Dumnonia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den store bygdeborgen Cadbury i Somerset.

Dumnonia er det latiniserte navnet på et britonsk kongedømme, eller en gruppe av småkongedømmer, fra sub-romersk Britannia mellom slutten av 300-tallet og slutten av 700-tallet. Det lå i lengst sør i Britannia på halvøyen i sørvest. Det var sentrert i det området som siden ble kjent som Devon, men omfattet også deler av Somerset og muligens Dorset da dens østlige grense var skiftende over tid. I dag heter dette området Cornwall.

En del historikere har fortolket det til også å ha omfattet Cornubia (Cornwall), skjønt dette kongedømmet var basert av stammen eller folket cornovii, og synes å ha vært delvis uavhengig i bestemte tider, og var helt klart uavhengig etter at andre deler av Dumnonia kom inn under angelsaksisk kontroll mellom 600- og 900-tallet.[1]

Navn[rediger | rediger kilde]

Keltiske stammer i sørlige Britannia i begynnelsen av den romerske perioden.

Kongedømmet Dumnonia har sitt navn etter dumnonii, eller dumnonene, en britonsk (keltisk) stamme som levde i sørvest da romerne invaderte Britannia, i henhold til geografen Klaudios Ptolemaios' Geografike hyfegesis. Varianter av navnet Dumnonia er blant annet Domnonia og Damnonia, sistnevnte ble benyttet av Gildas på 500-tallet som en vits på «damnation» (= helvete) for å tukte og hudflette områdets samtidige hersker, Konstantin.[2] Navnets egentlige etymologiske opprinnelse ligger i det urkeltiske rotordet *dumno-, i betydningen både «dyp» og «verden». Folkegrupper eller stammer med tilsvarende navn eksisterte i Skottland (Damnonii) og Irland (Fir Domnann).[2] Senere ble området kjent for de engelske naboene i Wessex som et vestwalisisk kongedømme, og det innbyggere som Defnas (= «menn fra Dumnonia»). I gammelwalisisk og tilsvarende i deres eget sørvestlige, brytoniske språk, var det Dyfneint og det er denne formen som blitt bevart i dag i navnet til fylket Devon (moderne walisisk Dyfnant, kornisk: Dewnans).

Etter utvandringen fra sørvestlige Britannia til nordlige Armorica i Gallia på motsatt side av den engelske kanal, ble et søsterkongedømme som også ble kalt for Domnonia (bretonsk: Dumnonea, fransk: Domnonée) etablert på kysten av fastlandet i hva som siden ble kjent som Bretagne (bretonsk: Breizh, fransk: Bretagne) og som betydde ganske enkelt «Britannia». Navnet er avledet fra den franske betegnelsen Grande-Bretagne, Storbritannia, anvendt for å skille de britiske øyer fra Bretagne på fastlandet. Hovedperioden for utvandring fra Dumnonia til Armorica er antatt å ha vært i tiden mellom 400-tallet og 500-tallet, og det er spekulert at det var sammenbruddet i det romerske styret i Britannia som tvang dumnonene til å søke etter nye områder.[3]

Omfang[rediger | rediger kilde]

I henhold til spredningen av mynter tilhørende dumnonene og durotrigene,[4] synes det som om før romerne kom hadde dumnonene befolket den sørvestlige halvøya av Britannia så langt øst som elven Parrett i Somerset og elven Axe i Dorset. I romersk tid var det en provinsgrense mellom området styrt fra Exeter og de styrt fra Dorchester og Ilchester.

I tiden etter romerne var dumnonenes østlige grense uklar. Grensen kan ha blitt dannet av festningsvollen West Wansdyke, skogen Selwood Forest og forsvarsvollen Bokerly Dyke. I så fall ville Dumnonia ha omfattet det senere Cornwall, Devon, det meste av Somerset og det meste av Dorset. Om det var tilfelle ville Dumnonia også ha inkludert steder som Glastonbury og South Cadbury. Da Wessex senere ekspanderte ble grensene gradvis presset lengre vestover.

Kultur og industri[rediger | rediger kilde]

Øya St Michael's Mount, sett fra fjærsteinene i Marazion.

