Periodesystemet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Det periodiske system)
Gå til: navigasjon, søk
Dmitrij Ivanovitsj Mendelejev, periodesystemets «far»

Periodesystemet, også kalt periodetabellen eller det periodiske system, er en tabell som klassifiserer grunnstoffene (eller elementene) i perioder. Hver periode består av grunnstoffer med det samme antallet elektronskall rundt atomkjernen. Offisielt opererer man idag med syv perioder; periode 8 er foreslått, men er foreløpig ikke anerkjent av den internasjonale kjemi-organisasjonen International Union of Pure and Applied Chemistry (IUPAC).

Periodesystemets 18 grupper inndeler grunnstoffene etter antall elektroner i det ytterste elektronskallet, fra 1 til 18. Atomnummeret – fra 1 til 118 – tilsvarer antall protoner i atomkjernen og det totale antall elektroner omkring kjernen. Lantanoidene og aktinoidene er metaller i periode 6 og 7, men plasseres vanligvis for seg selv under tabellen. De fire grunnstoffene med atomnummer 113, 115, 117 og 118 har ennå ikke fått noen offisielle navn av IUPAC, og derfor brukes midlertidige latinske navn som tilsvarer deres atomnummer.

I antikkens Hellas foreslo Aristoteles at materien bestod av de fire grunnstoffene ild, luft, vann og jord. På lignende måte benyttet kinesisk filosofi en teori om de fem elementene tre, ild, jord, metall og vann. Denne teorien ble forkastet da man på 1700-tallet oppdaget stadig nye grunnstoffer. På 1800-tallet ble det gjort flere forsøk på å systematisere grunnstoffene i en tabell, uten at forslagene vant gehør. I 1869 utarbeidet den russiske kjemiprofessoren Dmitrij Ivanovitsj Mendelejev det første utkastet til periodesystemet. Det lignet lite på dagens periodesystem. Det organiserte grunnstoffene etter atomvekt og kjemiske egenskaper, mens vi idag sorterer dem etter atomnummer. Den grunnleggende utformingen er likevel fortsatt den samme.

Periodesystemet i tabellform[rediger | rediger kilde]

Ved å la musepekeren hvile i et av tabellens felter, vil tilleggsinformasjon om det aktuelle grunnstoffet vises. Masse er oppgitt i atommasseenheten u, smeltepunktet i grader celsius, og elektronegativiteten etter Pauling-skalaen.
Periodesystemet for grunnstoffer
Gruppe → 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18
Tidligere →[1] I A II A III A IV A V A VI A VII A VIII A VIII A VIII A I B II B III B IV B V B VI B VII B VIII B
↓ Periode
1

