Ding Ling

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ding Ling, 1930-årene
Ding Ling, 1930-årene
Ding Ling

Ding Ling (kinesisk: 丁玲, pinyin: Dīng Líng, kunstnerpseudonym for Jiang Bingzhi 蒋冰之, Jiǎng Bīngzhī, også kjent som Bin Zhi 彬芷, Bīn Zhǐ; født 12. oktober 1904 i Linli i Hunan i Kina, død 4. mars 1986) var en kinesisk forfatterinne, en av landets mest kjente under 1900-tallet. Hennes verker var for det meste sosialkritiske, særlig med skildringer av moderne frigjorte kvinner.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Ding Ling kom fra en velberget familie i Hunan. Hennes far døde da hun var ung, og hennes mor gikk med i kommunistpartiet i 1927. Selv hadde Ding Ling i ung alder brutt med den tradisjonelle kinesiske skikk med å la foreldrene velge barnas ektefelle: Hun nektet å gifte seg med den mann, en nevø av henne, som de hadde utvalgt. Hun fullførte ikke sine studier i Changsha og Shanghai, men brukte sin tid til å bli kjent med unge litterater. Fra 1923 bodde hun i Peiping sammen med sin kjæreste Hu Yepin, en fattig arbeider, dikter og kommunistisk aktivist, som hun senere giftet seg med.

Hun debuterte i 1927 med novellen Meng Ke. Et knapt år etter fulgte et av hennes mest kjente verker, Sofies dagbok 莎菲女士的日记 (Shāfēi nǚshì de rìjì).

Etter sitt gjennombrudd flyttet hun med Hu Yepin og den unge forfatteren Shen Congwen sammen tilbake til Shanghai, der hun de følgende tre år utgav tre novellesamlinger. I 1928 prøvde og feilet hun sammen med Hu og Shen i et forsøk på å grunnlegge et eget forlag, «Rødt og svart». I 1930 fikk hun en sønn med Hu Yepin; samme år ble Hu arrestert for sine kommunistiske aktiviteter.

Hun meldte seg inn i det kinesiske kommunistpartiet i 1932, ett år etter at hennes mann Hu var blitt henrettet i fengselet av Kuomintang (KMT). Hun hadde da påbegynt arbeidet på sin store roman Mor, og klarte akkurat å bli ferdig med dens første del innen hun ble arrestert av KMT i 1933. Tre år etter klarte hun å rømme, og fant veien til Yan'an, som ble behersket av kommunistene den gang. Der ble hun kjent med Mao Zedong og ble igjen politisk og intellektuelt aktiv. Senere ble hun også kjent med skyggesidene av den kommunistiske virkelighet og skrev noen kritiske fortellinger om dem, blant annet novellen På hospitalet. Hun grunnla en krets forfattere i Yan'an som hadde til felles en voksende uro over kløften mellom marxistiske idealer og realitetene. Særlig hykleri og episoder med grusomhet fra kommunistleders side fikk gjennomgå. Kommunistledelsens svar kom med beriktigelsesbevegelsen, og med den lyktes det Mao å rokke ved Ding Lings posisjon. Hun ble forvist til landsbygden. Men etter to år var hun tilbake og fortsatte sitt virke. Nå levde hun sammen med Chen Meng.

I 1948, rett før kommunistenes seier i den kinesiske borgerkrig ble hun ferdig med sitt sentrale verk Solskinn over Sangganelven (Sanggan He) 太阳照在桑干河上 (Tàiyáng zhào zài Sānggàn Hé shàng), som hun i 1951 ble tildelt Stalinprisen for.

Etter Mao Zedongs seier i 1949 fikk hennes karriere som kommunistisk aktivist et kraftig oppsving. Hun reiste verden rundt, deltok på kongresser og festligheter, ble utgiver av Folkerepublikken Kinas ledende kulturavis. Hun øvde massiv kritikk mot «borgerlige» forfattere, deriblant egne venner og forfatterkolleger, og sørget også for at noen av dem ble fengslet for å ha kommet bort fra partilinjen.

Men i 1955, i etterkant av kampanjen La hundre blomster blomstre, ble hun selv fordømt som «forræderske» og to år etter ble hun ekskludert fra Partiet. Etter en kort stund ble hun sendt til en bondegård i Mandsjuria langt nord i Kina og nær grensen til Sovjetunionen, og måtte arbeide der («reform ved arbeid» – laogai).

Årene 1960 til 1964 nøt hun en viss frihet, men fra 1964 gikk man på nytt hardere frem mot henne. Under kulturrevolusjonen nektet hun å utøve noen selvkritikk, og måtte utstå fysisk og psykisk tortur. Hun ble blant annet tvunget til kampsesjoner og til å stå med armene utstrakt i «flymaskinpositur», og var nødt til å sove i en stall.[1] Hun ble sendt til straffearbeid. Manuskriptene til hennes upubliserte verker ble ødelagt. I 1970 ble hun satt i arrest i Beijing-området og måtte utstå seks år under elendige forhold i en fjellandsby i provinsen Shaanxi.

Etter Maos død og «firerbandens» fall i 1976 ble hun løslatt og rehabilitert. I årene som fulgte, kritiserte hun kommunistpartiet, men på en snarere distansert måte. Til tross for de mange år hun tilbragte som landarbeider eller i fengsel omfatter hennes litterære produksjon mer enn tre hundre verker.

Verker i utvalg[rediger | rediger kilde]

  • 1927 – Mengke (novelle)
  • 1927 – Sofies dagbok (novelle)
  • 1928 – I mørket (noveller)
  • 1929 – Dagbok om et selvmord (noveller)
  • 1930 – Weihu (novelle)
  • 1930 – En kvinne (noveller)
  • 1931 – Oversvømmelser (novelle)
  • 1933 – Mor (novelle)
  • 1933 – Nattlig møte (noveller)
  • 1940 – Natten (novelle)
  • 1942 – Refleksjon om den 8. mars (essay)
  • 1948 – Solskinn over Sangganelven (roman)
  • 1965 – Du Wanxiang (novelle)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Jonathan D. Spence: The Gate of Heavenly Peace: The Chinese and their Revolution, 1895-1980, London, 1982, s. 344-50.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]