Det udødelige partiet

Det udødelige partiet^[1] er et av sjakkhistoriens mest berømte partier – sannsynligvis det aller mest kjente.

I løpet av partiet ofrer hvit (Adolf Anderssen) en løper, begge tårnene, dronningen, og setter tilslutt motstanderen (Lionel Kieseritzky) matt med tre lette offiserer.

Bakgrunn og publikasjon[rediger | rediger kilde]

Etter at franske spillere hadde dominert sjakkverdenen på syttenhundre- og langt inn på attenhundretallet, beseiret engelskmannen Howard Staunton franske Pierre Saint-Amant i Paris i 1843. Staunton ønsket å overbevise engelskmennene om at den franske sjakkdominansen var brutt og tok i forbindelse med Verdensutstillingen i London 1851 initiativ til å arrangere en internasjonal turnering med tidens beste sjakkspillere. Vinner ble den tyske trettiårige matematikeren Adolf Anderssen, med britene Marmaduke Wyvill, Elijah Williams og Howard Staunton på plassene bak.

I turneringen, som ble arrangert som en ren cup, slo Anderssen ut Kieseritzky allerede i første runde, men senere arrangerte de en egen match seg i mellom, og det udødelige partiet er et slikt fritt parti i matchen som Kieseritzky vant 9:6 (+8 −5 =2). Kieseritzky publiserte partiet i sitt sjakktidsskrift La Régence allerede i juli 1851, straks etter gjorde Bernhard Horwitz og Josef Kling det samme i The Chess Player. Riktignok var forløpet noe annerledes gjengitt, spesielt ved at Kieseritzkys versjon manglet mattstillingen. Den engelske versjonen ble publisert i Handbuch des Schachspiels i 1852 og Conrad Bayer analyserte partiet i Wiener Schachzeitung 1855 under overskriften Eine unsterbliche Partie. Navnet ble hengende ved og oversatt til flere språk, eksempelvis brukes på engelsk Immortal game, på fransk Partie imortelle.

I Londonturneringen ble halvparten av partiene åpnet med svarte brikker, og ifølge Kling og Horwitz førte Anderssen svarte brikker, dvs at gjengitt med algebraisk notasjon ble åpningstrekkene spilt som 1. e7-e5 e2-e4 2. f7-f5 osv. Med tidens beskrivende engelske notasjonen blir det ingen forskjell.

Det berømte partiet og den spektakulære mattkombinasjonen blir ofte brukt i ulike sammenhenger. Eksempelvis er det gjengitt i science-fiction-film-klassikeren Blade Runner. På grunn av de mange ofringene og mattstillingen er partiet velegnet for framføring med menneskelige brikker.

Trekkene i det udødelige partiet[rediger | rediger kilde]

	a	b	c	d	e	f	g	h
8									8
7									7
6									6
5									5
4									4
3									3
2									2
1									1
	a	b	c	d	e	f	g	h

Diagram 1: Løpergambit etter hvits tredje trekk

	a	b	c	d	e	f	g	h
8									8
7									7
6									6
5									5
4									4
3									3
2									2
1									1
	a	b	c	d	e	f	g	h

Diagram 2: Stillingen etter tolvte trekk

	a	b	c	d	e	f	g	h
8									8
7									7
6									6
5									5
4									4
3									3
2									2
1									1
	a	b	c	d	e	f	g	h

Diagram 3: Stillingen etter hvits femtende trekk

	a	b	c	d	e	f	g	h
8									8
7									7
6									6
5									5
4									4
3									3
2									2
1									1
	a	b	c	d	e	f	g	h

Diagram 4: Stillingen etter hvits 18. trekk

	a	b	c	d	e	f	g	h
8									8
7									7
6									6
5									5
4									4
3									3
2									2
1									1
	a	b	c	d	e	f	g	h

Diagram 5: Matt etter alternativ linje:

18. ... Dxa1+ 19. Ke2 Dxg1 20. Sxg7+ Kd8 21. Lc7#

	a	b	c	d	e	f	g	h
8									8
7									7
6									6
5									5
4									4
3									3
2									2
1									1
	a	b	c	d	e	f	g	h

Diagram 6: Matt

1. e4 e5 (kongebondeåpning)
2. f4 (kongegambit)

Etter hvits andretrekk kalles stillingen kongegambit, ifølge William Hartston den mest romantiske av alle sjakkåpninger. Hvit truer nå den svarte senterbonden, men har samtidig utsatt sin egen f-bonde for angrep fra, ja nettopp, den svarte senterbonden.

2. ... exf4
3. Lc4 (løpergambit, se diagram 1)
3. ... Dh4+
4. Kf1

Hvit ble nødt til å flytte kongen, og dermed er mulighetene til rokade spolert. Angrepet fra svarts dronning forsinker dessuten hvits utvikling, men hvit vil nå ønske å angripe den svarte dronningen med å flytte sin springer til f3.

4. ... b5

Tidstypisk nok kaster svart hodeløst sin b-bonde "til ulvene". I denne tidsepoken i sjakk blir bønder brukt som ballast og settes barskt inn i kampen om initiativet i partiet. Men svart lykkes foreløpig i å fjerne hvits løpertrussel mot f7-feltet.