1
H

2

He

2

3
Li

4
Be

5
B

6
C

7
N

8
O

9
F

10
Ne

3

11
Na

12
Mg

13
Al

14
Si

15
P

16
S

17
Cl

18
Ar

4

19
K

20
Ca

21
Sc

22
Ti

23
V

24
Cr

25
Mn

26
Fe

27
Co

28
Ni

29
Cu

30
Zn

31
Ga

32
Ge

33
As

34
Se

35
Br

36
Kr

5

37
Rb

38
Sr

39
Y

40
Zr

41
Nb

42
Mo

43
Tc

44
Ru

45
Rh

46
Pd

47
Ag

48
Cd

49
In

50
Sn

51
Sb

52
Te

53
I

54
Xe

6

55
Cs

56
Ba

57‑71
*

72
Hf

73
Ta

74
W

75
Re

76
Os

77
Ir

78
Pt

79
Au

80
Hg

81
Tl

82
Pb

83
Bi

84
Po

85
At

86
Rn

7

87
Fr

88
Ra

89‑103
**

104
Rf

105
Db

106
Sg

107
Bh

108
Hs

109
Mt

110
Ds

111
Rg

112
Cn

113
Uut

114
Fl

115
Uup

116
Lv

117
Uus

118
Uuo

 
Lantanoider  

57
La

58
Ce

59
Pr

60
Nd

61
Pm

62
Sm

63
Eu

64
Gd

65
Tb

66
Dy

67
Ho

68
Er

69
Tm

70
Yb

71
Lu

** Aktinoider  

89
Ac

90
Th

91
Pa

92
U

93
Np

94
Pu

95
Am

96
Cm

97
Bk

98
Cf

99
Es

100
Fm

101
Md

102
No

103
Lr


Kjemiske serier i periodesystemet
Alkalimetaller Jordalkalimetaller Lantanoider Aktinoider Transisjonsmetaller
Metaller Halvmetaller Ikke-metaller Halogener Edelgasser
(Lantanoidene og aktinoidene er metaller. Halogenene og edelgassene er ikke-metaller.)


Se utfyllende versjon med elektronkonfigurasjon,
oksidasjonstall, elektronegativitet og atommasse
Se utfyllende versjon
med fulle navn og atomvekt

Oppbygging[rediger | rediger kilde]

Franciumatomet med sine syv elektronskall tilhører periode 7. Ett elektron i ytterste skall betyr gruppe 1 (alkalimetall)

Tabellen er organisert etter antall protoner i atomkjernen (atomnummer), antall elektronskall rundt kjernen (periode), og antall elektroner i ytterste elektronskall (gruppe). Grunnstoffene klassifiseres også i kjemiske serier etter sine kjemiske egenskaper, for eksempel metaller, halogener, edelgasser og så videre. I tillegg deles tabellen opp i blokker basert på elektronkonfigurasjonen. Disse blokkene betegnes med bokstaver: s-blokken, p-blokken, d-blokken og f-blokken. Alle grunnstoff har navn bortsett fra de seks siste, som er blitt tildelt et midlertidig navn av IUPAC i påvente av oppdagelse eller bekreftelse av oppdagelse. Navnene har også en forkortelse bestående av én eller to bokstaver kalt kjemisk symbol (unntaket er de midlertidige navnene som har tre bokstaver i forkortelsen). I tabellens enkleste form vises grunnstoffene kun med kjemisk symbol og atomnummer. I mer detaljerte tabeller vises også stoffets fulle navn, atommasse, indikasjon av stofftilstanden ved romtemperatur (fast form, væske eller gass) og så videre. Dagens periodiske system består av syv perioder (118 grunnstoffer). Tabellens utseende har forandret seg flere ganger opp gjennom tiden, men utformingen med lantanoider og aktinoider plassert for seg selv under resten av tabellen, er den mest vanlige i dag.

Atomnummer[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Atomnummer

Atomnummeret er identisk med antall protoner i atomets kjerne (må ikke forveksles med massetall som er det totale antall protoner og nøytroner i kjernen). Antall nøytroner i kjernen kan variere (isotoper), mens antall protoner er unikt for hvert grunnstoff. Dersom et atom mister eller får tilført protoner, går det over til å bli et annet grunnstoff. Ved radioaktiv nedbrytning (for eksempel alfahenfall eller spontan fisjon) vil antall protoner reduseres i kjernen og resultere i et eller flere lettere grunnstoff.

Atommasse[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Atommasse

Antall protoner og nøytroner avgjør atommassen, og forskjellige isotoper har forskjellig atommasse. Angivelse av atommassen er derfor gitt som et gjennomsnitt av naturlig forekommende (stabile) isotoper. For grunnstoff som ikke har noen stabile isotoper blir atommassen til den mest stabile isotopen oppgitt. Enheten u er relativ atommasse og er definert som en tolvtedel av massen til et atom 12C (karbon) i sin grunntilstand.[2] I notasjon blir massetallet (det totale antall kjernepartikler) angitt av et tall oppe til venstre for det kjemiske symbolet. I tilfellet 12C betyr det at kjernen har 6 protoner (siden det er karbon) og 6 nøytroner. En annen måte er å angi massetallet etter grunnstoffnavnet eller det kjemiske symbolet (uran-235 eller U-235). Det er bare de minste atomkjernene som har likt antall protoner og nøytroner; større atomkjernerer inneholder flere nøytroner enn protoner. Uran som har atomnummer 92 (og dermed 92 protoner), har 146 nøytroner i den vanligst forekommende isotopen 238U.[3]

