Kongeriket Storbritannia
- Denne artikkelen omhandler Storbritannia i perioden 1707–1800. For den nåværende staten, se Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland.
|
|||||
| Nasjonalt motto: Dieu et mon droit
(Fransk: Gud og min rett) |
|||||
| Nasjonalsang:God Save the King/Queen | |||||
 |
|||||
| Union -Opprettet - opphørte |
1707 1800 |
||||
| Offisielt språk | Engelsk | ||||
| Religion | Kristendom | ||||
| Styreform | Konstitusjonelt monarki | ||||
| Monarker -1707-1714 -1714-1727 -1727-1760 -1760-1800 |
Anne (hadde vært dronning av Britannia siden 1702) Georg I Georg II Georg III (fortsatte som konge av Storbritannia til sin død i 1820) |
||||
| Areal | 230977 km² | ||||
| Befolkning | 10942646 | ||||
| Valuta | Pund sterling | ||||
.svg)
.svg)
Kongeriket Storbritannia var en stat på øya Storbritannia fra 1707 til 1800. Den ble opprettet da kongerikene Skottland og England ble slått sammen under Acts of Union 1707. Det ble styrt av et felles parlament og en regjering i Westminster i London. De to kongerikene hadde hatt samme monark siden Jakob VI av Skottland ble konge av England under navnet Jakob I i 1603.
Unionen ble etterfulgt av Det forente kongerike Storbritannia og Irland i 1801. Irland ble innlemmet gjennom Act of Union 1800 som kom som en følge av det irske opprøret i 1798.
Politisk struktur [rediger]
Kongeriket Storbritannia ble styrt av én monark, slik det hadde vært siden 1603 med unntak av Samveldetiden og Protektoratet. Forskjellen var at det under det forente riket var én krone, ikke to separate som tidligere. Tronfølgen ble bestemt av den engelske Act of Settlement, og ikke den skotske Act of Security. Dette betydde at monarken måtte være en protestantisk etterkommer av Sofia av Hannover, noe som la grunnen for huset Hannovers tid på tronen.
Den lovgivende makt var Det britiske parlamentet, som erstattet Det engelske parlamentet og Det skotske parlamentet. Som det moderne parlamentet bestod det av tre deler: House of Commons, House of Lords og Crown-in-Parliament. Både England og Skottland hadde representanter i begge kamre. Skottland hadde mindre representasjon enn befolkningstallet skulle tilsi, men representasjon var basert på skattlegging, og Skottland hadde faktisk høyere representasjon enn skatteinntektene tilsa. Skottland sendte 16 representanter til overhuset og valgte 45 medlemmer til underhuset, mens resten av medlemmene kom fra England og Wales.
