Den første grammatiske avhandling

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Den første grammatiske avhandling er en norrøn eller gammelislandsk avhandling om norrønt språk. Denne avhandlingen ble skrevet rundt 1150 på Island.

Forfatteren er ukjent, og i språkvitenskapen kalles han ganske enkelt «den første grammatikeren», etter teksten. Avhandlingen tilbyr en nøyaktig framstilling av det norrøne lydverket og beskriver et forslag for en konsekvent og nøyaktig ortografi for det norrøne språket. Avhandlingen er den eneste avhandlingen av den slags på et mellomaldersk germansk språk.[1]

Håndskrift[rediger | rediger kilde]

Den første grammatiske avhandling ble sammen med tre andre grammatiske avhandlinger tilføyd til et handskrift av Den yngre Edda, skrevet av Snorre Sturlason.[1] Den opprinnelige tittelen til avhandlingen er ikke kjent. Navnet den første grammatiske avhandling er en moderne betegnelse.[2]

Metode[rediger | rediger kilde]

Forfatteren identifiserte lydene i språket sitt, altså i norrønt, med en metode som også strukturalistiske lingvister ville ha brukt for å identifisere fonemer, nemlig med minimale par. Det vil si at forfatteren demonstrerer endringen i betydningen mellom to ord som er helt like bortsett fra en eneste lyd. Eksempel: sar «sår» (entall) ovenfor sǫr «sår» (flertall).[1]

Han konstruerte eksempelsetninger med disse ordparene for å vise de ulike betydningene. Eksempel: Sar veitti maðr mér eitt, sǫr mǫrg veitta ek honum. - «En mann tilføyde meg ett sår (sar), jeg tilføyde ham mange sår (sǫr).»[2]

Han identifiserte ni vokaler, seks diftonger og fjorten konsonanter.[1]

Krav[rediger | rediger kilde]

Fire nye vokalgrafemer[rediger | rediger kilde]

Han foreslo å bruke grafemene <ę ǫ y ø> for de vokalene som ikke kunne gjengis entydig med de latinske vokalgrafemer <a e i o u>.[1] Det handler seg om disse grafemene: [2]

  • <ę> for i-omlyden av a
  • <ǫ> for u-omlyden av a
  • <y> for i-omlyden av u
  • <ø> for i-omlyden av o

På denne måten kom han til ni vokalgrafemer: <a e i o u ę ǫ y ø>. Disse ni vokalene kunne være lange eller korte, nasale eller orale.

Lange og korte vokaler[rediger | rediger kilde]

Akutt aksent (acutus, accent aigu) på en vokal skulle tydeliggjøre at vokalen var lang.

Eksempel: Sú kona gǫfgar goþ, er sjálf er góþ. - «Den kvinnen ærer Gud (goþ) som selv er god (góþ).»[2]

Orale og nasale vokaler[rediger | rediger kilde]

Et punktum på en vokal skulle tydeliggjøre den nasale uttalen av vokalen.

Eksempel: Har vex á kykvendum, en hȧr er fiskr. - «Hår (har) gror på levende vesener men haien (hȧr) er en fisk.»[2]

I moderne islandsk finnes det ikke lenger noen nasalt uttalte vokaler, og skrivemåten med punktum brukes derfor heller ikke lenger.

Lange og korte konsonanter[rediger | rediger kilde]

Lange konsonanter skulle etter latinsk forbilde skrives med doble grafemer.

Forfatteren tilføyde forslaget å skrive store bokstaver i stedet for doble bokstaver (for eksempel N i stedet for nn) fordi det kunne spare rom (på pergament) og tid.[1]

Eksempel: Sá er mestr guðs uina, er mest vill til uiNa. - «Den er den største av Guds venner (uina), som vil streve (uiNa) hardest for han.»[2]

I moderne islandsk og i normalisert norrønt skulle en skrive vina og vinna.

Diftonger[rediger | rediger kilde]

Forfatteren av den første grammatiske avhandlingen identifiserte disse seks diftonger: [2]

  • au
  • ea
  • ei
  • ey

Når han identifiserte diftongene møtte han de samme problemene som moderne lingvister.

Han laget en liste som inneholder de alment aksepterte norrøne diftongene (au, ei, ey) men også kombinasjoner av vokaler med halvvokaler (ea = ja, = , = ).[2]

Ettervirkning[rediger | rediger kilde]

Den første grammatikeren er et eksempel på det høye skolastiske nivået til de islandske lærde. Det er ikke kjent hvor stor innflytelsen av den første grammatiske avhandlinga var på den mellomalderske islandske stavemåten.

Dens innflytelse på den moderne islandske rettskrivingen er derimot stor. Da man ved slutten av det 1700-tallet begynte å normere den nyislandske rettskrivingen, rettet man seg etter den første grammatiske avhandlingen, og også normaliseringen av norrøne tekster retter seg etter den.[1][2]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Vitenskapelig utgave av hele avhandlingen med engelsk oversettelse: Einar Haugen (1972): First Grammatical Treatise, 2. utg., Longman, London, ISBN 0-582-52491-1

Andre tidlige grammatikere eller grammatikker[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g Einar Haugen: Die skandinavischen Sprachen, oversatt av Magnús Pétursson, Helmut Buske Verlag, Hamburg 1984, ISBN 3-87118-551-5; s. 249-250 = § 10.4.4.
  2. ^ a b c d e f g h i Haugen, Einar (1972): First Grammatical Treatise, 2. utg., Longman, London, ISBN 0-582-52491-1.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]