Tabell som viser grunnstoffenes elektronkonfigurasjon og elektronskall

Perioder[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Periodesystemets perioder

Periodene er de vannrette radene i tabellen, og de refererer til antall elektronskall i atomet. Elektronskallene kalles fra innerst og utover K, L ,M , N, O, P, og Q eller 1, 2, 3, 4, 5, 6 og 7. De deles også opp i underskall som igjen består av orbitaler. Hvert elektronskall (og dets underskall) har «plass» til et bestemt antall elektroner. Dagens periodesystem består av 7 perioder. I 1985 ble forsøk på å fremstille grunnstoff 119 utført ved Berkeley-universitetet i California.[4] Forsøket mislyktes, men dersom fremstilling av grunnstoff med høyere atomnummer enn 118 skulle lykkes, må periodesystemet utvides med periode 8.

Grupper[rediger | rediger kilde]

Periodesystemets grupper utgjøres av kolonnene der grunnstoffene står vertikalt plassert i forhold til hverandre. Mendelejevs gruppeinndeling var basert på stoffenes kjemiske egenskaper (som reaktivitet). Dagens gruppe-klassifisering baserer seg på antall elektroner i ytterste skall (valenselektroner), noe som har nøye sammenheng med de kjemiske egenskapene Mendelejev observerte. Gruppe 1 (unntatt hydrogen) kalles alkalimetaller og er plassert helt til venstre i tabellen. Disse stoffene har kun ett valenselektron, og er meget reaktive (reaksjonsvillige). De binder seg svært lett med andre grunnstoff, og finnes derfor ikke i ren form naturlig. Alkalimetallenes rake motsetning er edelgassene som utgjør gruppe 18. Hos edelgassene er det ytterste elektronskallet fullt, noe som gjør at de er ekstremt lite reaktive. De danner derfor ikke kjemiske forbindelser naturlig (edelgass-forbindelser har imidlertid vært kunstig fremstilt i laboratorier).

Elektronegativitet[rediger | rediger kilde]

Grunnstoffenes elektronegativitet etter Pauling-skalaen

Utdypende artikkel: Elektronegativitet

Elektronegativitet er et mål på atomets evne til å trekke til seg felles elektroner i en kjemisk forbindelse. Begrepet ble innført av den amerikanske kjemikeren Linus Pauling, og skalaen har fått navn etter ham. Tallet er et relativt tall, og tar utgangspunkt i verdien 4 for fluor (som er det mest elektronegative grunnstoffet). Elektronegativiteten er lavest i gruppe 1 (alkalimetallene) og stiger ved høyere gruppenummer. De mest elektronegative grunnstoffene tilhører gruppe 17 (halogenene). Tallet er et viktig hjelpemiddel til å forstå og forutse kjemiske bindinger og reaksjoner mellom de forskjellige grunnstoffene.

Nummerering[rediger | rediger kilde]

Gruppene deles gjerne inn i 8 hovedgrupper som angir antall valenselektroner fra 1 til 8 (i tidligere tider benevnt I – VIII), og 10 undergrupper (tidligere benevnt med romertall etterfulgt av bokstaven A eller B). I dagens nummereringssystem tilsvarer hovedgruppene gruppe 1, 2, og 13 – 18, og undergruppene tilsvarer 3 – 12.

