Ejderpolitikken
Ejderpolitikken gikk ut på at Danmarks historiske sydgrense ved elven Eider (dansk: Ejderen) (mellom Sønderjylland og Holstein ) skulle gjenopprettes. Ejderpolitikkens slagord var Danmark til Ejderen.
Ejderpolitikken var aktuell i forbindelse med treårskrigen og andre slesvigske krig samt etter første verdenskrig og andre verdenskrig.
1842-1864[rediger | rediger kilde]
Orla Lehmann formulerte Ejder-programmet den 28. mai 1842. Ejder-programmet gikk ut på at de tyske hertugdømmene Holstein og Lauenborg skulle skilles ut fra det danske monarkiet, mens Hertugdømmet Slesvig skulle være en ordinær provins i Kongeriket Danmark.
Ejderprogrammet fikk støtte fra de nasjonalliberale. Derimot ønsket Bondevennene og de konservative helstatsmenn at Holstein og Lauenborg skulle være fullverdige deler av det danske monarki. Den slesvig-holsteinske bevegelsen ønsket prinsipielt at Sønderjylland skulle være tysk. Den motsatte seg derfor også Ejderpolitikken. Ejderprogrammet fikk stor innflytelse på folkestemningen i Danmark, Norge og Sverige.
Orla Lehmann tok kontakt med dansksinnede i Nordslesvig (både bønder og liberale i byene) og til de få dansksinnede på universitetet i Kiel. Det første resultatet var at Peter Hiort Lorenzen, en liberal kjøpmann fra Haderslev, den 11. november 1842 snakket dansk i Slesvigs stenderforsamling. Det neste resultatet var de store folkemøtene som ble holdt på Sønderjyllands høyeste punkt Skamlingsbanken i 1840-årene. På det første Skamlingsbanke-møtet den 18. mai 1843 ble Peter Hiort Lorenzen hedret for sin innsats.
Etter at treårskrigen var slutt i 1850 tvang stormaktene Danmark til å føre en helstatspolitikk. Denne politikken som ble kalt Den europæiske nødvendighed, ble bekjempet av slesvig-holsteinerne og kom derfor aldri til å virke i praksis.
Innenrikspolitisk ble de ejderdanske nasjonalliberale holdt ute av de konservative helstatsregeringene i begynnelsen av 1850-årene.
I 1857 dannet den nasjonalliberale C.C. Hall regjering. Nå formulerte de nasjonalliberale en Ejderpolitik på langt sigt. Holstein og Lauenborg skulle langsomt oppgis, mens Sønderjylland skulle knyttes tettere til det egentlige Danmark.
I 1863 mente Hall seg sterk nok til å kunne gjennomføre sin politikk. Gjennom Novemberforfatningen skulle Sønderjylland knyttes til kongeriket. Imidlertid skulle Hertugdømmet Slesvig bevare sitt selvstyre og altså ikke innlemmes i kongeriket.
Hall hadde feilbedømt situasjonen. Novemberforfatningen utløste den andre slesvigske krig i 1864. Ved freden i Wien måtte det danske monarki avstå Slesvig, Holstein og Lauenborg til Preussen og Østerrike.
1920[rediger | rediger kilde]
I forbindelse med folkeavstemmingen om Slesvig fantes Flensborg-bevegelsen som ønsket en grense rett syd for Flensburg og Dannevirke-bevegelsen som ønsket at Dannevirke eller Eider skulle være grensen. Flensborg-bevegelsen utløste den dramatiske Påskekrisen i 1920, hvor Ministeriet Zahle II ble avskjediget.[1]
1945-1949 i Sydslesvig[rediger | rediger kilde]
Etter andre verdenskrig begynte store deler av den hjemmehørende befolkningen i Sydslesvig å identifisere seg med regionen fremfor den tyske nasjon og en del som hittil hadde vært tysksinnede sluttet seg til den danske bevegelsen.[2] Etter at britene hadde okkupert Sydslesvig i mai 1945, krevde mange hjemmehørende en gjenforening med Danmark. Innen engelskmennene fikk innført et forbud rakk mange å avgi lojalitetserklæring til Danmark.