De kulturelle forbindelsene til dumnonene fra tiden før romernes ankomst, slik den er uttrykt i deres keramikk, er antatt å ha vært med halvøya Armorica på den andre siden av kanalen, og med Wales og Irland, framfor med sørøstlige Britannia.[3][5][6] Folket i Dumnonia har sannsynligvis snakket en brytonsk dialekt tilsvarende til etterkommerne av dagens kornisk og bretonsk. Irske innvandrere, Déisi, er dokumentert med deres steiner risset inn med ogham-skrift[7]:[8] som de etterlot seg, bekreftet og supplert ved studier av stedsnavn. Bortsett fra fiske og jordbruk var de viktigste ressursene gruvedrift av tinn. Tinn har blitt eksportert siden de eldste tider fra havnene i Ictis,[9] (St Michael's Mount eller Mount Batten). Tinnarbeid fortsatte gjennom hele den romerske tiden og synes å ha nådd sitt høydepunkt i løpet av 200-tallet e.Kr.[10] Området opprettholdt handelsforbindelsene med Gallia og Middelhavet lenge etter at romerne trakk seg ut av Britannia tidlig på 400-tallet, og det er sannsynlig at tinn spilte en viktig rolle i denne handelen.[2] Keramikkproduksjon i tiden etter romerne har blitt avdekket på mange arkeologiske steder i regionen.

Kristendommen synes å ha overlevd i Dumnonia etter at romerne forsvant i henhold til et antall av sene romersk-kristne kirkegårder som vedvarte inn i postromerske tid.[3] På 400- og 500-tallet var området etter sigende kristnet av barna til Brychan, en legendarisk konge fra sørlige Wales, og av helgener fra Irland som sankt Piran, fra Wales som sankt Petroc, og den kvinnelige helgenen Keyne fra West Country. Det var viktige klostre ved Bodmin i Cornwall og Glastonbury i Somerset; og dessuten i Exeter hvor det siden har blitt avdekket graver fra 400-tallet i nærheten av Katedralen i Exeter. Disse var sannsynligvis kirkegården til klosteret helliget sankt Bonifatius (om dette var angelsaksisk eller britonsk kloster er fortsatt et stridsemne). Sporadisk er korniske biskoper navngitt i ulike nedtegnelser inntil de underkastet seg Canterbury erkebispedømme på midten av 800-tallet. Systemet med kirkesogn var en utvikling som skjedde under normannerne.[11]

Bosetninger[rediger | rediger kilde]

Funnsteder av steiner med inskripsjoner i Cornwall og Devon.

I før-romersk tid hadde dumnonene en økonomi som var preget av mange individuelle bondegårder uten dominerende herskerelite. Rundt 55 e.Kr. hadde romerne etablert en festning med legionærer ved Isca Dumnoniorum, tilsvarende dagens Exeter, men vest for Exeter var området i stor grad ikke preget av romersk kultur og styre.[9] Det meste av Dumnonia er bemerkelsesverdig for dets mangel på system av romerske villaer, skjønt det var et betydelig antall sør for Bath og rundt Ilchester, og for dets mange bosetninger som overlevde i den romano-britiske tiden. Som ved andre brytonske områder ble jernalderens bygdeborger, eksempelvis Cadbury Castle, befestet og forsterket i løpet av den post-romerske tiden av høvdinger eller konger. Andre bosetninger med høy status som Tintagel synes også ha blitt rekonstruert i løpet av denne perioden. Lokal arkeologi har avslørt at de isolert omkapslete gårdene kjent lokalt som «rounds» («rundinger») synes å ha overlevd etter at romerne forlot landet, men ble deretter erstattet på 500- og 600-tallet av gårder som ikke var omkapslet i henhold til brytonisk toponymiske ordleddet tre-.[1][12]

Exeter, kjent for britonerne som Caer Uisc, var senere stedet for en betydningsfull saksisk kirke, men var fortsatt delvis bebodd av dumnonske britonere fram til 900-tallet da kong Adalstein forviste dem.[3][13] Ved midten av 800-tallet kan det kongelige sete ha vært lokalisert lengre vest i løpet av den vestsaksiske ekspansjonen, til Lis-Cerruyt (dagens Liskeard). Korniske jarler på 900-tallet skal etter sigende ha flyttet til Lostwithiel etter at Liskeard ble beleiret.[14] Det har blitt foreslått at herskerne av Dumnonia var reisende, stoppet ved ulike kongelige bosteder som Tintagel og Cadbury Castle, ved ulike tider av året, muligens holdt de samtidig land i Bretagne på andre siden av kanalen. Det er tekstuell og arkeologisk bevis at distrikter som Trigg ble benyttet som krigspunkter for «krigsverter» fra hele regionen,[15] sannsynligvis også ha inkludert oversjøiske krigere i henhold til stedsnavn i Bretagne - tilbakevendende motiv knyttet til den brytonske Arthurmyten hadde sin opprinnelse i denne perioden, eksempelvis fortellingen om Tristan og Isolde.

