Det himmelske mandat

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Det himmelske mandat (Hànzì: 天命 pīnyīn: Tiānmìng) var i 2000 år grunnbegrepet innen kinesisk politisk filosofi. Ideen tjente til å bygge opp om kongemakten under Zhōu-dynastiet og senere under keisermakten. I korthet gikk det ut på at Himmelen gav sin velsignelse til herskeren, men at dersom herskeren regjerte uklokt ville Himmelen overdra sitt mandat til en annen. Dette skiller seg fra det europeiske begrepet «kongedømme av Guds nåde» ved at kongedømmet var garantert av himmelens makter på ubestemt tid.

Den første drøfting av begrepet finner man i skrifter som gjengir utsagn av hertugen av Zhōu, som var den yngre bror til Kong Zhōu av Wŭ og regent for kong Wŭs mindreårige sønn kong Cheng av Zhou. Denne hertugen anses som den første som målbar forestillingen om det himmelske mandat.

Shāng-dynastiet hadde ifølge denne forestillingen kunnet regjere på grunn av sine slektsbånd til de guddommelige makter — dynastiets grunnleggere hadde vært guddommelige selv, og de var nå samlet i Himmelen, mente man. Himmelen var meget aktiv og intervenerte på mange og mysteriøse måter i Shāng-kongenes styre, noe som reflekteres blant annet i spådomstekster fra den senere periode av Shāngtiden og orakelbenene som ble benyttet da. Forestillingen om Det himmelske mandat representerer en overgang eller en videreutvikling av dette: Nå ble verdens herskere ikke lenger forstått som mennesker av gudeslekt, men verden snarere forstått som et føydalherredømme som etter Himmelens forgodtbefinnende ble gitt til egnede herskere, og fratatt de uegnede.

Med denne utforming tjente Det himmelske mandat som en rettferdiggjørelse og begrunnelse for Zhōu-dynastiets maktovertagelse og nedkjempelse av Shāng-dynastiet. Slik skulle det også tjene mange senere dynastier som rettferdiggjørelse av deres maktovertakelse. Én konsekvens av ideen om Det himmelske mandat var at herskeren ikke lenger trengte å være av adelig bakgrunn. Faktisk var en en rekke dynastier, som Hàn-dynastiet og Míng-dynastiet, som ble grunnlagt av personer av enkel byrd.

Med tanken om Det himmelske mandat fulgte ingen «embedsperioder», det dreide seg om herskerens kvaliteter. Hertugen av Zhōu brukte Det himmelske mandat for å forklare for Shāngdynastiets folk at dersom deres konge ikke hadde vært slik en dårlig hersker, ville mandatet ikke ha vært tatt fra ham.

Opp gjennom århundrene utviklet forestillingen seg: Nå ble Det himmelske mandat forstått slik at et omskifte gjerne gav et nytt og sunnere dynasti, men at dette normalt ville tendere mot forfall over tid. Det himmelske mandat ville dermed bli knyttet til dynastiske sykluser med denne dynamikk.

Tanken om Det himmelske mandat var også den del av den konfucianske filosofen Mencius' lære. Imidlertid var det ikke særlig sterkt fremme i Konfucius' tenkning; der man kan snarer få et inntrykk både fra hva Mesteren vektlegger og hva han fortiet at denne forklaringsmodellen var på vei ut.

Da konfucianismen ble det statsbærende system under Hàn-dynastiet ble imidlertid tankegangen om det himmelske mandat fast innspent i dette dynastiets utforming av konfucianismen.