Die Blendung

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Forblindelsen (originaltittel: Die Blendung) er en roman av den bulgarsk-fødte forfatteren Elias Canetti. Canetti skrev romanen i åra 1930-31, og den ble utgitt på Reichner Verlag i Wien i 1936. Den norske oversettelsen ved Niels Magnus Bugge kom på Solum forlag i 1993. Die Blendung er en omfangsrik roman; førsteutgaven er på 560 sider.

Romanen handler om den verdensberømte sinologen Peter Kien, som bor alene med husholdersken sin i en fireroms leilighet. Alle rommene i leiligheten er fylt med bøker fra golv til tak. Eneste møblement er et skrivebord og en divan. Kien betrakter all kontakt med omverdenen som forstyrrelser som avsporer han fra arbeidet med de gamle tekstene. Sjøl ikke vitenskapelige symposier der han i kraft av sine avhandlinger ville vært et midtpunkt, møter han fram til, og alle professoratene som han blir tilbudt, takker han nei til. Det eneste som betyr noe for han, er biblioteket han er omgitt av, og det biblioteket som han har i sitt eget hode.


En dag får han det for seg at husholdersken Therese Krumholz nærer den samme kjærligheten til bøker som han sjøl, og i et øyeblikks inspirasjon frir han til den seksten år eldre kvinnen. Som frue i huset krever hun visse rettigheter, og hun får forhandla seg til tre rom og kjøkkenet, mens mannen får rommet med skrivebordet. Det oppstår ganske snart et fiendtlig forhold mellom ektefellene, men så lenge hun holder seg til avtalen om ikke å snakke til han, er forholdet stabilt. To forhold får Therese til å hate Kien; hans manglende interesse for kjønnslig omgang og mistanken om at han skjuler penger for henne. Hun har et umettelig begjær etter penger. Hun oppnår til slutt et testamente, men summen som er påført er så lav at hun er sikker på at han har lurt unna mesteparten. Kien drives til slutt ut av sin egen leilighet etter å ha blitt slått nærmest helseløs av kona to ganger.

Kien begynner nå å vandre rundt i byen og overnatte på hotell. En bankbok som han fått med seg gjør at han ikke trenger tenke på penger. Men det er det andre som gjør; på en nattklubb treffer han den pukkelrygga dvergen Fischerle, som slår lag med Kien da han forstår at det er penger å hente. De ekteskapelige påkjenningene og omstillinga fra isolasjonen i leiligheta til et liv blant masse mennesker har gjort Kien sjukere; han er i ferd med å tape enhver realitetssans. Han tråler byens bokhandler og bestiller imaginære fagbøker som han lagrer i sitt eget hode under dagens vandring. På hotellrommet om kvelden må han laste bøkene ut av hodet og legge dem utover i rommet i digre stabler, godt hjulpet av Fischerle, som gjør gode miner til slett spill.

En dag kommer Kien forbi byens største pantelånerinstitutt, der sjette etasje er reservert for innleverte bøker. Fischerle overbeviser Kien om at bøkene lider overlast der inne. For Kien, som mener at bøker er mer verdifulle enn mennesker, er tanken på at bøker skal lide, ikke til å holde ut. Han vil opptre som bøkenes redningsmann, og begynner å betale folk som kommer for at de skal snu og ta med seg bøkene hjem igjen. Nå iverksetter Fischerle sin plan for hvordan han skal få avlurt Kien formuen hans. Han allierer seg med en broket skare av bekjentskaper, og med deres hjelp og en enkelt innpakka bok får han Kien til å innløse den samme boka flere ganger til stadig mer uhyrlige summer.

Det hører også med i Fischerles plan å løse Kien fra ethvert bånd til Therese. Derfor forteller han Kien at kona er død. I sin sinnsforvirring tror Kien at Therese har dødd av sult, innelåst med bøkene i leiligheta, og at han sjøl er morder. Rettssaken frykter han ikke for, da han er sikker på å bli glatt frikjent. Da han en dag møter Therese utafor pantelånerinstituttet med bøker hun skal pante, tror han sikkert at han fantaserer. I virkeligheten har Therese slått seg sammen med portneren om å realisere boksamlinga. Det oppstår håndgemeng, og alle tre blir innbrakt på politistasjonen. Det ender med at portneren redder Peter ut av situasjonen, for deretter å ta han med seg hjem og holde han som fange i portnerboligen, mens han sjøl lever med Therese i leiligheten.

Fischerle, som nå har fått avlurt Kien det meste av formuen, iverksetter i mellomtida sitt store forvandlingsnummer. Ved hjelp av Kiens penger dresser han seg opp til en fin herre. Planen er å dukke opp i Amerika, der han skal forbløffe verden med sine ferdigheter som sjakkspiller, og bli tilbedt av massene. Billetten til nattoget er alt bestilt; han skal bare hjemom som snarest for å hente ei notisbok som er av største viktighet. Dette skal vise seg å bli fatalt. Men før han møter sin skjebne, rekker han å få sendt et telegram til Peters bror Georg, som er en kjent psykiater i Paris: «Er totalt skrullete. Din bror».

I et lengre tilbakeblikk fortelles historia om hvordan Georg Kien fatta interesse for de gale, fram til han nå sitter som direktør for en stor sinnssykeanstalt i Paris, forgudet av sine pasienter og misunt og beundret av sine fagfeller. Telegrammet ankommer, og han ser seg nødsaget til å oppsøke broren, som han ikke har hatt kontakt med på åtte år.

Georg finner Peter i ytterste tilstand av fornedrelse og fysisk svekkelse i portnerboligen. Med sin psykologiske kløkt greier han så noenlunde å få ut av Peter hva som har skjedd, sjøl om Peter ikke i klartekst kan eller vil gjøre rede for de faktiske forhold, men beretter om sin skrekk for kvinner ved å hente eksempler fra gresk mytologi, Bibelen og andre skriftlige kilder på kvinnens ødeleggende innvirkning på mannen. Georg ordner elegant forholdet til både Therese og portneren på en slik måte at de aldri noen gang skal komme til å oppsøke Peter igjen, og gjeninnsetter Peter i leiligheten med hele biblioteket intakt. Deretter reiser han tilbake til Paris.

Peter, som nå i det ytre er tilbake til utgangspunktet, viser seg imidlertid å ha fått uopprettelige skader ved de påkjenningene han har vært igjennom. I et anfall av dyp psykose setter han fyr på leiligheten og brenner inne med alle sine bøker.