Panorama av Castle Dore i Cornwall

Herskere og historie[rediger | rediger kilde]

Selv om Dumnonia ble underkastet en gang rundt 78 er det mulig at den lokale befolkningen opprettholdt en sterk lokal kontroll, og Dumnonia kan i praksis ha vært selvstyrt under romersk overherredømme.[13] Geoffrey av Monmouth hevdet at herskeren av Dumnonia, kanskje med referanse til perioden ca 290-305, var Caradoc (Caractacus), som det ble sagt var den tiltrodde rådgiveren til Eudaf Hen (Octavius den gamle). Om ikke helt og holdent en legendarisk figur, var ikke Caradoc en konge i den sanne mening, men kan ha holdt et mektig posisjon innenfor den romerske administrasjon.[16] Det er mulig at «Caratacus-steinen»[17] i Withypool i nærheten av Dulverton med inskripsjonen Carataci nepus--- («Caradocs ætt...») var en nedtegnelse av en av hans slektninger.

Etter at romerne forlot området gikk Dumnonias historie inn i mørket, selv om stedets mer avsidesliggende geografi bidro til at det overlevde i flere århundrer.[5] Det som ettertiden vet om Dumnonia for denne uklare tiden kommer fra en rekke kilder og disse er særdeles vanskelige å fortolke da historisk fakta, legender og uryddige pseudohistorie er innviklet i kilder på mellomwalisisk og latin. Hovedkilden som er tilgjengelig for perioden er Gildas' De Excidio Britanniae og Nenniuss Historia Brittonum, Annales Cambriae, Den angelsaksiske krønike, William av Malmesburys Gesta Regum Anglorum og De Antiquitate Glastoniensis Ecclesiae, sammen med tekster fra Den svarte boken fra Carmarthen og Llyfr coch Hergest («Hergests røde bok»), og ikke minst Beda den ærverdiges Historia ecclesiastica gentis Anglorum, foruten også Bonedd Gwŷr y Gogledd (De hederlige menn fra nord) og samlingen Llyfr Baglan (Baglans bok) med slektslister.

Den arturianske forbindelse[rediger | rediger kilde]

Det har vært hevdet at kong Arthur kan ha vært et medlem av kongefamilien i Dumnonia. Hans tradisjonelle bestefar Konstantin har blitt forsøksvis identifisert med den Konstantin som ble refset og litterært hudflettet av Gildas som «tyrannisk valp av den skitne løvinnen i Damnonia».[3][5] Geoffrey av Monmouth skrev at Arthur ble avlet ved festningen i Tintagel.[18] Erbin og hans sønn, Geraint (eller Gerren), opptrer i den arthurianske fortelling om Geraint og Enid som hersket «på den andre siden av elven Severn» (fra Caerleon). Det er endeløs diskusjon om hvor Arthurs påståtte store seier i slaget ved Mons Badonicus virkelig befant seg, og hvor brytonske dumnonere bekjempet og overvant angelsaksere. De fleste historikere mener at dette slaget ble bekjempet et helt annet sted, eksempelvis ved Bath. Geoffrey av Monmouth hevdet at Arthurs siste slag, slaget ved Camlann, ble utkjempet i Cornwall. Tradisjonen har pekt på broen Slaughter i nærheten av Camelford.

Stridigheter med sakserne[rediger | rediger kilde]

Britonerne i Dumnonia ble avskåret fra sine allierte i Wales av seieren til Ceawlin av Wessex ved Dyrham i 577, men å reise til havs var enklere enn over land slik at tilbakeslaget var muligens ikke altfor alvorlig. De viktigste handelsrutene ble opprettholdt med havner i Bretagne, nå oppslukt av Frankrike.[5] Clemen er antatt å ha vært konge da britonerne kjempet i slaget ved Beandun (muligens Bindon i nærheten av Axmouth i Devon[19]) i 614. Imidlertid har Bampton i Oxfordshire også blitt identifisert som åstedet for dette slaget.[20] Det tidligere slagetstedet antyder at hæren til dumnonere invaderte Wessex ved å ta i bruk den romerske vegen østover fra Exeter til Dorchester og ble avbrutt av en vestsaksisk garnison som marsjerte sørover.[21]

Flores Historiarum, tidligere feilaktig tilskrevet Matthew av Westminster, hevder at britonerne fortsatt holdt Exeter i 632 da den tappert forsvarte seg mot Penda av Mercia inntil de fikk hjelp av Cadwallon, som beseiret mercianerne med «mange døde blant deres tropper».[22] Geoffrey av Monmouth har også gitt detaljer om beleiringen i hans pseudohistoriske Historia Brittonum,[23] hvor han hevdet at Cadwallon gikk i en allianse med britonernes adelige.

