Disen (Nes)

Disen
Land		Norge
Disen 60°09′36″N 11°27′32″Ø

Disen og Nes prestegård er både like og ulike størrelser. Prestesetet i Nes ble på 1700-tallet flyttet fra Nes gård på Nestangen til Disen. Kommunen og prestegjeldets navn forble det samme, dermed ble Disen gård også Nes prestegård, selv om den opprinnelige prestegården på neset hadde blitt flyttet. Den nåværende prestegården ligger altså på Disen, men er prestegården i Nes, selv om den ikke er prestegården på Nes, som i gamle dager lå på tangen der Glomma og Vorma møtes.

Prestegården i Nes i Viken har hatt betydning både litterært og historisk. I presteboligen på Disen besøkte både Nicolai Wergeland og hans sønn Henrik Wergeland fra Eidsvoll prosten til det daværende Øvre Romerike prosti, familien Finckenhagen. I Wergelands litteratur finnes det dikt tilegnet både «provst Fichenhagen (jubeloldingen) til Næs» og lyrikk som hyller «Næs gamle kirke», dagens Nes kirkeruiner, og naturen ved det neset som har gitt romerikskommunen dens navn. Like ved kirkeruinen kan Finckenhagen og hans hustrus graver ennå beskues.

Nes prestegård var tidligere en mellomstor gård helt ute ved pynten på neset mellom Glomma og Vorma (utenfor Ullershov-gårdene). Spor etter den gamle prestegården kan ennå ses. Embetssetet måtte imidlertid flyttes på grunn av jordras og erosjon. Fra ca 1740 til i dag har presteboligen vært beliggende på Disen, mens den tidligere lå ved selve neset i Nes - og sammen med Ullershov ble utsatt for raskatastrofene i 1725-1737. Mye av jordveien til gamle Nes prestegård ble da vasket ut i elvene.

Etter leirrasulykkene som på 1700-tallet kostet flere menneskeliv ble det gamle prestesetet flyttet. Skogseiendommene og landområdene ved neset fulgte med ved flyttingen av prestegården, som før Opplysningsvesenets fond solgte jordveien av eiendommen på 1990-tallet, tilhørte et av de største bruk i Nes kommune. I dag er deler av den gamle prestegården på private hender. Skogsområdene, de gjenværende jordene ved neset, Nes kirkeruiner og den majestetiske presteboligen tilhører likevel Opplysningsvesenets fond ved Den norske kirke.

Prosten har fortsatt tilhold i prestegården som har grunnplan på omtrent 250 kvadratmeter i to etasjer i tillegg til kjeller og uinnredet loft. Rundt gården er det et opparbeidet hage-/parkanlegg på om lag fem mål – i øst med panoramautsikt mot Glomma og åkerlandet på begge sider av elva. Over inngangspartiet er en vernet innskrift: «Herren hegne huset». Inne i de store, gamle stuene fra 1700-tallet er det en «hemmelig» gang og trapp bak panelene som ble brukt av tjenestefolket som dermed kunne komme umerkelig ned til gjestene. Presteboligen og stabburet på Disen gård er fredet etter lov om bygningsvern som også ligger i et kulturlandskap som er erklært som verneområde.

Selv etter opphevingen av boplikt for prestene i 2015 fortsetter Nes prestegård som tjenestebolig for prosten i Østre Romerike prosti, og vil fortsette som det etter at prostiet opphører og går inn i Øvre Romerike prosti. Hovedbygningen på Disen gård, fra 1787, er den eldste av presteboligene på Romerike, den har et særpreg som gjør den representativ som prestebolig i Romerikskommunene - og den har en unik historie. Med boligen følger også kunst malt gjennom hundreårene og som avbilder tidligere prestefamilier. Et av disse verkene henger i hagestuen, og viser en familie som nyter en sommerkveld på terrassen på husets bakside og spiller kurong. Andre verk som har fulgt huset innbefatter blant annet en detaljert plantegning av parkanlegget slik det var opparbeidet på slutten av 1800-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet.

Nye Nes kirke ble etter at gamle Nes kirke brant ned etter lynnedslag (1857) reist tre år senere, noen hundre meter lenger inn i landskapet. Disen ligger forholdsvis nært nye Nes kirke, og heller ikke langt unna den gamle kirkeruinen på neset.

Stedsnavnet har gitt navn til en av slektene Diesen.

Eksterne lenker

• Opplysningsvesenets fond Arkivert 4. september 2018 hos Wayback Machine.