Det diplomatiske korps
Det diplomatiske korps (Corps diplomatique) er det samlede antall diplomater akkreditert i en hovedstad forstått som et kollektiv. Dets vert er landets utenriksdepartement, som også er vertskap for Corps Consulaire (forkortet CD).
Den av ambassadørene i et land som har hatt posten lengst, kalles det diplomatiske korps' doyen og ivaretar det diplomatiske korps' felles interesser overfor protokollen i oppholdslandets utenriksministerium. I katolske land er Den hellige stols ambassadør normalt doyen, uansett ansiennitet. Ved siden av det diplomatiske korps finnes det konsulære korps. Ofte ses biler tilhørende diplomater med et CD-merke i stil med de nasjonale kjenningsbokstaver.
Historie[rediger | rediger kilde]
Formaliserte diplomatiske korps utviklet seg i første halvdel av 1700-tallet, med doyen som formelt overhode, og deres institusjoner ble kodifisert i løpet av 1800-tallet. Doyen er den diplomaten som har oppholdt seg lengst på det aktuelle stedet. Et diplomatisk korps ligner på alle andre sosiale grupper i det at dets identitet bygger på differensiering fra andre grupper. Den mest åpenbare åpenbare størrelsen det diplomatisk korps definerer seg i forhold til er staten de er akkreditert til, og samfunnet de lever i.
Inntil 1800-tallet var samhandlingen med mottagerstaten bilateral, med diplomatene på den ene side og kongen med sitt hoff og administrasjon på den annen. Da Norge oppnådde suverenitet i 1905, befant europeisk diplomati seg i en overgangsperiode, hvor det adelige sakte var på retur og ideer om demokrati var i ferd med å få fotfeste. Diplomatene ble nå også nødt til å forholde seg til det sivile samfunn som kunne komme til å påvirke utenrikspolitikken i det landet de var utstasjonert i.
Det diplomatiske korps i Norge[rediger | rediger kilde]
Den aller første diplomatiske representant i Kristiania var den tidligere russiske generalkonsul, som rykket opp som minister 30. oktober 1905, fire dager etter at unionsoppløsningen fant sted. Den første permanente (altså bofaste) minister, den britiske, var på plass 3. november 1905, og i løpet av vinteren var faste representanter for Danmark, Frankrike, Russland, USA, Tyskland og Sverige også på plass. Til sammenligning var tolv land diplomatisk representert med minister bosatt i Stockholm i 1905. Stormakter og naboland ble fulgt av Uruguay i 1906 og Cuba i 1909, og i tillegg til dette kom en håndfull land som var representert i Oslo med diplomater sideakkreditert fra Stockholm, København eller London.
Ettersom flere stater ble selvstendige, og internasjonal representasjon generelt økte, ble etter hvert også en rekke andre land representert i Norge. I 1909 var de 7 legasjonene bemannet med 14 fastboende diplomater, hvorav 6 med ektefelle. Det ble ikke ført noen oversikt over diplomatenes barn, men det totale diplomatiske korps med familie utgjorde mest sannsynlig under 35 personer. Antallet legasjoner og diplomater steg noe i årene før 1. verdenskrig, og så mer markert etter krigen ettersom det oppsto en rekke nye land, og på begynnelsen av 1920-tallet var det 16-17 fremmede legasjoner i Kristiania. Fra den andre verdenskrig har dette tallet økt jevnt.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Leira, Halvard & Neumann, Iver B. (2007): «The Emergence and Practices of the Oslo Diplomatic Corps», sidene 83-102 i: Paul Sharp & Geoffrey Wiseman (red.): The Diplomatic Corps as an Institution of International Society, Harmondsworth: Palgrave.