Douglas X-3

Douglas X-3 «Stiletto»
	Informasjon
Rolle	Eksperimentfly
Produsent	Douglas Aircraft Company
Første flyvning	20. oktober 1952
Utfaset	23. mai 1956
Status	Bevart
Brukt av	USAF og NACA
Antall produsert	1

Douglas X-3 «Stiletto» var et jetdrevet amerikansk eksperimentfly bygd av Douglas Aircraft Company for USAs flyvåpen USAF og NACA (forløperen til NASA). Det var aktivt i perioden 1952 til 1956 og gjennomførte totalt 51 flyvninger. 2 eksemplarer ble bestilt, men bare ett fly ble ferdigstilt.

Historie[rediger | rediger kilde]

X-3 var svært forskjellig fra X-1 og X-2. Det var utstyrt med jetmotor, og tok av og landet på konvensjonell måte i stedet for å bli sluppet i stor høyde fra et moderfly. Hensikten med flyet var å utføre aerodynamiske tester ved hastigheter på Mach 2 i store høyder. Et annet mål var å forske på bruken av nye materialer som titan og bruk av nye konstruksjonsmetoder.

Motorleverandøren Westinghouse hadde imidlertid store problemer med utviklingen av motorene. Dette medførte at mindre og svakere motorer måtte benyttes, noe som resulterte i at flyet aldri nådde overlydsfart i plan flukt. Som høyhastighets eksperimentfly var X-3 derfor en fiasko. Motorproblemene, dårlig ytelse og pengemangel var grunnen til at bare ett av de to prosjekterte flyene ble ferdigstilt til flygedyktig stand. Det andre ble brukt til reservedeler.

Det eneste flyvedyktige eksemplaret av X-3 er bevart, og er for tiden utstilt i USA ved National Museum of the United States Air Force i Dayton, Ohio.

Resultater[rediger | rediger kilde]

X-3 ga flere viktige forskningsdata selv om de ønskede høyhastighets-flyvningene uteble. Det banet veien for senere fly med korte, tynne vinger, som Lockheed F-104 Starfighter, North American X-15 og Lockheed SR-71 Blackbird.

Under stup ble overlydsfart oppnådd, og da piloten skulle foreta en roll, begynte flyet helt umotivert å dreie om de andre aksene. Han gjenvant kontrollen og gjentok manøveren – med samme resultat. Dataene som ble samlet inn fra denne flyvningen var meget viktige for forståelsen av aerodynamikken i overlydsfart.

Det viktigste bidraget var imidlertid i utviklingen av dekk til landingshjulene. Siden X-3 trengte over 400 km/t for å ta av, og hadde omkring 320 km/t i landingshastighet, var revnede dekk et tilbakevendende problem. Mange fabrikanter av fly-dekk brukte data fra X-3s flyvninger under utviklingen av høyhastighets fly-dekk.