Dikotisk lytting

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre den. Mangler som er blitt anført: formatering og skrivefeil, se diskusjonsside

Dikotisk lytting (DL) betyr en simultan presentasjon av to ulike lyder, en i hvert øre. Vanligvis benyttes enkle språklyder, som konsonant-vokalstavelser (forkortet CV-stavelser), der to ulike stavelser blir presentert samtidig via hodetelefoner. DL er en vanlig metode i nevropsykologi og eksperimentell psykologi og er blitt brukt i mange forskjellige sammenhenger, for eksempel som komplement til invasive metoder for lokalisering av språkfunksjon ved epilepsi-kirugi (Wada-test), eller i forbindelse med utredning av språkproblemer ved dysleksi. Den regnes i dag som en relativt pålitelig metode for å bestemme hvilken hjernehalvdel (hemisfære), venstre eller høyre, som er dominant for språkfunksjon. Det nevronale signalet fra høyre øre krysser over til venstre side i hjernen og vice versa. Signalet fra det motsatte øret dominerer over signalet fra det samme øret - dette betyr at signalet fra høyre øre vil bli overført til den venstre hemisfære, mens signalet fra venstre øre vil bli overført til høyre hemisfære. Om den venstre hjernehalvdel er dominant for bearbeiding av språklyder vil da forsøkspersonen rapportere flere lyder fra høyre øre og vice versa for personer med en språkdominans på høyre side.

En konsekvens av dette er at DL kan benyttes som et mål på både lokalisering av språkfunksjon til den venstre eller høyre hemisfæren (kalt for hemisfærespesialisering/ språkdominant hemisfære), og som et mål på graden, eller styrken, av en slik hemisfærespesialisering gjennom å sammenligne graden av svarprosent for høyre og det venstre øret mellom individer (det finnes interindividuell variasjon). En annen konsekvens er at preferanse for å rapportere signalet fra høyre respektive venstre øret kan benyttes som en indikator på ulike former av klinisk relevante språkrelaterte avvik i utredning og diagnostikk innenfor for eksempel logopedi.

Den venstre hjernehalvdel er vanligvis den som er språkdominant. Det er anslått at hos 80-90% av høyrehendte personer vil venstre hjernehalvdel være den språkdominante, mens tallet er noe lavere blant venstrehendte personer. De fleste forsøkspersoner gjengir derfor vanligvis flere korrekte stavelser presentert i det høyre øret, sammanlignet med antall korrekte stavelser gjengitt fra venstre øre i DL-testen. Dette kalles for en "høyreørefordel", på engelsk; Right Ear Advantage (REA). Se figur 1 nedenfor vedrørende illustrasjon av DL og fenomenet REA. Forklaringen på REA er at akustisk signal presentert til et øre blir projisert til de auditive sentrene i hjernen på samme side (ipsilateral) og til motsatt side (kontralateral) av hjernen. Forskning har vist at de kontralaterale nervebanene er sterkere representert enn de ipsilaterale nervebanene [1]. Grunnet sterkere representasjon av de kontralaterale nervebanene er tanken at det kontralaterale signalet «blokkerer» for det ipsilaterale signalet, noe som medfører at signalet fra høyre øre initialt blir projisert til den venstre hemisfæren, mens signalet fra det venstre øret initialt blir projisert til den høyre hemisfæren. Figur 1 illustrerer de kontralaterale projeksjonsbaner fra høyre (vist med rød farge) respektive venstre (blå farge) til de auditive sentrene i hjernen. Nyere forskning har dessuten vist at den høyre hemisfære i liten grad bearbeider enkle språklyder, slik at signalet fra det venstre øret projiserer videre over hjernebjelken (corpus callosum) til språksentra i den venstre hemisfære [2] (dette sees i Figur 1 som tverrgående horisontal blå strek). En tenker også at overføringen over corpus callosum forsinker signalet fra det venstre øre, noe som medfører at hjernen allerede har bearbeidet signalet fra det høyre øre, når det andre signalet ankommer.