Frem til 1988 eksisterte det to forskjellige nummereringssystem for periodesystemets grupper, en amerikansk og en europeisk. Begge benyttet romertall i kombinasjon med bokstavene A og B. Problemet var at bokstavene var brukt forskjellig, noe som gjorde at misforståelser lett kunne oppstå (se tabell under). Siden begynnelsen av 1980-tallet hadde IUPAC forsøkt å finne en løsning på problemet før de skulle gi ut sin navnekonvensjon Nomenclature of Inorganic Chemistry (Part I ) i 1988. IUPAC sendte i 1985 ut et høringsforslag om å gå over til tall i stedet for romertall og bokstaver. Som ventet kom det protester, men på tross av motstanden valgte IUPAC i 1988 å gi ut navnekonvensjonen med en anbefaling om å ta i bruk det nye nummer-systemet.[5] I dag er gruppenummerering med tall i bruk i hele verden.

Sammenligning av nummereringssystemene før 1988 og i dag
System Gruppe
Nåværende 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18
Amerikansk I A II A III B IV B V B VI B VII B VIII B VIII B VIII B I B II B III A IV A V A VI A VII A VIII A
Europeisk I A II A III A IV A V A VI A VII A VIII A VIII A VIII A I B II B III B IV B V B VI B VII B VIII B

Kjemiske serier[rediger | rediger kilde]

Kjemiske serier er grupper av grunnstoff som har lignende kjemiske og fysiske egenskaper, og der visse egenskaper endrer seg systematisk gjennom serien. Noen av de kjemiske seriene sammenfaller med periodesystemets grupper, mens andre spenner over flere grupper. De 10 kjemiske seriene blir i periodesystemet uthevet ved hjelp forskjellige farger, og omfatter: alkalimetaller, jordalkalimetaller, lantanoider, aktinoider, transisjonsmetaller, halvmetaller, ikke-metaller, halogener og edelgasser.

Blokker[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Elektronkonfigurasjon

Grunnstoffene i periodesystemet blir også plassert i blokker basert på elektronkonfigurasjonen. Blokkene beskriver fyllingen av elektronskallenes orbitaler, og angis med bokstavene s, p, d, og f. Utvidelsene av periodesystemet som ble foreslått av Glenn T. Seaborg, vil innebære en ny blokk. Denne blokken (og utvidelsen) er ikke formalisert eller normert av IUPAC, men kalles uoffisielt for g-blokken. Tabellen under viser blokkene markert med farger, inkludert den foreslåtte utvidelsen med periode 8 og g-blokken.


Grunnstoffenes forekomst[rediger | rediger kilde]

Det mest vanlige grunnstoffet i jordskorpen er oksygen, fulgt av silisium. Nesten 99% av Jordens atmosfære består av grunnstoffene nitrogen og oksygen, hvorav nitrogen utgjør brorparten med over 78%. I hele jordkloden sett under ett, er jern det vanligste grunnstoffet med 34,6 %, fulgt av oksygen med 29,5%.[6] På Solen og i universet er det imidlertid hydrogen og helium som er de vanligste grunnstoffene, der hydrogen utgjør mellom 73-75% og helium 23-24%. I tabellen under vises noen av de mest vanlige grunnstoffene og forekomsten deres (tabellen er sortérbar).

