Dhofar-opprøret

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Dhofar-opprøret
Dhofar-opprøret
Kart over Oman, med Dhofar-provinsen markert i rødt
Dato 1962–1976
Resultat
Opprøret ble slått ned
Modernisering av Oman
Parter
Oman Oman
Irans flagg Iran
Storbritannia Storbritannia
Popular Front for the Liberation of Oman and the Arab Gulfs flagg PFLOAG
Flag of the Popular Front for the Liberation of Oman.svg PFLO
Tap
Oman Ukjent
Irans flagg Rundt 500 drept
Storbritannia 24 drept, 55 skadet
Ukjent antall døde
2000 krigsfanger

Dhofar-opprøret (Arabisk: ثورة ظفار) fant sted i Dhofar-provinsen i Oman mellom 1962 og 1975. Oman mottok støtte fra andre land, og gikk til slutt seirende ut av konflikten. Krigen førte også til en omfattende modernisering av Oman.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

I 1962 var Oman et av de minst utviklede landene i Midtøsten. Sultan Said bin Taimur hadde forbudt nesten alle former for utvikling fra det 20. århundre, og var avhengig av britisk støtte for at staten i det hele tatt skulle fungere. Dhofar var på sin side avhengig av Oman, og var på den tiden under stor økonomisk utvikling. I tillegg snakket befolkningen i provinsen en annen arabisk dialekt enn folk nord i Oman, og var stilt ovenfor strengere behandling enn omanere ellers. Dhofar er også en langt mer fruktbar provins enn resten av landet. Som følge av dette tydelige skillet, begynte enkelte å se på tilhørigheten til Oman som et hinder for utviklingen.

Opprøret[rediger | rediger kilde]

Britisk propaganda: Guds hender ødelegger kommunisme.

I 1962 ble Dhofars frigjøringsfront (DLF) opprettet av Mussalim bin Nafl. Organisasjonen anskaffet våpen fra Saudi-Arabia, som allerede hadde et spent forhold til Oman. I desember det samme året utførte geriljaen sabotasjeaksjoner mot den britiske flybasen i Salalah og gikk til bakholdsangrep på trailere som fraktet utstyr for oljeindustrien. Imidlertid ble geriljaen like etterpå trukket ut, og sendt til Irak for å få mer trening i geriljataktikker. Fra 1964 begynte geriljaen å utføre målrettede angrep mot oljeindustrien og den omanske regjeringa. Mange geriljakrigere var desertører fra den omanske hæren.

Sultanen var avhengig av «Dhofar-styrken», en lokal irregulær styrke på kun 60 mann, for å kunne ivareta kontroll over regionen. I april 1966 ble sultanen forsøkt drept av nettopp denne styrken. Denne hendelsen forandret konfliktens natur. Sultanen forlot palasset sitt, og ble aldri mer sett offentlig. Dette førte til rykter om at britene var de egentlige styrerne av landet, og at sultanen kun fungerte som en nikkedukke.

Sultanen startet en storstilt offensiv mot opprørerne, stikk i strid med hva hans britiske rådgivere rådet ham. Dette resulterte i omfattende ødeleggelser i provinsen, hvor oljebrønner ble ødelagt og hele landsbyer ble brent ned. Det ble også rapportert hard lokal motstand mot offensiven.

Etterhvert som konflikten fortsatte, ble det tilbudt amnesti for opprørere som overgav seg, og enkelte ble også tilbudt en pengebonus dersom de tok med seg våpnene sine.

Etter Operasjon Jaguar i oktober 1971 begynte omanerne for alvor å vinne terreng, og etter harde kamper sikret regjeringsstyrkene kontroll over en enklave ved Jebel Samhan hvorfra de kunne ekspandere. En avsluttende offensiv i 1975 var svært vellykket, og konflikten ble erklært over i 1976, selv om isolerte trefninger fant sted helt frem til 1979.