  • Figur 1 Høyre øret sine auditive baner (rød farge) har direkte tilgang til den venstre språkdominante hemisfæren. Venstre øret sine auditive baner (blå farge) må derimot krysse hjernebjelken for at lyden skal registreres [3]
    Figur 1 Høyre øret sine auditive baner (rød farge) har direkte tilgang til den venstre språkdominante hemisfæren. Venstre øret sine auditive baner (blå farge) må derimot krysse hjernebjelken for at lyden skal registreres [3]
  • Figur 2 Bildet viser effekten av rettet oppmerksomhet mot høyre eller venstre. Se tekst nedenfor for ytterligere detaljer.
    Figur 2 Bildet viser effekten av rettet oppmerksomhet mot høyre eller venstre. Se tekst nedenfor for ytterligere detaljer.


Historie[rediger | rediger kilde]

DL har en lang historie i psykologisk forskning, og ble for første gang brukt i 1954 av Donald Broadbent [4]. Han benyttet DL som et mål på hvor mye samtidig innkommende informasjon flygeledere kunne håndtere i sine undersøkelser av oppmerksomhet. Imidlertid er det en modifisert versjon utviklet av Doreen Kimura, som vanligvis benyttes i dag. Kimura presenterte DL som en teknikk for måling av lateralitet (det at en side er mer dominerende enn den andre) i hjernen og kom i 1967 med sin klassiske strukturelle forklaringsmodell for DL [5]. En bør imidlertid merke seg at Kimura benyttet tall-lyder og ikke stavelseslyder i sine opprinnelige forsøk, der forsøkspersonene også ble instruert til å huske rekker av tall presentert i høyre og venstre øre. Kimuras metode inneholdt derfor også en hukommelseskomponent i tillegg til en ren språkpersepsjonskomponent. I 1983 foreslo Bryden, Munhall og Allard [6] å instruere forsøkspersonene til aktivt å rette oppmerksomheten mot lyden enten i det høyre eller venstre øre som en eksperimentell kontroll for å få utelukke at resultatene kom seg av at forsøkspersonene brukte selektiv oppmerksohet når de skulle avgjøre hvilken lyd de ville rapportere ved hver presentasjon. Hugdahl og Andersson foreslo i 1986 at instruks om å rette oppmerksomhet mot enten høyre eller venstre øre ville være en ny måte å studere oppmerksomhet på, og ikke bare være en kontrollbetingelse [7]. DL testen har i ettertid blitt benyttet innen en rekke ulike forskningsområder med ulike typer av presenterte stimuli, ikke bare CV-stavelser, det eksisterer også ulike varianter av selve testen, der både lyder og instruks varierer, avhengig av i hvilken faglig kontekst metoden blir benyttet. Kenneth Hugdahl ved Universitetet i Bergen har i en årrekke brukt den utvidede varianten av DL testen, med instruks om rettet oppmerksomhet mot enten høyre eller venstre øre[8].

Teorien bak disse senere varianter av DL testen er at ved instruks om å rette oppmerksomheten mot høyre øre og kun rapportere lyden fra det øret, så vil den naturlige "høyre-øre fordelen" virke sammen med instruks om å rette oppmerksomheten, slik at "høyre-øre fordelen" blir større. Denne betingelsen er derfor en test på evne til rettet oppmerksomhet (persepsjon). Ved instruks om å rette oppmerksomheten mot lyden i venstre øre og kun rapportere lyden derfra, oppstår en "kognitiv konflikt", da den naturlige "høyre-øre fordelen" vil favorisere lyden i høyre øre mens instruksen vil favorisere lyden i venstre øre. For å løse den kognitive konflikten kreves derfor evne til eksekutivfunksjon, spesielt evne til å undertrykke den naturlige "høyre-øre fordelen" og flytte fokus mot lyden i venstre øre. Denne varianten av DL testen kan derfor litt forenklet sies å måle både språkpersepsjon og språkdominans, rettet oppmerksomhet og eksekutivfunksjoner. Figur 2 viser effekten av instruert styring av oppmerksomheten enten mot høyre eller venstre øre. Den vertikale linjen i figuren markerer lik skåre for rapportering av lyden i høyre og venstre øret. Hvert lite punkt i figuren representerer en persons skåre. Individer som skårer flere riktige svar fra høyre øre er representert under den vertikale streken og disse har et REA. Individer som skårer flere riktige fra venstre øre er representert over den vertikale streken. «Forced-Right» instruks betyr å rette oppmerksomheten og rapportere fra den høyre øre, «Forced-Left» betyr instruks om å rette oppmerksomhet og rapportere fra det venstre øre.


