Margaret av Skottland
- Se også barnedronningen Margrete av Skottland (1283-1290)
| Den hellige Margaret Dronning av Skottland | |||
|---|---|---|---|
 Glassmaleri i St. Margarets Chapel, Edinburgh | |||
| Født | Ca. 1045 Reska, Ungarn | ||
| Død | 16. november 1093 Edinburgh | ||
| Beskjeftigelse | Regjerende dronning  | ||
| Ektefelle | Malcolm III av Skottland (1069–)[1][2] | ||
| Far | Edvard den landflyktige[1] | ||
| Mor | Agatha, Edvard den landflyktiges hustru[1] | ||
| Søsken | Cristina Edgar Ætheling | ||
| Barn | 8 oppføringer
Mary av Skottland[1]
Edmund av Skottland[1][3] Ethelred av Scotland[3] Edgar av Skottland[1] Aleksander I av Skottland[1][3] Edith av Skottland[1] David I av Skottland[1] Edward of Scotland[3] | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket England Kongeriket Skottland | ||
| Gravlagt | Dunfermline Abbey | ||
| Saligkåret | - | ||
| Helligkåret | 1250 | ||
| Anerkjent av | Den katolske kirke | ||
| Festdag | 16. november | ||
| Se også | Ekstern biografi | ||
| Vernehelgen | Skottlands nasjonalhelgen | ||
| I kunsten | I nonnedrakt eller som dronning, vises mens hun pleier syke eller gir gaver til fattige | ||
Margaret (født ca. 1045, død 16. november 1093) var dronning av Skottland fra ca. 1070 til sin død. Hun var gift med Malcolm III, og grunnla med ham Huset Dunkeld.
Tidlig liv[rediger | rediger kilde]
Margaret ble antagelig født i Reska ved Nádasd i Ungarn, og var den yngste av fire barn. Moren var den tyske prinsessen Agatha av Bulgaria, sannsynligvis en slektning av den tysk-romerske keiser Henrik III eller en datter av Yaroslav I av Kyiv. Faren var den engelske prinsen Edward den landflyktige, bror av Edvard Bekjenneren og sønn av Edmund II av England. Edward søkte tilflukt hos Stefan av Ungarn etter at danene tok kontroll over Wessex. Margaret vokste opp ved det ungarske hoffet, hvor hun fikk en god utdannelse.
I 1057 kalte Edvard Bekjenneren Margarets far tilbake til England, i håp om å gjøre ham til arving, og hele familien reiste. Allerede samme år døde Edward, men familien fikk bo ved kongens hoff. I januar 1066 døde Edvard Bekjenneren, og senere samme år invaderte normannerne. Som et av de siste gjenværende medlemmer av den angelsaksiske kongefamilien var Margaret i fare, og familien flyktet.
Dronning[rediger | rediger kilde]
Tradisjonen forteller at familien planla å reise til Ungarn, men skipet kom ut av kurs og drev i land i Skottland, på stedet som i dag heter St. Margaret's Hope. Der ble familien tatt imot av Malcolm III Canmore. En annen versjon er at Edgar Aetheling etter et mislykket opprør i 1068 flyktet med familien til Skottland.
Malcolms første kone, Ingebjørg Finnsdatter, døde før 1070, muligens allerede i 1066. Kongen falt for den vakre og intelligente Margaret, og fridde til henne. De giftet seg i 1069 eller 1070 i Dunfermline Castle, og i 1070 ble hun kronet som dronning av Skottland.
Paret fikk åtte barn:
- Edward (drept 1093)
- Edmund I
- Ethelred, abbed av Dunkeld
- Edgar I
- Alexander I
- David I
- Edith (Matilda), gift med Henrik I av England
- Mary, gift med Eustace III av Boulogne
Gjennom hennes innflytelse ble Malcolm forandret fra å være grov og brutal til å bli en av Skottlands mest rettskafne konger. Han lærte aldri å lese, men likte svært godt å se i hennes illuminerte manuskripter. En av hennes bøker, en evangeliebok i lommeformat, er bevart i Bodleian Library i Oxford, mens noen andre bevarte bøker kanskje er hennes. Hittil hadde man snakket gælisk ved det skotske hoffet; Margaret fikk dette erstattet med engelsk. Hun arbeidet også aktivt for å få slutt på messeliturgi som hadde utviklet seg lokalt, og uteblivelse fra nattverden – noen keltiske munker hadde nemlig tatt til seg Paulus' ord om å ta imot nattverden på urett vis i slik grad at de helt hadde sluttet å ta imot den.[4]
Hun gjorde mye for å spre den romersk-katolske formen for kristendom i Skottland, hvor den keltiske kirke fortsatt dominerte. Sammen med Malcolm grunnla hun Dunfermline Abbey i 1072, og dette tok over for Iona som gravsted for Skottlands konger. Hun fikk også vekket liv i klosteret på Iona, som hadde begynt å forfalle. Margaret var fascinert av eremittene i den keltiske kirken, og besøkte noen av dem i cellene deres; men ellers gjorde hun hva hun kunne for å fjerne de siste ulikheter mellom keltisk kristendom og den romersk-katolske versjonen.
Hele tre av hennes sønner ble konger av Skottland: Edgar, Alexander I og David I. Datteren Edith giftet seg med Henrik I av England og ble kronet som Matilda av England, kjent som Good Queen Maudi. Hun ble stammor til det nåværende britiske kongehuset, som gjennom henne kan vise til røtter til de angelsaksiske kongene.
Hun levde et asketisk liv, og unnet seg selv lite mat og søvn. I 1092 ble hun alvorlig syk, og man mener at utmattelse kan ha bidratt til dette. Hun døde 16. november 1093, fire dager etter at hun hadde fått vite at mannen og deres sønn Edward hadde falt i et bakhold. Hun ble gravlagt sammen med Malcolm i Dunfermline Abbey.
Helgen[rediger | rediger kilde]
Matilda sørget for at det ble skrevet en biografi om Margaret. Det var antageligvis Turgot av Durham som skrev den; han hadde vært en av Vilhelm Erobrerens fanger og hadde flyktet til Norge, hvor han underviste i kirkemusikk ved hoffet. Vita Margaretae Scotiae reginae ble skrevet mellom 1104 og 1108.
Kort tid etter hennes død begynte skottene å ære henne som helgen, og det skal ha skjedd flere mirakler ved hennes grav. I 1250 ble hun helligkåret av Innocent IV, og 19. juni samme år ble hun skrinlagt. I 1560 ble klosteret plyndret under reformasjonen, men bena etter Margaret og Malcolm ble reddet og fraktet til Escorial utenfor Madrid, hvor de ble lagt i et kapell som ble innredet for formålet. Hodet hennes ble tatt med til Edinburgh, hvor det en tid var i Maria Stuarts eie. Senere kom det til Antwerpen, og så til jesuittene i Douai.
I 1673 utnevnte Klemens X henne til Skottlands nasjonalhelgen, nest etter apostelen Andreas. I 1693 ble hennes fest gjort universell, i en periode hvor de siste skotske Stuartene bodde i Roma. Hun er den eneste skotske helgen som har blitt vist denne ære.
Minnedagen er 16. november, og det er en translasjonsfest 19. juni. Sistnevnte fest har også blitt feiret 10. juni på grunn av en feil kirkehistorikeren kardinal Cesare Baronius gjorde da han skrev henne inn i Martyrologium Romanum.
