Diegesis

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Diegesis (gr: διήγησις) er en litterær term som betegner det som berettes, i motsetning til det som vises (mimesis). Det brukes gjerne om omstendelig fortellende, utgreiende eller redegjørende stil og brukes om språket eller formen i en fortelling.

Innenfor filmvitenskapen benyttes begrepet diegetisk for å betegne den narrative (fortellende) verden omkring fiksjonen som hevder å være realisme. Her hører lyd eller musikk som skal oppfattes som en del av den fiktive verden. Som ikke-diegetisk (mimisk) regnes først og fremst sang og musikk, som eksisterer kun på lydsporet, altså det som filmpublikumet hører, men ikke figurene på lerretet. Men også for- og ettertekster er ikke-diegetiske innslag. Tanker eller minner regnes som diegetisk lyd da de eksisterer i de figurene som hører dem. Det samme gjelder fortellerstemmer hvor en figur i filmen forteller, da denne stemmen eksisterer innenfor filmens ramme.

Innenfor musikkteater brukes begrepet diegetisk for å beskrive en sang som også de medvirkende karakterene oppfatter som sang. Flere av sangene i musikalen Sound of Music er diegetiske, sangen «Do-Re-Mi» nevnes spesielt i denne sammenhengen. I filmmusikken til Cabaret ble alle sangene framstilt som diegetisk, man lot som om de var ekte tysk musikk. Andra filmmusikaler, for eksempel Yentl og den nordiske Dancer in the Dark har utelukkende ikke-diegetiske sanger, de ska forestille figurenes tanker eller «indre sang».