Den helvetiske republikk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Republikkens flagg.

Den helvetiske republikk (17981803) representerte i sveitsisk historie et tidlig forsøk på å fremme en sentralstyring av Sveits som inntil da hadde bestått av hovedsakelig selvstyrte kantoner forent av en løs militær allianse, og erobrede områder som Vaud. det latinske navnet Helvetia kommer fra en tidligere keltisk stamme i Sveits, helvetii. Republikken eksisterte som en egen stat for kun fem år, og som en konstitusjonell anordning påtvunget av franske militære, og maktet ikke å oppnå en aksept hos befolkningen. Det er dog noen aspekter som har overlevd inn i dagens Sveits.

Historie[rediger | rediger kilde]

Republikkens offisielle segl.

I løpet av de franske revolusjonskrigene på 1790-tallet ekspanderte den franske republikanske hærene østover, invaderte Sveits for å «frigjøre» folket hvis politiske system som de franske revolusjonære bedømte som føydalt. Noen sveitsiske nasjonalister som eksempelvis Frédéric-César de La Harpe hadde ønsket en fransk innblanding på dette grunnlaget. Invasjonen skjedde hovedsakelig fredelig ettersom folket i Sveits ikke svarte på politikernes krav om forsvar.

Den 5. mars 1798 hadde franske tropper fullstendig besatt Sveits og det sveitsiske forbundet falt sammen. Den 12. april 1798 proklamerte 121 kantonske fullmektige Den helvetiske republikk, «ene og udelelig». Det nye regimet forbød kantonenes selvstyre og føydale rettigheter. Okkupasjonshærene etablerte en sentralisert stat basert på ideene fra den franske revolusjonen.

Mange sveitsene motsatte seg de nye, «progressive» ideen, spesielt i de sentrale delene av landet. Noen av de mer kontroversielle aspektene av det nye regimet begrenset religionsfriheten, noe som opprørte mange av de religiøse. Det oppsto en del opprør, mest kjent i kantonen Nidwalden, men myndighetene knuste opprørerne og byer og landsbyer ble brent av franske tropper.

Det eksisterte ingen enighet om Sveits’ framtid. Ledende grupper ble splittet i unitarer som ønsket en forent republikk, og føderalistene som representerte det gamle aristokratiet og krevde en tilbakevending til kantonenes selvstyre. Kuppforsøk skjedde flere ganger, og det nye regimet var avhengig av franske soldater for å overleve. I tillegg plyndret okkupasjonsstyrkene mange byer og landsbyer, noe som gjorde det vanskelig å få staten til å fungere.

I 1799 ble Sveits en kampsone mellom franske, østerrikske og keiserdømmet Russlands hærer og hvor sveitsere støttet hovedsakelig de siste to og nektet å bli innrullert i de franske hærene i navnet til Den helvetiske republikk.

Republikkens ustabilitet nådde sitt lavpunkt i årene 18021803, innbefattet borgerkrigen Stecklikrieg i 1802. Sammen med lokal motstand, økonomiske problemer falt republikken sammen og dens regjering flyktet til Lausanne.

På den tiden sammenkalte Napoléon Bonaparte, da førstekonsul (fransk Premier Consul) av Frankrike, representanter fra begge sider til Paris for å forhandle om en løsning. Selv om føderalistene dannet et mindretall konferansen, kjent som «Helvetic Consulta», karakteriserte Napoleon Sveits som føderal (forbund) «av vesen» og uttrykte det som uklokt å påtvinge området en konstitusjonell rammeverk. Den 19. februar 1803 utstedte Napoleon en lov, Acte de médiation, som gjeninnførte kantonenes myndighet og selvstyre. Med oppløsningen av den sentrale staten ble Sveits igjen et forbund.

Forfatningen[rediger | rediger kilde]

Før Den helvetiske republikk hadde hver enkelt kanton utøvet fullstendig selvstyre over eget territorium. Det hadde eksistert minimalt med sentralstyre og saker som angikk landet som helhet ble løst med møter ved ledende representanter fra hver kanton, Diets.[1]

Forfatningen til Den helvetiske republikk kom hovedsakelig fra Peter Ochs’ planlegging, en øvrighetsperson fra Basel. Den etablerte en sentral lovgivningsmakt med to kamre som omfattet storrådet (med åtte medlemmer for hver kanton) og senatet (fire medlemmer for hver kanton). Lederrådet, kjent som direktoratet, besto av fem medlemmer. Konstitusjonen etablerte også et reelt sveitsisk statsborgerskap i motsetning til borgerskap i henhold til hvilken kanton den enkelte var født i[1].

Etter et opprør ledet av Alois von Reding i 1798 ble noen kantoner slått sammen, noe som reduserte deres antisentralistiske motstand. Uri, Schwyz, Zug og Unterwalden ble kantonen Waldstätten; Glarus og Sarganserland ble kantonen Linth, og Appenzell og Sankt Gallen ble kombinert som kantonen Säntis. På grunn av ustabiliteten og uroen hadde Den helvetiske republikk over seks sammensetninger i løpet av en periode på fire år[1].

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Den helvetiske republikk greide å sette søkelys på behovet for en sentral myndighet til å håndtere saker for landet som en helhet. I tiden etter Napoleon ble forskjellene mellom kantonene presserende (ulik myntheter og systemer for vekt og mål), noe som fremmet et økende behov for et bedre samarbeid. Det kulminerte i den sveitsiske føderale konstitusjonen av 1848

Republikkens direktorat med fem medlemmer minner om det sveitsiske Forbundsrådet med syv medlemmer fra de fire største partiene i landet, Sveits' nåværende regjeringsmyndighet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Histoire de la Suisse, Éditions Fragnière, Fribourg, Switzerland

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]