5. Lxb5 Sf6
6. Sf3

Endelig får hvit sin springer til f3 og truer svarts dronning. Svart, som etter å ha sperret dronningens fluktdiagonal i retning d8 med sin egen springer på f6 har, i første omgang (og verre skal det vise seg å bli) bare to sikre felt bakover, foruten det noe spennende feltet g4 til venstre for seg, å flytte dronningen til.

6. ... Dh6
7. d3 Sh5

Kampen om f4-bonden tilspisser seg. Svart forsvarer nå sin utsatte gambitbonde på f4 både med dronningen og springeren, som samtidig også utgjør en trussel mot g3 hvorfra hvits konge og tårn kan trues.

8. Sh4 Dg5

Legg merke til dronningtrusselen mot hvits løper på b5 og springeren på h4. Ingen av disse har sikring, men hvit løser dette genialt:

9. Sf5! c6
10. g4 Sf6

Hvit har ikke gitt den svarte springeren ro, og både den og dronningen er tvunget til å moderere sine angrep. Nå sperrer springeren igjen retrettdiagonalen for dronningen sin. Offensivt har ikke springeren fått utrettet noe, og defensivt er den bare i veien. Til gjengjeld truer nå svart både hvits hvitfeltsløper og bonden på g4. Det viser seg at press på hvit igjen fremtvinger et genialt trekk:

11. Tg1! cxb5
12. h4 Dg6 (se diagram 2)

Dronningen i havn på sitt eneste trygge felt foreløpig. Svart er en løper i overtall, men foreløpig utretter løperne ingen verdens ting. Hvits eneste løper utgjør i øyeblikket en større fare med sin trussel mot bonden på f4 og påfølgende marsj mot den overbefolkede svarte kongefløyen der dronningen synes å være innesperret. Hvit har altså materiellmessig underlegenhet, men posisjonsmessige fordeler, de svarte offiserene har ikke særlig mye handlingsrom. Når sant skal sies, har heller ikke hvit fått foretatt noen særlig vellykket offisersutvikling, men hans stilling synes unektelig å være bedre enn svarts.

13. h5 Dg5
14. Df3 Sg8

Det kan endelig synes som om svarts dronning er sikret en utvei, men til hvilken pris. Den svarte springeren er tilbake i utgangsstillingen, og med dronningen tilbake til sjuende eller åttende rad er det bare en usikret, fremskutt bonde som har kommet seg framover i livet. Riktignok har er svart fortsatt i overtall etter løpergambiten, men har ikke klart å utnytte dette posisjonsmessig.

15. Lxf4 (se diagram 3)
15. ... Df6
16. Sc3 Lc5

Etter at hvit har slått svarts f4-bonde og etter svarts dronnings tilbaketog, fikk både hvit og svart et pusterom til å utvikle offiserer. Hvit riktignok for å sperre for det svake b2-feltet, mens svart unektelig ser ut til å ha fått fordelen av en løpertrussel mot hvits tårn på g1. Svart ser ut til å ha manøvrert seg i en noe bedre stilling etter den forknytte posisjonen etter tolvte trekk. Men vi skal se at hvit har større ambisjoner for springerne enn bare å bruke dem til dronningstengsel.

17. Sd5 Dxb2
18. Ld6!? (se diagram 4) Hvit ignorerer truslene mot begge sine tårn. Han ser at uansett hvilket tårn svart velger å slå, kan hvit vinne. Dersom svart velger å slå hvits tårn på a1 straks, kunne vi fått følgende utvikling
- 18. ... Dxa1+
- 19. Ke2 Dxg1
- 20. Sxg7+ Kd8 og svart er matt med
- 21. Lc7# (se diagram 5)

Det vi nå skal få se, er en offerkombinasjon av de sjeldne.

18. ... Lxg1
19. e5!!

Hvit sperrer nå dronningens diagonal tilbake til g7, og kan iverksette sin plan om Sxg7.

19. ... Dxa1+
20. Ke2 Sa6

Hvorfor svart ikke spiller Sc6 er en gåte. Svart har med springer på c6 kanskje kunnet avverge matten som snart kommer. Hvit har nå klar bane for sitt mesterlige offisersspill mot svarts konge:

21. Sxg7+ Kd8
22. Df6+!

Hvit ofrer til og med sin dronning for å realisere sin idé om å stille kongen matt kun med offiserer. Han sysselsetter den svarte springeren til feltet f6, slik at den blir ute av stand til å rekke til det kritiske feltet e7 i stedet.

22. ... Sxf6
23. Le7# (diagram 6)

og svart er sjakkmatt. Realitetene i mattstillingen i tjuetredje trekk er nøyaktig de samme som i den alternative linjen ovenfor. Når svart velger å angripe med dronningen i stedet for med løperen, velger han egentlig bare hvor raskt matten skal komme. Matten kommer på nøyaktig samme måte bortsett fra at hvit løper går til e7 i stedet for til c7, men slaget med den svarte løperen utsetter matten noe fordi dronningen på a1 kontrollerer diagonalen tilbake til g7. Svart har tapt selv med stor materiell overvekt, han har bare mistet tre bønder, mens hvit har mistet dronningen, begge sine tårn, hvitfeltsløperen og to bønder. Likevel vinner hvit elegant og mesterlig. Virkelig et parti som kan ta pusten fra noen og hver.