Hydrogen er det vanligste grunnstoffet i universet. Her er atommodellen for hydrogens tre isotoper. Fra venstre: protium, deuterium og tritium.
Det vanligste grunnstoffet i jordskorpen er oksygen. Her i flytende form
Forekomster av de vanligste grunnstoffene[7]
Grunnstoff Atom-
nummer
I universet
(%)
På Solen[8]
(%)
I jordskorpen
(%)
I atmosfæren
(%)
I havet
(µg / liter)
I et menneske (70 kg)
(gram)
Hydrogen 1 73,9 75 0,14 0,000053 29 110 000 000 28 7 000
Helium 2 24 23 0,000001 0,00052 08 0,0072 10 0
Oksygen 8 1,07 0,9 46,4 20,8 30 880 000 000 30 43 000
Karbon 6 0,46 0,3 0,02 0,0337 21 28 000 2916 000
Neon 10 0,134 0,1 0,0000005 0,0018 09 0,12 09 0
Jern 26 0,109 0,1 5,8 0 13 3,4 19 4,2
Nitrogen 7 0,097 0,1 0,002 78,05 20 16 000 27 1 800
Silisium 14 0,065 0,09 27 0 18 2 900 18 3
Magnesium 12 0,058 0,07 2,8 0 26 1 300 000 20 19
Svovel 16 0,044 0,04 0,03 0,0001 25 900 000 24 140
Argon 18 0,022 0,007 0,0003 0,93 16 450 11 0
Kalsium 20 0,0067 0,007 5,1 0 24 410 000 26 1 000
Nikkel 28 0,0060 0,008 0,0072 0 14 6,6 12 0,001
Aluminium 13 0,0055 0,006 8 0 12 1 15 0,061
Natrium 11 0,0022 0,004 2,3 0 27 11 000 000 22 100
Krom 24 0,0014 0,002 0,0096 0 10 0,2 13 0,014
Fosfor 15 0,0007 0,0007 0,1 0 15 88 25 780
Kalium 19 0,0003 0,0004 1,7 0 23 390 000 23 140
Titan 22 0,0003 0,0004 0,86 0 11 1 08 0
Klor 17 0,0001 0,0008 0,019 0 28 19 000 000 21 95
Fluor 9 0,00004 0,00005 0,046 0 17 1 300 17 2,6
Brom 35 0,000007 0,0000002 0,0004 0 22 67 000 16 0,26
Bor 5 0,000001 0 0,0007 0 19 4 400 14 0,053

Det tyngste grunnstoffet som forekommer naturlig, er uran (atomnummer 92). Spor av neptunium (atomnummer 93) og plutonium (atomnummer 94) finnes i uranmalm, men disse er resultat av beta minus-henfall av uran, og defineres ikke som naturlige forekomster. Det letteste grunnstoffet som ikke forekommer naturlig er technetium (atomnummer 43). Alle de transurane grunnstoffene (med atomnummer høyere enn uran) fremstilles kunstig.

Isotoper[rediger | rediger kilde]

De fleste grunnstoffene har flere isotoper som forekommer naturlig, både stabile og ustabile. De ustabile isotopene omdannes ved nedbrytning av atomkjernen med ioniserende stråling som resultat (radioaktivitet). Tinn har 10 naturlig forekommende stabile isotoper, noe som er det høyeste antallet blant grunnstoffene. Technetium er det letteste grunnstoffet som ikke har noen stabile isotoper. Bly (atomnummer 82) er det tyngste grunnstoffet som har stabile isotoper. Før 2003 var vismut (atomnummer 83) ansett for å være det tyngste grunnstoffet med stabile isotoper, men det viser seg at det nedbrytes under utsendelse av alfastråling, og har en halveringstid på 1019 år (10 000 000 000 000 000 000 år). Den ekstremt lange halveringstiden og den meget svake strålingen gjør at vismut i alle praktiske henseender kan betraktes som stabilt og ikke radioaktivt.[9]

Administrasjon av periodesystemet[rediger | rediger kilde]

Periodesystemet og avgjørelser angående navn og kjemiske symbol administreres av den ikke-statlige internasjonale kjemi-organisasjonen International Union of Pure and Applied Chemistry (IUPAC). Organisasjonen står for oppdateringer og korrigeringer av periodesystemet, og har også avgjørende myndighet når oppdagelse og navngiving av nye grunnstoff skal godkjennes. Grunnstoffene 113, 115, 117 og 118 er rapportert fremstilt, men oppdagelsene er ennå ikke bekreftet og godkjent av IUPAC.[10] Dersom oppdagelse av et nytt grunnstoff kan bekreftes, vil oppdagerne bli gitt anledning til å foreslå et navn.

