Dicuil
| Dicuil | |||
|---|---|---|---|
| Født | 8. århundre | ||
| Død | 9. århundre | ||
| Beskjeftigelse | Oppdagelsesreisende, lyriker, skribent, astronom, prest, geograf | ||
Dicuil eller Dicuilus var en irsk munk og geograf som ble født en gang i andre halvpart av 700-tallet. Vi vet ikke kjent når han døde. Ca 825 skrev han boken De mensura Orbis terrae – Om jordklodens utstrekning. I boken nevnes blant annet «Thule», som antakelig refererer til Island, og er derfor en av de første skriftlige kildene som nevner denne øya. Boken nevner også bl.a. ferskvannskanalen mellom Nilen og Rødehavet.
Det har vært forsøk på å identifisere forfatteren med en viss Dicuil eller Dichull som var abbed av Pahlacht-klosteret, født en gang rundt 760, men dette er ikke bevist. Livet til Dicuil vet vi derfor lite om, annet at han tilhørte ett av de tallrike irske klostrene i det frankiske kongedømmet, og gjennom egne erfaringer kjente til øyene rundt England og Skottland, det vil sannsynligvis si Hebridene, Orknøyene og Shetland: «Jeg har bodd på noen av disse øyene,» skriver han, «gått i land på noen andre, jeg har i det minste sett noen flere av dem, og lest om de andre.»
Mellom 814 og 816 skrev han et astronomisk verk, og i 825 et geografisk verk.[1] Hans grammatikalske verk har derimot gått tapt.
Det astronomiske verket er basert på kunnskap fra utregninger av tidspunktet for religiøse høytider.[2] Verket består av fire bøker i både prosa og vers, overlevert i kun et eneste manuskript som tilhører Saint-Amand-klosteret, og blir i dag oppbevart ved Valenciennes.[3]
Mest kjent er hans De mensura Orbis terrae, der han skriver som syv emner: Hav, øyer, fjell, provinser, byer, elver og nasjoner.[4] Arbeidet er basert på en Mensuratio orbis som ble satt sammen på bestilling fra den østromerske keiseren Theodosius II i 435, en avskrift av et manuskript som hadde funnet veien til det karolingiske hoffet. Godescale hadde allerede dratt nytte av denne kopien (781-83) i sin Evangelistarium.[1] Dicuil bruker også opplysninger fra Plinius den eldre, Gaius Julius Solinus, Orosius, Isidor av Sevilla, og andre forfattere, foruten sine egne undersøkelser.
De ni seksjonene behandler i tur og orden Europa, Asia, Afrika, Egypt, og Etiopia, områdene på jordens overflate, de fem store elvene, bestemte øyer, lengden og bredden av Tyrrenhavet (mellom Sardinia og Sicilia), og de seks høyeste fjellene.
Selv om dette hovedsakelig er en kompilert samling, har verket stor verdi. Dicuil er vår eneste kilde til detaljert informasjon om de vitenskapelige oppdagelsene under Theodosius II. Dicuils sitater, som generelt regnes som korrekte, har interesse for tekstkritikere av de forfattere som nevnes i verket. Tilsvarende interesse har også de få rapportene han fikk fra sin tids reisende, for eksempel fra «broder Fidelis», trolig en annen irsk munk, som hadde seilt på Nilen forbi «Josefs kornlagre» (dvs. pyramidene i Giza) ut i Rødehavet i kanalen som da ennå eksisterte, inntil den ble blokkert for godt i 767.[2]
For nordboere er hans rapporter fra munker som bodde på Island i en seks måneders periode, av stor interesse. Fra 1. februar til 1. august 795 besøkte irske eremitter «Thule», kanskje Island, «hvor der ikke var noe mørke som hindret en i å gjøre det en ville». Disse eremittene seilte nordover fra Island den første isfrie dagen inntil de etter hvert møtte en isvegg.
Siden de beskriver midnattssolen, konkluderer Dicuil med at stedet må være tilsvarende mørkt om vinteren.[5]
Den pussigste informasjonen om diplomatisk kontakt mellom Midtøsten og Europa var at Harun al-Rashid i 801 sendte en levende elefant til Karl den store.[6]
Dicuils manuskript var kjent av Welser, Isaac Vossius, Claudius Salmasius, Jean Hardouin, og Schopflin. Det ble først trykket som Dicuili Liber de mensura orbis terrae ex duobus codd. mss. bibliothecae imperialis nunc primum in lucem editus a Car. Athan. Walckenaer (Paris, 1807).[3] Den siste og beste utgaven er JJ Tierney, Diculi: Liber de Mensura Orbis Terrae, (Dublin 1967).