Det kalydonske villsvin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Det kalydonske villsvin
Det kalydonske villsvin
Den kalydonske jakt, vist på en romersk frise (Ashmolean Museum, Oxford)[1]
Trossystem Gresk mytologi
Religionssenter Antikkens Hellas
Originalt navn ὁ Καλυδώνιος κάπρος
Bosted Kalydon i Aitolia
Tekster Homer
Ovid
Pseudo-Apollodorus

Det kalydonske villsvin (gresk: ὁ Καλυδώνιος κάπρος[2][3] eller ὁ Καλυδώνιος ὗς[4]) er et uvesen i henhold til gresk mytologi som ble nedlagt av en rekke helter i den olympiske tidsalder. Villsvinet ble sendt av Artemis som en straff av regionen Kalydon i Aitolia ettersom dets konge ikke hadde æret hennes med offer i hans ritualer for gudene. Den ble felt og drept i den kalydonske jakten hvor mange mannlige helter deltok, men også en mektig kvinne, Atalanta, som vant skinnet ved å være den første som klarte å såre villsvinet med sine piler. Det gjorde mange menn opprørte. Strabon var av den oppfatning at det kalydonske villsvin var avkommet av den krommyonske purke som ble overvunnet av Thesevs.[5]

Betydning i gresk mytologi og kunst[rediger | rediger kilde]

Tondo av lakonsk svartfigurkop, ca. 555 f.Kr. (Louvre)

Det kalydonske villsvin er et av de ktoniske uhyrer i gresk mytologi, hver av dem lokalisert i en særskilt lokalt område. Villsvinet ble sendt av Artemis for å herje regionen Kalydon i Aitolia og hvor det herjet rundt inntil det ble felt i den påfølgende jakten hvor alle heltene fra den nye tidsalder deltok, med Herakles som var opptatt med å jakte på et annet udyr sendt av en gudinne, det erymanthiske villsvin. Ettersom den mytiske hendelsen tiltrakk seg tallrike helter,[6] blant dem var det mange som ble æret som stamfedre for deres lokale herskerfamilier blant de mange stammegrupper i Hellas, ble jakten et naturlig emne i klassisk kunst. Villsvinjakten ble et fellespunkt hvor et nettverk av mange myter som involverte helter og halvguder, og deres etterkommere, ble samlet. Som jakten på det gylne skinn eller Trojakrigen som utspant seg i den påfølgende (mytologiske) generasjonen, er den kalydonske jakten et av knutepunktene hvor mange de greske mytene kom sammen.

Både Homer[7] og Hesiod og deres tilhørere var oppmerksomme på detaljene i denne myten, men ingen komplett fortelling er bevart: en del papyrusfragmenter funnet ved Oxyrhynchus er alt som er bevart av poeten Stesichoros' fortelling;[8] mytens repertoar ble kalt for Bibliotheke («biblioteket») og inneholdt kjernen av fortellingen, og før det ble den sammensatt av den romerske poeten Ovid som gjenfortalte fortellingen i en rekke fargerike detaljer i sitt verk Metamorfoser.[9]

Jakten[rediger | rediger kilde]

Romersk marmorsarkofag fra Vicovaro, utsmykket med den kalydonske jakt (Palazzo dei Conservatori, Roma)
Meleager et Atalanta, etter Giulio Romano.

Kong Oinevs i Kalydon, en gammel by i vestlige og sentrale Hellas nord for Patrasbukten, holdt en årlig ofring om høsten til gudene på en hellig høyde. Et år glemte Oinevs å inkludere den store «Artemis av gulltrone» i sine ofringer.[10] Fornærmet slapp gudinnen løs det største, mest rovgriske villsvin som tenkes kunne i landskapet rundt Kalydon. Den herjet rundt, ødela vinhager og avlinger, tvang folk til å søke tilflukt innenfor bymurene, i følge Ovid, og hvor de begynte å sulte.

Oinevs sendte budbringere ut for å samle de beste jegerne i hele Hellas og tilbød dem villsvinets pels og hoggtenner som vinnertrofé.[11]

Blant de som svarte på innbydelsen var en del av argonautene. Oinevs' egen sønn Meleagros og bemerkelsesverdig nok for jaktens endelige suksess, også en kvinne, jegeren Atalanta, «den utemmelige» som hadde blitt ammet av Artemis som en binne og oppfostret som jeger, en stedfortreder for Artemis selv.[12] Artemis synes å ha vært delt i sine motiver, for det er også sagt at hun hadde sendt den unge kvinnelige jegeren ettersom hun visste at hennes tilstedeværelse ville bli en kilde for splid, og slik ble det: mange av mennene, ledet av Kefeos og Ankaios, nektet å jakte sammen med en kvinne. Det ble Meleagros, som var blitt betatt av henne, som overbeviste dem om det motsatte.[13] Det ble også Atalanta som først lyktes å såre villsvinet med en pil, skjønt det var Meleagros som drepte. han tilbød vinnertrofeet til Atalanta som først hadde trukket blod. Sønnene til Thestios betraktet det som vanærende at kvinne skulle vinne prisen hvor menn hadde deltatt, de tok skinnet fra henne og sa at det var mer passende grunnet deres fødselsrett. Rasende drepte Meleagros sønnene til Thestios og ga på nytt skinnet til Atalanta. Meleagros' mor, søster av de drepte onklene, tok en brannkubbe fra en kiste hvor hun hadde oppbevarte den, ettersom ved Meleagros' fødsel hadde moirene (skjebnegudinnene) spådd at han ville leve så lenge som vedkubben brant i familiens ildsted. Hun kastet den på ilden for å oppfylle spådommen. Meleagros syknet hen og døde, og således fikk Artemis hevn over Oinevs' ubetenksomhet i å glemme å ære henne i de religiøse ofringene.

