Duke of Edinburgh-klassen
| Duke of Edinburgh-klassen | |||
|---|---|---|---|
 HMS «Duke of Edinburgh» | |||
| Karriere | |||
| Land | Storbritannia | ||
| Skipstype | Panserkrysser | ||
| Oppkalt etter | HMS Duke of Edinburgh | ||
| Bygget | 1906 ved | ||
| Skip planlagt | 6 skip | ||
| Skip bygget | To | ||
| Tekniske data | |||
| Deplasement | 13 550 tonn | ||
| Lengde | 154,08 m (505 ft 6 in) | ||
| Bredde | 22,4 m (73 ft 6 in) | ||
| Dypgående | 7,92 m (26 ft) | ||
| Framdrift | 20 Babcock og 6 andre dampkjelere 2 trippelekspansjonsmotorer To propellaksler 23 000 hestekrefter | ||
| Hastighet | 23 knop | ||
| Rekkevidde | 10 000 nautisk mil (19 000 km) på 10 knop (19 km/t) | ||
| Pansring | Panserbeltet: 6-3 tommer tykkelse Skotter: 2 tommer tykkelse Kasematt: 6 tommer tykkelse Barbetter: 6 tommer tykkelse Tårnpanseret:7 1/2 til 4 1/2 tommer tykkelse Dekker: 3/4 til 1 1/2 tommer tykkelse Kommandotårnet: 10 tommer tykkelse | ||
| Bestykning | 6 233,7 mm BL 9,2-inch Mk X (6 x 1) 10 152,4 mm BL 6-inch Mk XI (10 x 1) 22 3-punds kanoner 3 450 mm (18 tommer) torpedorør | ||
| Mannskap | 790 | ||
Duke of Edinburgh-klassen var en klasse på to pansrede kryssere bygd i 1903-1906 for den britiske marinen. Originalt var seks skip planlagt for bygging av skipskonstruktøren Philip Watts som hadde overtatt posten Director of Naval Construction med ansvaret for design og bygging av krigsskip. Etter de første to skip var sjøsatt i 1904, viste det seg at man hadde for lite fribord midtskips for den sekundære bestykningen som var konsentrert i ti kasematter, som dermed ikke kunne brukes i alt annet enn rolig sjøgang. Dette og andre mangler fulgt til Warrior-klassen på fire skip. Panserkrysseren av dette designet lå så lavt i vannet at dekket midtskips kunne bli vasket av bølgene.
Kun to skip var ferdigbygget, HMS «Duke of Edinburgh» og HMS «Black Prince» som de første med over fem hundre engelsk fot som lengdemål og et deplasement på mer enn 13 000 tonn ettersom det ikke lenge var noe størrelsesbegrensning under bygging. Begge skip deltok i den første verdenskrigen, men om natten mellom 31. mai og 1. juni 1916 under Jyllandsslaget hadde «Black Prince» forvillet seg inn i den tyske Hochseeflotte som oppdaget og tilintetgjorde den britiske panserkrysseren. Hele besetningen på 857 mann ble drept etter skipet var truffet av granater fra opptil seks dreadnought slagskip. Søsterskipet «Duke of Edinburgh» ble den eneste overlevende av den første krysserskvadronen på fire pansrede kryssere. De andre var «Warrior», «Defence» og «Black Prince».
Duke of Edinburgh-klassen[rediger | rediger kilde]
Under tiden fram mot utbruddet av den første verdenskrig var enhver slagskipsklasse bygd og tatt i tjeneste sammen med en krysserklasse av Royal Navy. Det var ikke uvanlig at begge klasser hadde felles trekk i deres design, og fra King Edward VII-klassen slagskip på åtte skip ble det benyttet det samme designet for utplassering av den sekundære bestykningen.[1] Som på slagskipene ble samtidige sekundære skyts konsentrert i et senterbatteri midtskips med fem porter på hver skipsside.
Den britiske panserkrysseren fram til 1904 hadde bare to 233,7 mm kanoner i hver kanontårn forut og akterover, men med Duke of Edinburgh-klassen ble bestykningen forstørret til seks skyts. Plasseringen av kanontårnene var heksagonalt, to forre sidetårner og to aktre sidetårner på værdekket i tillegg til forre og aktre kanontårner. Senterbatteriet var valgt som en løsning på vektproblemet med seks store kanontårner, men det skulle vise seg at portene lå under værdekket i et skip som lå lavere i vannet enn tidlige, og dermed kunne ikke kasemattskytset brukes i alt annet enn rolig sjøgang.[1]
Designet som fulgt til et skip med liten fribord skyldes ønsket om å ha størst mulig beskyttelse mot sprenggranater som detoneres på sårbare strukturer reist på skroget, dermed ble Duke of Edinburgh-klassen i likhet med alle nyere krigsskip rensket for tant og tjas utover det nødvendige.[1] Forskipet fikk et reist dekk eller forkastell forut for hovedmasten så krysseren kunne opprettholde høy hastighet i høy sjø. Men værdekket midtskips lå så utsatt at det kunne bli vasket av bølger.[1] Etter «Duke of Edinburgh» var sjøsatt i juni 1904, ble det oppdaget at det var for lite fribord for kasemattskytset blant annet, så det ble besluttet å foreta endringer på de fire neste skipene etter «Black Prince».
Det nye designet produserte en egne klasse, Warrior-klassen som i motsetning til forgjengerne var bedre sjøfartøyer med sterkere bestykning som kunne benyttes i all slags sjøgang.[1] I sammenligning med eldre pansrede kryssere hadde både Duke of Edinburgh-klassen og Warrior-klassen et panserbelte fra stevn til stevn og bedre beskyttelse fordelt på skroget.
Byggeprogrammet[rediger | rediger kilde]
| Skip | Bygger | Motor Produsent |
Dato | Kostnadifølge | ||
|---|---|---|---|---|---|---|
| Kjøllagt | Sjøsetting | Ferdigbygget | (BNA 1914)[2] | |||
| HMS «Duke of Edinburgh» | Pembroke Dockyard | Hawthorn Leslie | 11. februar 1903 | 14. juni 1904 | 20. januar 1906 | £1,201,687 |
| HMS «Black Prince» | Thames Ironworks, Blackwall | Thames Ironworks | 3. juni 1903 | 8. november 1904 | 17. mars 1906 | £1,193,414 |
Referanser[rediger | rediger kilde]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Gardiner, Robert Conway`s All the World`s Fighting Ships, 1860-1905 Conway Maritime Press, 1979 ISBN 0-83170-302-4