Historie[rediger | rediger kilde]

Alkymistisk tekst og symboler fra 1682

I antikkens Hellas foreslo Aristoteles at all materie i universet besto av grunn-elementene jord, luft, vann og ild i forskjellige proporsjoner. Inntil for omkring 350 år siden var dette den vanlige oppfatningen. I 1661 skrev den irske alkymisten Robert Boyle (1626–91) boken The Skeptical Chymist der han stilte seg kritisk til datidens alkymi og forestillingen om at all materie besto av bare fire grunnstoff. Boyle bidro sterkt til å gjøre alkymi til en analytisk vitenskap, og er blitt betegnet som en pioner innen moderne kjemi. Aristoteles' teori måtte forkastes på 1700-tallet da stadig nye grunnstoff ble oppdaget, og kjemikerne ikke greide å se noen sammenheng mellom dem og de forskjellige kjemiske forbindelsene.

De første skrittene[rediger | rediger kilde]

I 1828 utarbeidet den svenske kjemikeren Jöns Jakob Berzelius (1779–1848) en liste over grunnstoffene basert på relativ vekt. Han utviklet også et notasjonssystem der grunnstoffenes navn ble erstattet av bokstavforkortelser (kjemisk symbol) – et system som fortsatt er i bruk. På 1860-tallet var antallet oppdagede grunnstoff kommet opp i over 60, og det syntes som det ikke var noen grense for hvor mange kjemiske forbindelser som fantes. I 1864 utarbeidet den engelske kjemikeren John Alexander Reina Newlands (1837–98) en liste over grunnstoffene sortert etter relativ masse i stigende rekkefølge (ikke ulikt Berzelius' liste fra 1828). Han noterte seg at første og niende grunnstoff hadde kjemiske likhetstrekk, likeså andre og tiende. Basert på dette formulerte han i 1865 sin Law of Octaves – oktavenes lov (en oktav er et sprang på 8). Newlands' system viste seg ufullkomment og ufullstendig, noe han mente var forårsaket av uoppdagede grunnstoff. Newlands ble latterliggjort i sin samtid, men observasjonene hans hadde mye for seg (som Mendelejev skulle demonstrere noen år senere).

Det første utkastet[rediger | rediger kilde]

Mendelejevs periodiske system fra 1869

I 1869 utarbeidet den russiske kjemiprofessoren Dmitrij Mendelejev en tabell over grunnstoffene som organiserte dem etter masse og kjemiske egenskaper. Denne tabellen viste ikke bare det kjemiske slektskapet mellom de forskjellige grunnstoffene, men kunne også forutsi både eksistensen av – og egenskapene til grunnstoff som til da ikke var oppdaget. Mendelejvs system inneholdt flere tomme plasser som senere skulle vise seg å romme grunnstoff som ennå ikke var oppdaget i Mendelejevs samtid. Unntaket var edelgassene som Mendelejev ikke hadde forutsett og satt av plass til. Disse ble tilføyd av Sir William Ramsay senere uten at resten av tabellen behøvde modifisering. Med utviklingen av atomteorien økte forståelsen av atomenes indre oppbygning, og Mendelejevs system ble bekreftet. Massen som Mendelejev hadde sortert stoffene etter, viste seg å ha nøye sammenheng med antall protoner i kjernen, og de kjemiske egenskapene hadde sammenheng med antall elektroner i ytterste skall (gruppe).

Dagens periodesystem[rediger | rediger kilde]

Den (foreløpig) siste store endringen i periodesystemet kom i 1940 da den svenskættede amerikanske forskeren Glenn Theodore Seaborg (1912–99) innførte aktinoidene og plasserte dem under lantanoidene. Seaborg identifiserte flere av de transurane grunnstoffene, og mottok i 1951 Nobelprisen i kjemi for sitt arbeid. I 1969 foreslo han også å utvide periodesystemet med periode 8 (og dermed 168 grunnstoff). Grunnstoff nummer 119 til 122 og 141 til 168 ville tilhøre de etablerte gruppene, mens nummer 123 til 140 ble plassert i den teoretiske g-blokken og kalt super-aktinoider sammen med nummer 140 til 153.[11] Utvidelsen er en logisk fortsettelse av periodesystemet, men er per juli 2013 ikke offisielt innført.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]