I løpet av jakten kom Pelevs ved et ulykkestilfelle å drepe sin vert Eurytion. I løpet av jakten og dens etterspill, var det flere av jegerne som vendte seg imot hverandre, bestridte byttet, og på den måten forble gudinnen fornærmet.[14] I henhold til Homer:

«Engang kjempet kuretenes folk med de tapre aitoler hårdt om Kalydons by, og e felte hverandre på valen. Kjekt aitolerne stred til det yndige Kalydons forsvar, medens kuretenes menn ville jevne hin kongsstad med jorden. Artemis var det på gullsmykket stol som ulykken voldte, harmfull da Oinevs på avhøstet mark ei bralte offer; ti mens de øvrige guder fikk del i festhekatomber, ofret han inter til henne, til Zevs, den allmektiges datter, enten han glemte det helt eller syndet i tankeløs dårskap.»[15]

Villsvinetpelsen som ble bevart i tempelet til Athene Alae ved Tegea i Lakonia ble hevdet å være den til det kalydonske villsvinet, «råtten av alder og nå uten bustehår,» kunne den omreisende Pausanias informere da han så det på 100-tallet e.Kr. Han merket seg at hoggtennene var blitt fraktet til Roma av Augustus som krigsbytte fra de beseirede allierte av Marcus Antonius: «et av hoggtennene fra det kalydonske villsvinet hadde brukket i to,» kunne Pausanias rapportere, «men det gjenværende hadde en omkrets på rundt halvparten av en favn,[16] var dedikert i keiseren hager, i en helligdom for Dionysos.»[17] Den kalydonske jakten var temaet til tempelets fronton.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Fra tidligere samling til tekstilhandler sir Francis Cook, samlet i vikotiransk tid i Doughty House i Richmond, sørvestlige London.
  2. ^ Pseudo-Apollodorus, Bibliotheke, 2. 133. 6; 3. 106. 6; 3. 163. 6.
  3. ^ Strabon: Geografika, VIII 6. 22. 26; X 2. 21. 36; X 2. 22. 18; X 3. 1. 8; X 3. 6. 27.
  4. ^ Pausanias: Beskrivelse av Hellas, III 18, 15, 3; VIII 45, 6, 3; VIII 46, 1, 2; VIII 47, 2, 2.
  5. ^ Strabon: Geografika VIII 6.22.
  6. ^ Pseudo-Apollodorus: Bibliotheke 1. 8. 2.
  7. ^ Foiniks' lange digresjon om Meleagros og krigen før Kalydon omfatter mange paralleller til Trojakrigen; de er identifisert og analysert i Swain, S. C. R. (1988): «A Note on Iliad 9.524-99: The Story of Meleager» i: The Classical Quarterly New Series, 38.2, s. 271-276.
  8. ^ Strabon, referer til hendelser i jakten, bemerker «som poeten sier» (Geografika 10.3.6).
  9. ^ Xenofon: Kynegetica, X, gir en del detaljer om villsvinjakt i virkeligheten; andre klassiske kilder som henviser til villsvinjakt er samlet i Aymard, J. (1951): Essai sur les chasses romaines, Paris, s. s 297-329.
  10. ^ Homer: Iliaden, Niende sang, 543; Homers anliggende er med Meleagros' rolle i slaget begynner med villsvinets kadaver, som innviklet Meleagros og folket kuretene som angrep byen Kalydon, framfor jakten i seg selv, som han raskt sammenfatter i løpet av en håndfull linjer.
  11. ^ Pelsen ble værende som et trofé i tempelet i Tegea, som ble beriket med en rekke framtredende relieffer av den kalydonske jakten og hvor villsvinet selv fikk en sentral plass i komposisjonen. Tempelet var imidlertid ikke dedikert til Artemis, men til jomfrugudinnen Athene Alea.
  12. ^ Kerenyi; Ruck & Staples
  13. ^ Euripides, fragment 520, notert v Kerenyi (1959), s. 119 og note 673.
  14. ^ Kerenyi (1959), s. 114
  15. ^ Homer: Iliaden, Niende sang, 543, i P. Østbyes oversettelse, Oslo 1980
  16. ^ En gresk favn — orgyia — var tilsvarende med seks poder, her på 29,6 cm; omkretsen av relikvien ved dens rot var på rundt 89 cm; en som var over 29 cm gjennom kunne bare ha vært fra en mammut eller fra en nylig utryddet europeisk skogselefant (Elephas namadicus), eller tilsvarende dyr. Adrienne Mayor, i The First Fossil Hunters: Paleontology in Greek and Roman Times (2000), har foreslått at fossiler som støttennene til en deinotherium, en gigantisk forhistorisk slekting til dagens elefanter, som er funnet i Hellas, kan bidratt til skape byter om gigantiske arkaiske vesener.
  17. ^ Pausanias: Beskrivelser av Hellas, VIII 47.2.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]