I en rekke studier har Kenneth Hugdahl og hans gruppe ved Universitetet i Bergen vist at DL testen i tillegg til å måle språkdominans også måler evne til oppmerksomhet og eksekutivfunksjoner, og at testen er godt egnet til å avdekke svekkelser i disse kognitive funksjonene hos en rekke kliniske grupper, bl.a. dysleksi, ADHD, schizofreni, Parkinsons sykdom, depresjon, multippel sklerose (MS) og epilepsi for å nevne noen eksempler.

DL-testen er også blitt benyttet i sammenheng med såkalt hjerneskanning med funksjonell magnet resonans avbildning (fMRI) og med positronemisjonstomografi (PET), der en måler blodgjennomstrømmingen i hjernen når personer utfører DL-testen. Disse forsøkene har påvist en økt gjennomstrømming i språkområdene i hjernen, da spesielt i venstre bakre tinninglappen, som gir støtte for at REA fordelen ved DL gjenspeiler en reell fordel for den venstre hjernehalvdel ved bearbeiding av språklyder[9][10]. Ved hjelp av disse undersøkelsesmetodene har en og kunne studere hva som skjer i hjernen ved instruks om å rette oppmerksomhet - sett i sammenheng med DL-testen - og da hvordan pasienter med psykiske lidelser har svekket blodgjennomstrømmingen til de fremre delene av hjernen (frontallappen) i disse undersøkelsene.

Anbefaler også å lese Doreen Kimuras personlige historie angående REA effekten i DL fra 2011[11].

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Maximilan, V.A. (1982). «Cortical blood flow asymmetry during monaural verbal stimulation». Brain and Language. 15: 1-11. 
  2. ^ Pollmann, S., Maertens, M., von Cramon, D. Y., Lepsien, J., Hugdahl, K. (2002). «Dichotic listening in patients with splenial and nonsplenial callosal lesions». Neuropsychology. 16: 56-64. 
  3. ^ Sætrevik, B. (2008). «Cognitive control in auditory processing.». Doctoral thesis, Department of Biological and Medical Psychology, University of Bergen. 
  4. ^ Broadbent, D. (1954). «The role of auditory localization in attention and memory span». Journal of Experimental Psychology. 47 (2): 191–196. doi:10.1016/S0010-9452(67)80010-8. 
  5. ^ Kimura, D. (1967). «Functional Asymmetry of the Brain in Dichotic Listening». Cortex. 3 (2): 163–178. doi:10.1016/S0010-9452(67)80010-8. 
  6. ^ Bryden M.P., Munhall K., Allard F. (1983). «Attentional biases and the right-ear effect in dichotic listening». Brain and Language. 18 (2): 236–48. 
  7. ^ Hugdahl K., Andersson L. (1986). «The "forced-attention paradigm" in dichotic listening to CV-syllables: a comparison between adults and children.». Cortex. 22 (3): 417-32. 
  8. ^ Hugdahl K. (2011). «Fifty years of dichotic listening research - still going and going and». Brain and Cognition. 76 (2): 211–3. doi:10.1016/j.bandc.2011.03.006. 
  9. ^ Hugdahl K.,Lundervold A.,Ersland L., Smievoll A.I., Sundberg H., Barndon R., Roscher B.E. (1999). «Left frontal activation during a semantic categorization task: an fMRI-study». International Journal of Neuroscience. 99 (1-4): 49-58. 
  10. ^ O'Leary D.S., Andreason N.C., Hurtig R.R., Hichwa R.D., Watkins G.L., Ponto L.L., Rogers M., Kirchner P.T. (1996). «A positron emission tomography study of binaurally and dichotically presented stimuli: effects of level of language and directed attention». Brain and Language. 53 (1): 20-39. 
  11. ^ Kimura D. (2011). «From ear to brain». Brain and Cognition. 76: 214-217. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Dikotisk_lytting&oldid=23079063»