchad ham også fra Man.

En anekdote i Harald Hardrådes saga i Heimskringla har vært knyttet til Echmarcach. det fortelles at Haralds søstersønn Guttorm Gunhildsson ofte var i viking, overvintret i Dublin og var venn med «kong Margad». I følge fortellingen drar Guttorm og Margad i 1052 på plyndringstokt sammen til Wales, men begynner å krangle om utbyttet. I den påfølgende kampen dem i mellom ber Guttorm til Olav den hellige, og vinner på den måten. Margad blir drept. Denne Margad har av redaktørene av Heimskringla blitt identifisert med Echmarcach[4], men Margad er sannsynligvis basert på Murchad mac Diarmait. Francis John Byrne skriver «det er imidlertid sikkert at 'Margad' representerer det irske navnet Murchad».[4] Ettersom verken Echmarcach eller Murchad ble drept i Wales i 1052 må anekdoten uansett avskrives som uhistorisk.

Echmarcach dro til Roma som pilegrim og døde der i 1064. I følge Marianus Scottus' Chronicon[1] reiste Echmarcach til Roma sammen med sin gamle allierte og svoger Donnchad, og begge døde der.[note 1]

Fotnoter, referanser og kilder[rediger | rediger kilde]

Fotnoter
  1. ^ «Donnchad filius Briain, rex de Hibernia atque Echmarcach rex Innarenn, viri inter suos non ignobiles, Romam venientes obierunt»,(Chronicon v. 559). I norsk oversettelse «Donnchad Brians sønn, [en] konge fra Irland og Echmarcach konge av Innarenn, menn blant sine egne ikke av lav byrd, kom til Roma og døde.» (Innarenn betyr her (Rhinns of) Galloway - se Duffy (1992) s.97f)
Referanser
  1. ^ a b Chronicon v. 559
  2. ^ Duffy (1992 s.96
  3. ^ Etchingham (2001) s. 181f
  4. ^ a b Byrne (2005) ss.889&ndash890
Kilder
  • Byrne, Francis John (2005). «Ireland and her neighbours, c.1014-c.1072». I: A New History of Ireland: Prehistoric and Early Ireland, bind I (red. Ó Cróinín, Dáibhí), s. 862–898. Oxford University Press, Oxford. ISBN 0-19-922665-8.
  • Marianus Scottus (1082/1844). «Cronicon». I: Monumenta Germaniae Historica: scriptores (red. Pertz, G. H.), s. v. 559, s.a. 1065. Hannover (latin).