Elus Coëns

Ordenen av de Mureriske Riddere Elus Coëns av Universet (fransk: l’Ordre des Chevaliers Maçons Élus Coëns de l’Univers), også kalt Élus Coën, var et av de første frimurersystemer som fikk flere enn tre grader. Ordenen ble grunnlagt i Bordeaux, Frankrike i 1761 av Martinez de Pasqually.

Systemet kan vanskelig defineres som frimureri, da dets grader og innhold ikke samsvarer med tradisjonelle riter, hverken i engelsk, tysk, fransk eller skandinavisk tradisjon. Pasqually brukte derimot to sett med navn på gradene, for å hemmeligholde deres innhold. I hans konstitusjon fra 1768 beskrives gradene med sine yttre navn, som er til forveksling like en del frimureriske grader fra denne tiden i frankrike, noe som har vært opphav til flere misforståelser siden.

Paqually beskriver at hans orden ikke var frimureri, men en eldre tradisjon som frimureriet muligens sprang ut ifra. Denne påstanden er pr. idag umulig å etterprøve, men betviles av frimurerhistorikere som Serge Caillet og Robert Amadou. Pasquallys etterfølgere, Louis-Claude de Saint-Martin og Jean-Baptiste Willermoz, har omtolket og videreførte denne tradisjonen. Saint-Martin innen en tysk orden med opphav i Gold- und Rosenkreuz, Willermoz på sin side skriver i sine brev til Prins Karl av Hessen, at han formidler innsikter fra "sin første skole" i sitt Rektifiserte System. Denne tradisjonen fikk på 1800-tallet tilnavnet martinisme

Opphav og utvikling

Faren til Martinez hevdet å ha mottatt sitt charter fra Charles Stuart, «Konge av Skottland, Irland og England, datert 20. mai 1738, som utnevnte ham til visestormester med makten til å reise templer til ære for G.˙.A.˙.O.˙.T.˙.U.˙. [Universets store arkitekt]», overlevert ved sin død til sønnen, «den mektige mester Don Martinez Pasqualis, 28 år gammel» – i 1754 eller 1755.

Charterets jakobittiske undertoner var likevel ikke høygradenes særpreg.

Høygradene til Élus Cohens ble anerkjent av Grand Orient den 1. februar 1765.

I 1754 grunnla Martinez frimurer-kapittelet «De skotske dommere» (Les Juges Ecossais) i Montpellier.

Mellom 1755 og 1760 reiste han rundt i Frankrike for å rekrutterte medlemmer. I 1760 besøkte han losjen St. Jean de Réunies) i Toulouse. Senere i 1760 besøkte han losjen Josué i Foix, og innviet flere frimurere i høygradene av Élus Cohens. Der grunnla han også kapittelet «Prestenes Tempel» (Le Temple Cohen).

I 1761 besøkte han losjen La Française) i Bordeaux, etter anbefalinger fra Comte de Maillial d’Alzac, Marquis de Lescourt og brødrene d’Auberton.

I denne losjen grunnla han sitt «spesielle tempel» under navnet «Den utvalgte skotske perfeksjon» (La Perfection Élus Écossaise), sammen med Comte de Mailial D’alzac, Marquis de Lescourt, de to brødrene d’Auberton, Messieurs de Casen, de Bobié, Jules Tafar, Morrie og Lescombard.

Den 26. mai 1763 sendte Martinez patenten til Grand Orient, Storlosjen i Frankrike, og skrev at han hadde «reist i Bordeaux, til Ære for den Store Arkitekt, et tempel som huser 5 grader av Perfeksjon, overfor hvilket jeg er Vergen under Konstitusjonen til Charles Stuart, Konge av Skottland, England og Irland, Stormester av alle losjer spredt over jordens ansikt». Losjen forandret da navn til «La Française Élus Écossaie» – «De franske skotske utvalgte».

Den 1. februar 1765 anerkjente Grand Orient losjen gjennom et charter.

