Dicuil

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Dicuil eller Dicuilus var en irsk munk og geograf som ble født en gang i andre halvpart av 700-tallet. Vi vet ikke kjent når han døde. Ca 825 skrev han boken De mensura Orbis terraeOm jordklodens utstrekning. I boken nevnes blant annet «Thule», som antakelig refererer til Island, og er derfor en av de første skriftlige kildene som nevner denne øya mellom Norge og Grønland. Boken nevner også bl.a. ferskvannskanalen mellom Nilen og Rødehavet.

Det har vært forsøk på å identifisere forfatteren med en viss Dicuil eller Dichull som var abbed av Pahlacht, født en gang rundt 760, men dette er ikke bevist. Livet til Dicuil vet vi derfor lite om annet at han tilhørte ett av de tallrike irske klostrene i det frankiske kongedømmet, og gjennom egne erfaringer kjente til øyene rundt England og Skottland, det vil sannsynligvis si Hebridene, Orknøyene og Shetlandsøyene: «Jeg har levd på noen av disse øyene,» skriver han, «gått i land på noen andre, jeg har i det minste sett noen flere av dem, og lest om de andre.»

Mellom 814 og 816 skrev han et astronomisk verk, og i 825 et geografisk verk. Hans grammatikalske verk har derimot gått tapt. Det astronomiske verket består av fire bøker i både prosa og vers, overlevert i kun et eneste manuskript som tilhører klosteret Saint-Amand, og blir i dag oppbevart ved Valenciennes.

Mest kjent er hans De mensura Orbis terrae, et geografisk sammendrag som gir presis informasjon om flere land. Arbeidet er basert på en «Mensuratio orbis» som ble satt sammen på bestilling fra den østromerske keiseren Theodosius II i 435. Dette er en avskrift av et manuskript som hadde funnet veien til det karolingiske hoffet. Godescale hadde allerede dratt nytte av denne kopien (781-783) i fremstillingen av hans Evangelistarium. Dicuil bruker også opplysninger fra Plinius den eldre, Gaius Julius Solinus, Orosius, Isidor av Sevilla, og andre forfattere, foruten sine egne undersøkelser.

De ni seksjonene behandler i tur og orden Europa, Asia, Afrika, Egypt, og Etiopia, områdene på jordens overflate, de fem store elvene, bestemte øyer, lengden og bredden av Tyrrenhavet (mellom Sardinia og Sicilia), og de seks høyeste fjellene.

Selv om dette hovedsakelig er en kompilert samling, har verket stor verdi. Dicuil er vår eneste kilde til detaljert informasjon om de vitenskaplige oppdagelsene som ble utført under Theodosius II. Dicuils sitater, som generelt regnes som korrekte, har interesse for tekstkritikkere av de forfattere som nevnes i verket. Tilsvarende interesse har også de få rapportene som han fikk fra reisende i sin tid, for eksempel fra munken Fidelis som kanskje i 762 reiste langs kanalen mellom Nilen og Rødehavet som da enda eksisterte, inntil den ble blokkert for godt i 767.

For nordboere er hans rapporter fra munker som bodde på Island i en seks måneders periode av stor interesse. Fra 1. februar til 1. august 795 besøkte irske eremitter «Thule», det vil si Island, «hvor der ikke var noe mørke som hindret en i å gjøre det en ville». Disse eremittene seilte nordover fra Island den første isfrie dagen inntil de etter hvert møtte en isvegg.

Den mest kuriøse informasjonen som vitner om den diplomatiske kontakten mellom Midtøsten og Europa var at Harlin al-Rashid i 801 sendte en levende elefant til Karl den store.

Dicuils manuskript var kjent av Welser, Isaac Vossius, Claudius Salmasius, Jean Hardouin, og Schopflin. Det ble først trykket som Dicuili Liber de mensura orbis terrae ex duobus codd. mss. bibliothecae imperialis nunc primum in lucem editus a Car. Athan. Walckenaer (Paris, 1807). Den siste og beste utgaven er JJ Tierney, Diculi: Liber de Mensura Orbis Terrae, (Dublin 1967).