Dies irae

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Gregoriansk melodi til første strofe av Dies irae

Dies irae (lat. Vredens dag) er en kjent latinsk hymne fra 1200-tallet, og tilskrives vanligvis Thomas fra Celano. Hver strofe har tre trokeiske verselinjer som rimer. Diktet beskriver dommedag, da den siste basunen skal kalle de døde sjeler til Guds trone, hvor de gode vil bli frelst, og de onde bli forvist til helvetes evige flammer. I Norsk salmebok heter den «Vreidedagen, han skal renna», nr. 252.

Den inngikk tidligere i den katolske messen for avdøde (rekviemmesse) som et påkrevet ledd, men dette ble endret i den nye liturgien av 1969 - selv om den fremdeles gjerne fremføres.

Tekstinspirasjon[rediger | rediger kilde]

En viktig inspirasjon til hymnen synes å ha vært Vulgataoversettelsen av Sefanja 1,15–16:

Dies iræ, dies illa, dies tribulationis et angustiæ, dies calamitatis et miseriæ, dies tenebrarum et caliginis, dies nebulæ et turbinis, dies tubæ et clangoris super civitates munitas et super angulos excelsos.
(Moderne norsk bibeloversettelse:) En vredens dag er den dagen, en dag med nød og trengsel, en dag med tilintetgjørelse og herjing, en dag med mulm og mørke, en dag med skyer og skodde, en dag med hornlåt og hærskrik, mot festningsbyer, mot høye borgtårn.

Andre bilder kommer fra Åpenbaringsboken 20,11–15 (de døde ble dømt etter det som sto skrevet i bøkene), Matteusevangeliet 25,31–46 (sauer og geiter, høyre hånd, kontrasten mellom de salige og de som er blitt forbannet til den evige ild), Første Tessalonikerbrev 4,16 (trompet), 2. Petersbrev 3,10 (himmel og jord fortært i brann), Lukasevangeliet 21,26-27 («Mennesker skal forgå av redsel og gru ... de skal se Menneskesønnen komme»), etc.

Fra jødisk liturrgi synes å være beslektet i bønnen Unetanneh Tokef: «Vi skal tilsktive hellighet til den da, for den er voldsom og forfredende». «den store trompet skal hjalle», og annet.

Diktet[rediger | rediger kilde]

Original Oversettelse
Dies irae, dies illa
solvet saeclum in favilla:
teste David cum Sibylla.
Vredens dag, hin dag
da verden skal forgå i flammer
som forutsett av David og sibyllen.
Quantus tremor est futurus,
quando judex est venturus,
cuncta stricte discussurus!
Hvilken beven det vil være,
når dommeren kommer
for strengt å granske alle.
Tuba mirum spargens sonum
per sepulcra regionum,
coget omnes ante thronum.
Basunen sprer en herlig klang
gjennom gravkamrene i alle land
for å kalle alle foran tronen.
Mors stupebit et natura,
cum resurget creatura,
judicanti responsura.
Døden og naturen forbløffes
når skapningen gjenoppstiger
for å svare dommeren.
Liber scriptus proferetur,
in quo totum continetur,
unde mundus judicetur.
Boken vil bringes frem
hvor alt er skrevet ned,
hvorfra verden skal dømmes.
Judex ergo cum sedebit,
quidquid latet apparebit:
nil inultum remanebit.
Når dommeren tar sitt sete
vil alt som er skjult bli synlig,
intet vil gå ustraffet.
Quid sum miser tunc dicturus?
Quem patronum rogaturus,
cum vix justus sit securus?
Hva skal jeg, elendige, si?
Hvilken beskytter skal jeg oppsøke
når selv ikke de rettferdige kan være trygge?
Rex tremendae majestatis,
qui salvandos salvas gratis,
salva me fons pietatis.
Konge av uhyre majestet,
som uten vederlag frelser de som må frelses,
frels meg, nådens kilde.
Recordare, Jesu pie,
quod sum causa tuae viae:
ne me perdas illa die.
Husk, miskunnige Jesus,
jeg er årsaken til din ferd,
mist meg ikke på denne dag.
Quaerens me, sedisti lassus:
redemisti Crucem passus:
tantus labor non sit cassus.
Utslitt satt du i søken etter meg,
du forløste meg med korsets pinsler,
la ikke slik en bragd gå til spille.
Juste judex ultionis,
donum fac remissionis
ante diem rationis.
Rettferdige vredens dommer,
gi forlatelsens gave
før oppgjørets dag.
Ingemisco, tamquam reus:
culpa rubet vultus meus:
supplicanti parce, Deus.
Jeg sukker, som den skyldige,
mitt ansikt rødmer av skyld,
spar den som bønnfaller deg, Gud.
Qui Mariam absolvisti,
et latronem exaudisti,
mihi quoque spem dedisti.
Du som gav Maria forlatelse,
og hørte tyvens bønn,
gav også meg håp.
Preces meae non sunt dignae:
sed tu bonus fac benigne,
ne perenni cremer igne.
Mine bønner er ikke verdige,
men du, gode herre, vær god,
så jeg ikke brenner opp i evig ild.
Inter oves locum praesta,
et ab haedis me sequestra,
statuens in parte dextra.
Gi meg et sted blant fårene,
og hold meg borte fra bukkene,
la meg stå ved din høyre hånd.
Confutatis maledictis,
flammis acribus addictis:
voca me cum benedictis.
Når de forbannede har blitt dømt
forvist til etsende flammer,
kall du meg med de salige.
Oro supplex et acclinis,
cor contritum quasi cinis:
gere curam mei finis.
Jeg ber ydmykt og fromt,
hjertet er knust som aske,
hjelp meg i min siste time.
Lacrimosa dies illa,
qua resurget ex favilla
judicandus homo reus.
Huic ergo parce, Deus:
Hin tårefulle dag,
da fra asken stiger
den skyldige som skal dømmes.
Vis ham nåde, Gud.
Pie Jesu Domine,
dona eis requiem. Amen.
Barmhjertige herre Jesus,
gi dem hvile. Amen.

Musikken[rediger | rediger kilde]

Melodien opprinnelig en gregoriansk sang, nedtegnet i Wittenberg i 1529 under tittelen Den katolske dødsmessen. Temaet har blitt brukt i ulike sammenhenger, bl.a. i Hector Berlioz' Symphonie fantastique, Franz Liszts Totentanz og flere stykker av Sergej Rachmaninov, samt i åpningsscenen i Stanley Kubricks film Ondskapens hotell (The Shining).

Teksten har, i egenskap av å være en del av den romerskkatolske rekviemmessen frem til 1969, blitt brukt i flere komponisters rekviemer, bl.a. Mozarts, Berlioz' og Verdis, samt i Benjamin Brittens War Requiem.