I 1765 var han i Paris hos Augustinian Friars ved «Quai de la Seine». Der møtte han Bacon de la Chevalerie, de Lusignan, de Loos, de Grainville, Jean-Baptiste Willermoz, Fauger d’Igéacourt, og andre, som han ga sine første instruksjoner til.

Den 21. mars 1767 – på vårjevndøgn – grunnla de «det Øverste tribunalet av Élus Cohen», med Bacon de la Chevalerie som hans vikar.

I 1770 hadde Riten av Élus Cohen Templer i Bordeaux, Montpellier, Avignon, Foix, La Rochelle, Versailles, Paris og Metz.

Et tempel åpnet i Lyon, og takket være Jean-Baptiste Willermoz, var Lyon den spirituelle hovedstad for ordenen i mange år.

I mellomtiden ble losjen «La Française Elus Ecossaise» i Bordeaux lagt ned.

Martinez’ sekretær opp til denne dato hadde vært en Romersk-Katolsk Fader Bullet, Padre til Regimentet av Foix. Frater Bullet bar Élus Cohen tittelen «S.I.».

I mai 1772 seilte Martinez til den franske kolonien Saint-Domingue (dagens Haiti), med skipet «Duc de Duras» med et sertifikat for å utbre sin frimurer-orden i «den Nye Verden» Amerika. Tirsdag den 20. september 1774, døde han i Port-au-Prince, Haiti.

Ritens Grader

Blant de forskjellige ritualer som, siden uminnelige tider, har interessert de best utdannede frimurere som er mest gjennomtrengt av den intime overbevisning om at deres tilknytning til vårt Arbeide må øke summen av deres kunnskap, og bringe dem til de Høye Vitenskaper, har ritualet av Élus Cohen vunnet flest disipler, men har likevel klart å bevare hemmeligheten ved dets mystiske arbeid.

Slik ble Martinist-Ordenen omtalt av Ordenen for Illuministisk Frimureri i Transaksjonene til Grand Orient for 1804, Bok 1, Insettelse 4, side 369.

I et brev skrevet av Martinez de Pasqually den 16. juni 1760, nevnes et tredje system med 4 portalgrader (Grades d'Porche). Dette betegner de tre gradene i ordenens første skifte, eller "klasse", samt den eneste graden i klasse 2. Frimurer-dokumentatoren Jean B. Marie Ragon nevner en ekstra høygrad i den hemmelige losjen, som Papus hevdet var identisk med Réau-Croix. Et brev av Louis-Claude de Saint-Martin, datert 20. mai 1771, refererer til betegnelsen G.R. i ordenens høyste juridisk-initiatoriske myndighet "Le Tribunal Secrete". Réau-Croix hadde initialene R.+. Dette har skapt feilaktige spekulasjoner om hvorvidt dette var en ytterligere grad i systemet, men konstitusjonen beskriver det som Stormesterens tittel, som leder av tribunalet hvor øvrige R+ også sitter.

Første Klasse
1 º	Apprentif
2 º	Compagnon
3 º	Maitre Particulair
Andre Klasse
4 º	Elu
Tredje Klasse
5 º	Apprentif Coën
6 º	Compagnon Coën
7 º	Maitre Elu Coën
8 °	Grand Maitre Coën
Fjerde Klasse
9 °	Chevalier d'Zorobabel
10 °	Commandeur d'Orient
Femte Klasse
11 °	Réau-Croix

På tross av katekismer og brev mellom medlemmer hvor ritualer nevnes, er omtrent ingenting av Ordenens ritualer og lærdommer bevarte i trykte dokumenter. Så godt som hele corpuset er derimot forvart, men spredt utover flere lukkede frimurer og martinistbiblioteker. Takket være akademikeren og martinisten Robert Amadou, har flere av disse blitt identifisert, samlet og katalogisert. De største manuskriptsamlingene befinner seg pr. idag i Biblioteque National og Biblioteque Municipal de Grenoble.

Se også

• Frimureri
• Martinisme