Det ble også skapt dansk flertall i mange kommunale organer. Over 50 prosent av den hjemmehørende befolkningen stemte på danske kandidater ved landdagsvalget i 1947 . Dette slo allikevel ikke igjennom ved valgene, da opp mot to tredjedeler av velgerne var hjemstavnsfordrevne tyske flyktninger.
Tyske embetsmenn avviste imidlertid ønsket om en gjenforening og engelskmennene forbød enhver form for agitasjon både for en grenseflytting og for at Sydslesvig skulle ha en særlig status i Tyskland.
Etter dannelsen av Forbundsrepublikken Tyskland i oktober 1949 døde den ejderdanske bevegelsen i Sydslesvig langsomt bort.
1945-1949 i Danmark[rediger | rediger kilde]
Den 9. mai 1945 erklærte statsminister Vilhelm Buhl at grensen ligger fast. Denne erklæringen ble støttet av et stort flertall i Folketinget og den ble offisiell politikk også for senere danske regjeringer.
Av to grunner møttes den sydslesvigske bevegelsen for gjenforening med skepsis i Danmark.
For det første hadde det vært et solid tysk flertall i Mellomslesvig ved folkeavstemningen i 1920. For det andre hadde nazistene fått høye stemmetall særlig i sydslesvigske landdistrikter i 1932 og 1933. I Danmark var man ikke oppmerksom på at kriserammede landmenn hadde stemt på nazistene i protest mot Weimarrepublikkens sentralisme.
Aktivistiske kretser formulerte allikevel en ny Ejderpolitikk til støtte for sydslesvigerne. Politisk oppnådde Sydslesvig-aktivistene bare støtte fra Dansk Samling som hadde 4 mandater i Folketinget.
I 1947 erklærte statsminister Knud Kristensen fra Venstre at han som privatmann mente at Sydslesvig gjenvunnet, det er kampens mål. Samtidig fastholdt regjeringen offisielt at grensen ligger fast.
Denne uklare politikken medførte at regjeringen ble kastet i Folketinget. Ved det etterfølgende valget røk Dansk Samling ut av Folketinget, mens Venstre gikk kraftig frem, men partiet mistet allikevel regjeringsmakten.
I 1949 forlot Knud Kristensen dansk politikk. Ejderpolitikkens periode var over.
Senere forsøkte Knud Kristensen et politisk comeback med partiet De Uafhængige, men Ejder-programmet kom ikke på den politiske dagsorden igjen.
Sønderjylland eller Slesvig[rediger | rediger kilde]
Geografisk sett er Sønderjylland og Slesvig ikke helt sammenfallende. Sønderjylland er den kulturgeografiske regionen mellom Kongeåen i nord og Ejderen i syd. Hertugdømmet Slesvig var et administrativt og juridisk begrep.
De kongerikske enklaver i Vadehavet og marsken mot vest var sønderjyske, men hørte ikke med til Slesvig. Det var omstridt, om de såkalte blandede distrikter som ikke var kongerikske enklaver i det vestlige Sønderjylland hørte med til hertugdømmet.
Mot øst hørte Ærø med til Slesvig, men var ikke sønderjysk. Tidligere hadde Femern vært en del av hertugdømmet, men øya var ikke sønderjysk.
I 1842-1864 var det Danske Monarkis utenrigspolitikk behersket av Det slesvigske spørsmål, mens innenrikspolitikken var preget av Den sønderjyske sak. I denne artikkelens avsnitt om 1800-tallet er Slesvig derfor benyttet i utenrigspolitisk og juridisk sammenheng, mens Sønderjylland er brukt som et geografisk og folkelig begrep.
Noter[rediger | rediger kilde]
- ^ «Grænseforeningen». Arkivert fra originalen 7. mai 2022. Besøkt 11. februar 2010.
- ^ Region Sønderjylland/Schleswig Arkivert 16. februar 2012 hos Wayback Machine.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Haandbog i Danmarks politiske Historie fra Freden i Kiel til vore Dage av Povl Engelstoft og Fratz Wilhelm Wendt. Gyldendal. 1934. (Kilde for 1842-1864 og 1920)