Benefisert gods
Benefisert gods er jordeiendom som ligger til et embete, og som embetsinnehaveren (beneficiarius) selv bruker eller har leieinntekter av.[1] Det kalles også mensalgods (av lat. mensa) og prestebordgods med mer.
Man må huske på at svært få eide sin egen jordeiendom, når man ser litt bakover i tid. I Norge var bonden stort sett kun en leietager av jorden han drev. Kongen slo under seg eiendommer med makt, mens kirken fikk eiendommer i «gave» mot visse kirkelige gjenytelser og tjenester.
Ved reformasjonen inndro kongen formelt alle eiendommer tilhørende kirker og klostre. I praksis fortsatte imidlertid den gamle ordningen med innkreving av avgifter og bortforpaktning av skatterettigheter. Utover på 1600 og 1700-tallet ble kongen av økonomiske årsaker tvunget til å selge ut eiendommene sine, for å finansiere krigshandlinger og et overdådig levesett. Eiendommene ble for en stor del kjøpt opp av adel og byborgere.
Eiendommene ble formelt benefisert vedkommende geistlige, sivile eller militære embetsmann eller eventuelt dennes enke etter enevoldskongens nådige bestemmelse. 20. august 1821 kom lov angående det benefiserende gods. Denne loven omhandler det offentlige jordegodset i tre kategorier – det som direkte tilhører staten, det som er benefisert embeter og brukes av innehaveren, og det som er benefisert stiftelser. Den bestemmer at for fremtiden skal alt offentlig jordegods bestyres og anvendes etter denne lovens forskrifter. Loven oppretter også Opplysningsvesenets fond og bestemmer at inntektene for dette fondet skal holdes adskilt i to deler, nemlig de vedvarende årlige inntekter, som straks kan anvendes til opplysningsvesenets fremme, og de tilfeldige temporære inntekter (eksempelvis salgssummer og bøter) som skal gjøres fruktbringende.
Geistlige benefiserte eiendommer kalles kirkegods, mens kongelige benefiserte eiendommer kalles krongods. En del kalles også adelsgods, men denne delen ble etter hvert ubetydelig i Norge.