Den tyske forbundsmarine

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Orlogsflagg for Den tyske forbundsmarine, 1848–1852
Forbundsmarinens hjuldamper «Lübeck» deltok i deltok i trefningen ved Helgoland den 4. juni 1849

Den tyske forbundsmarine eller Forbundsmarinen (tysk: Reichsflotte, «Rikets flåte») var den første fellestyske marine. Frankfurtparlamentet vedtok dannelsen av den nye tyske flåten den 14. juni 1848. Forbundsmarinen eksisterte i revolusjonsårene 18481852.

Ulike betegnelser[rediger | rediger kilde]

Forbundsmarinen ble skapt i en urolig tid og marineorganisasjonen hadde i de årene den eksisterte flere betegnelser. Frankfurtparlamentet i Paulskirche, som vedtok opprettelsen av det fellestyske sjømilitærvesenet, omtalte den som Deutschen Marine (Den tyske marine). Marineminister Duckwitz benyttet i 1849 betegnelsen Deutschen Kriegsmarine. Den vanligste betegnelsen på den tyske forbundsmarinen er likevel Reichs-Marine.

Marinehistorikere har i ettertiden benyttet betegnelsen Reischsflotte som den vanligste betegnelsen. Fordi denne marinen eksisterte som en militær fellesorganisasjon for Det tyske forbundet, er den også betegnet som «den tyske forbundsmarine».

Den tyske forbundsmarinen[rediger | rediger kilde]

«Barbarossa», Forbundsmarinens flaggskip i trefningen ved Helgoland

Det tyske forbundet, som ble dannet på Wienerkongressen i 1815 som en løs konføderasjon, hadde også en forsvarstruktur der medlemsstatene stilte væpnede styrkene til disposisjon for forbundet. Forbundet manglet sjømilitære maktmidler, ettersom ikke-tyske sjømakter kontrollerte flere av de tyske statene med adgang til havet eller andre stater i forbundet. Kongeriket Hannover var fram til 1837 i personalunion med Storbritannia, verdens mektigste sjømakt. Storhertugdømmet Luxemburg var i personalunion med kongedømmet Nederland. Kongen av Danmark var hertug av Holstein. Dette etterlot ingen flåteorganisasjon av betydning i de tyske medlemstatene.

Personalunionen mellom Storbritannia og Hannover ble avsluttet og den nederlandske kongen var ikke lenge med i det tyske forbundet. Danmark kom i et skarpt motsetningsforhold i forhold til de tyske hertugdømmene. Det tyske forbundet intervenerte med en krigserklæring i den første slesvigske krigen mellom den danske staten og de slesvig-holstenske opprørerne i april 1848. Den danske orlogsflåten beholdt sjøherredømmet utenfor de tyske farvannene og startet umiddelbart en blokade av de tyske østersjøhavnene. Den første uken ble over femti handelsskip oppbrakt og ført til København. All handelsvirksomhet ble stoppet. Blokaden ble senere utvidet til også å omfatte Elben.

Frankfurtparlamentet fattet et vedtak om å danne en ny, fellestysk krigsflåte for å bryte den danske blokaden og ta opp kamp med den danske orlogsflåten. Etter to dager ble man enig om et felles forslag om den nye marinen, som ble vedtatt den 14. juni 1848. Frankfurtparlamentets vedtaket tok sikte på et fellestysk etablissement. Den skulle opprettes med finansiell hjelp på seks millioner reichstaler fra det føderale budsjettet.

Kontreadmiral Karl Rudolf Brommy

Prins Adalbert von Hohenzollern av huset Hohenzollern fra Preussen ble den første øverstkommanderende med admiralgrad i den fellestyske flåten. Han ble tilbakekalt av den prøyssiske kongen i 1849. Kontreadmiral Karl Rudolf Brommy overtok og ble flotiljesjef for den tyske Nordsjøflotiljen, den første sjømilitære enheten under det tyske flagget.

Den tyske forbundsmarinen deltok sammen med Den slesvig-holstenske flotiljen i den første slesvigske krig mot de danske stridskreftene til sjøs. Det kom til flere mindre trefninger, ofte uten resultat mot de overlegne danske flåtefartøyene. Den meste kjente av disse er trefningen ved Helgoland 4. juni 1849. Her kom den tyske Nordsjøflotiljen på tre skip i kamp med den danske blokadeeskadren i Nordsjøen på fire skip, hvorav to var på skuddhold. Admiral Brommy forsøkte å bryte den danske blokaden med et streiftog ut til den britiske Helgoland. Danskene grep inn og drev ham tilbake. Som i de fleste sjøtrefningene i krigen ble det bare mindre skader på materiell og besetning. Denne trefningen er den første kampen til sjøs som tyske krigsskip førte under det svart-røde-gylne flagget.

Ved oppløsningen av den tyske forbundsmarinen 2. april 1852 bestod «Rikets flåte» av to seilførende fregatter, tre dampdrevne fregatter, seks dampdrevne korvetter og flere mindre fartøyer. Den ene av de to seilførende fregattene var den erobrede fregatten «Gefion», som var et dansk krigsskip erobret etter slaget i Eckernförde Fjord den 5. april 1849.

Krigsskip[rediger | rediger kilde]

Seilfregatter[rediger | rediger kilde]

Dampdrevne fregatter[rediger | rediger kilde]

Seilkorvetter[rediger | rediger kilde]

  • «Franklin»

Dampdrevne korvetter[rediger | rediger kilde]

  • «Der Köngliche Ernst August»
  • «Großherzog von Oldenburg»
  • «Frankfurt»
  • «Bremen»
  • «Hamburg»
  • «Lübeck»

Kanonbåtene[rediger | rediger kilde]

27 åredrevne kanonsjalupper med seilrigging, den siste, som var bygget i Hamburg, ble døpt til «St. Pauli».

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Guntram Schulze-Wegener: Deutschland zur See. 150 Jahre Marinegeschichte. Mittler, Hamburg 1998 ISBN 3-8132-0551-7
  • Jörg Duppler: Germania auf dem Meere / Bilder und Dokumente zur Deutschen Marinegeschichte 1848-1998 Mittler, Hamburg 1998 ISBN 3-8132-0564-9