En gang rundt 652 fikk Cenwalh av Wessex et gjennombrudd mot dumnonernes forsvarslinjer i slaget ved Bradford-upon-Avon. Vestsaksernes seier i slaget ved Peonnum (muligens dagens Penselwood i østlige Somerset), en gang rundt 658, resulterte i at sakserne erobret «så langt unna som Parrett» og den østlige delen av Dumnonia ble endelig underlagt Wessex. Sakserne kan ha ekspandert vestover fra østlige Somerset etter et slag i 661 ved Posentesburh, muligens Postbury i nærheten av Crediton i Devon. I 682 «avanserte de så langt som til sjøen», men det er uklart hvor dette er. I 705 ble et bispesete opprettet i Sherborne for det saksiske området vest for Selwood. I 710 ble ytterligere et slag utkjempet mellom Geraint av Dumnonia og kong Ine av Wessex.

Manuskriptet Annales Cambriae hevder at et stort nederlag ble påført en saksisk hær i Cornwall i 722. En gang rundt 755 kom området til «Defnas» under betydelig press fra den saksiske hæren. Krigskampanjene til Egbert av Wessex i Devon mellom 813 og 822 signaliserte antagelig erobringen av halvøya Dumnonia og etterlot et stykke igjen som i dag er kalt Cornwall og regionen kalt Domnonee som varte fram til tidlig moderne tid.[24] Den korniske biskopen av Bodmin anerkjente erkebispesetet Canterburys autoritet i 870 og den siste kjente korniske konge, Dunyarth, døde i 875. Elven Tamar ble fastsatt av Adalstein av England som grense mellom Cornwall og Devon i 936.

Mulig dumnoniansk fortsettelse i Cornwall og Bretagne[rediger | rediger kilde]

Dumnonia var en tilstrekkelig del av den kjente verden for Aldhelm, den senere biskop av Sherborne, til å adressere et brev skrevet en gang rundt 680 til dets kong Geraint angående dateringen av påsken, og selv om Geraint ble beseiret av Ine av Wessex ca 710 overlevde hans kongedømme.[5] Imidlertid, ved 813 var Dumnonia så sammentrengt av de innhugg som Wessex at det hadde effektivt opphørt å fungere som et kongedømme. De gjenværende brytonske området ble kjent som Cerniu, Cernyw, eller Kernow, og til angelsakserne som Cornwall eller «Vest-Wales».

Egbert av Wessex hadde ytterligere seiere i området i 813.[25] I 822 ble et slag utkjempet mellom «waliserne», antagelig av folk fra Cornwall, og angelsaksere. Den angelsaksiske krønike hevdet at «Westwealas (vestwaliserne) og menn fra Defnas (Devon) kjempet ved Gafulforda» (muligens Galford i vestlige Devon). Det er imidlertid ingen omtale av hvem som vant eller hvem som tapte, heller ikke om mennene fra Cornwall og Devon kjempet på samme side eller mot hverandre. Ytterligere et opprør skjedde i 838 da «vestwaliserne» ble støttet av danske krigere, men ble nedkjempet av Egbert ved Hingston Down, lokalisert enten i nærheten av Gunnislake eller alternativt i nærheten av Moretonhampstead.[5]

På 880-tallet hadde Wessex fått kontroll over minst de delene av Cornwall hvor Alfred av England hadde eiendommer.[26] I 927, i henhold til William av Malmesbury (som skrev en gang rundt 1120) forviste Adalstein folket fra Cornwall fra Exeter og kanskje også fra resten av Devon:

Selv om kronologien for Wessexs ekspansjon inn i Dumnonia er uklar hadde Devon forlengst blitt absorbert inn i England under regimet til Edvard Bekjenneren.[27][28] I perioden opp til den normanniske erobring i 1066 finnes det referanser til en hersker, Cadoc av Cornwall. Denne siste innfødte jarl av Cornwall ble avsatt av William Erobreren, noe som endelig avsluttet den siste gjenværende tilknyttet de gamle dumnonianske kongene i Britannia. Imidlertid viste Cornwall en svært annen bosetningsmønster enn i Wessex og steder ble fortsatt navngitt etter keltisk og kornisk tradisjon, selv etter 1066. Angelsaksisk arkitektur aldri hadde vært vanlig i Cornwall. Den siste nedtegnelse av et angelsaksisk stedsnavn vest for Tamar er ved 1040.

