Dogger (båt)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Fartøytypen Dogger var en havgående fiskebåt som vanligvis opererte i Nordsjøen fra 1300-tallet i middelalderen til 1800-tallet. Det nederlandske ordet «Dogger» betyr et fiskefartøy utstyrt med trål for å fiske etter sild, makrell og torsk. Området der de nederlandske trålerne ofte fisket, er i dag kjent som Doggerbank. Under havet lå en bank som består stort sett av sand som fungerte som gyteplass for sild og andre mindre fiskearter, dermed skapte en biotop som produserte rike fangster i mange århundrer.

Doggeren[rediger | rediger kilde]

En dogger sett fra babord med gaffelseil beslått på hovedmasten og latinerseilet satt ut på mesanmasten. Tegning av Willem van de Velde den yngre fra ca. 1675.

Fiskefartøyet med betegnelse «Dogger» var ikke bygget bare av båtbyggerne i ett land som opprinnelsesstedet Nederland, men også i Frankrike, Belgia, England og Danmark som et havgående fartøy for fiskeri langt til havs. Doggeren seilte på Nordsjøen og i Nordatlanteren helt nord til kysten av Island. Opprinnelig var doggeren en åpen båt på begynnelsen av 1500-tallet, men den var utviklet til et stort kystnært frakteskip i 1800-tallet over tre århundrer senere.

Den typiske doggeren var generelt kort og bred med robust konstruksjon uten spring med butt forstavn og firkantet akterstavn med skansedekk. Riggingen besto av en til to pålemaster med hovedmasten midtskips uten mers slik rærene kunne låres helt ned til dekket. Det var mange forskjellige form for rigging på doggeren mellom 1300-tallet og 1800-tallet. Den danske varianten hadde gaffelseil og to mersseil. Et typisk nederlandsk dogboot på 8 lester fra begynnelsen på 1600-tallet hadde en mindre formast og en hovedmast som var staget meget fremover. Denne mindre varianten hadde bare halvdekk som gav ly til besetningen mens den større med dekk ikke hadde formast.

De minste variantene var klinkbygget, men de større med dekk og lasterom for salt for å salte fiskene så fersk som mulig til sjøs, var som regel kravellbygd med et deplasement på 30 til 150 registertonn. Fra det franske havnestedet Dunkerque var et fartøy dokumentert i året 1800 til å være på 14 meter langt og 4,2 meter bredte med 2,1 meter dypgang. De engelske variantene var noe bredere enn de franske.

Et vanlig doggerfartøy som seilte til Doggerbank kunne ha en besetning på 12 mann for å oppholde seg på sjøen i lang tid og hadde oppholdsrom og bysse ombord i tillegg til lasten på ett tonn agn og tre tonn salt samt et lasterom beregnet på opptil seks tonn fisk. For den vanlige farten ute på Nordsjøen eller Nordatlanteren hadde besetningen med seg et halvt tonn mat og brensel. Av og til fungerte doggerfartøyene som brønnbåter og fraktet levende fisk hjemover fra fangstfeltene.

Den vanlige betegnelsen på doggerfartøyet suppleres med mange flere mindre kjente betegnelser som dogschip eller doggerschip som betyr «doggerskip» og hadde tre master på 1600-tallet og puye eller puyen. Det er over 20 ulike betegnelser inkludert det danske doggerbåd og det norske doggerbåt om denne varierte båttypen som er bygd på mange forskjellige verft av lokale båtbyggerne i land rundt Nordsjøen. Puyen fra 1600-tallet var en båt med dekk på bare 16 tonn i deplasement med skarp baug og spring i konstruksjonen samt rundgattet akterstavn.

Som et trålerfartøy med en fisketeknikk som har eksistert siden 1500-tallet, var doggeren godt egnet for de tøffe forholdene i værharde farvann i den tidlige moderne tiden uten hjelpsmidler som i nyere tid. I det grunne farvannet på Doggerbank som bare var rundt 18 meter dypt, kunne mannskapet kaste hovedankeret og ha lengre perioder med fiske på det samme stedet. Fra mindre båter som ble satt ut i sjøen kunne de drive med linefiske med lange liner utstyrt med korte snører som kroker med agn var satt på.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Aak to Zumbra, a dictionary of the World`s Watercraft, Basil Greenhill, 2000 ISBN 0-917376-46-3