Regionen Cornouaille (bretonsk Kernev) i dagens Frankrike er antatt å eie sitt navn etter etterkommere som hadde sin opprinnelse på Cornwall – middelalderens kongedømme Domnonea, språklig beslektet med oldtidens Dumnonia, har derimot gått tapt for nye departementale grenser i det moderne Frankrike.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Pearce, Susan M. (1978): The Kingdom of Dumnonia: Studies in History and Tradition in South-Western Britain A.D. 350-1150. Padstow: Lodenek Press.
  2. ^ a b c Koch, John T. (2006): Celtic Culture: a historical encyclopaedia
  3. ^ a b c d e Yorke, Barbara (1995): Wessex in the early Middle Ages
  4. ^ Jones, Barri; Mattingly, David (1990): «Britain Before the Conquest: Urbanization», i An Atlas of Roman Britain, Cambridge: Blackwell Publishers (utgitt 2007), ISBN 9781842170670: ss. 47–55
  5. ^ a b c d e f Cannon, J.A. (2002): «Kingdom of Dumnonia», i The Oxford Companion to British History
  6. ^ Cunliffe, Barry (2005): Iron Age Communities in Britain: an Account of England, Scotland and Wales from the Seventh Century BC Until the Roman Conquest, 4. utg. ss. 201-206.
  7. ^ Thomas, Charles (1994): And Shall These Mute Stones Speak? Post-Roman Inscriptions in Western Britain Cardiff
  8. ^ Steinene er tidvis risset inn med latinske bokstaver, andre ganger både ogham og latin: Thomas (1994). University of Wales Press
  9. ^ a b Roman-Britain.org The Dumnonii.
  10. ^ A history of Cornish mining
  11. ^ Pearce (1978), kapittel. 3 «The Establishment of the Church».
  12. ^ Kain, Roger; Ravenhill, William (red.) (1999): Historical Atlas of South-West England. Oppslagsordet «Exeter» gir detaljert informasjon.
  13. ^ a b Snyder, Christopher A. (2003 ): The Britons, Blackwell ISBN 978-0-631-22260-6
  14. ^ Whitaker, John (1804): The Ancient Cathedral of Cornwall, Historically Surveyed. London, ss. 48
  15. ^ Morris, John (1993): The Age of Arthur: a history of the British Isles from 350 to 650. London: Weidenfeld and Nicolson
  16. ^ Caradoc, 'King' of Dumnonia
  17. ^ Caratacus Stone - Standing Stone (Menhir) in England in Somerset, Megalithic.co.uk
  18. ^ Thomas, Charles (1993): English Heritage Book of Tintagel: Arthur and archaeology. London: B. T. Batsford; ss. 23-28
  19. ^ Morris, John (1995): The Age of Arthur ISBN 1 84212 477 3; s. 307
  20. ^ Victoria County History, Oxfordshire
  21. ^ Morris, John (1995): The Age of Arthur ISBN 1-824212-477-3; s. 308
  22. ^ Jenkins, Alexander (1806): The History and Description of the City of Exeter. P. Hedgeland. ss. 11
  23. ^ Giles, J. A. (1848): Six Old English Chronicles. Henry G. Bohn. ss. 284
  24. ^ Major, Albany (1913): Early Wars of Wessex, ss. 92-98. Blandford Press. ISBN 0713720689.
  25. ^ Major, Albany (1913): Early Wars of Wessex, Blandford Press. ISBN 0713720689: ss. 95.
  26. ^ Keynes, Simon; Lapidge, Michael (overs.) (1983): Alfred the Great – Asser's Life of King Alfred and other contemporary sources, London, Penguin, p. 175; cf. ibid, s. 89.
  27. ^ Williams, Ann; Martin, G. H. (2002) (over.): Domesday Book – a complete translation, London, Penguin; ss. 341-357
  28. ^ Swanton, Michael (over.) (2000): The Anglo-Saxon Chronicles, (2. utg.) London, Phoenix Press; s.177