Den første indisk-pakistanske krig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Den første Kashmirkrigen)
Gå til: navigasjon, søk
Den første indisk-pakistanske krig
Konflikt: Indo-pakistanske kriger
Den første indisk-pakistanske krig
Oversiktskart over Kashmir (på nederlandsk).
Dato 21. oktober 194731. desember 1948
Sted Kashmir, India/Pakistan
Resultat
Våpenhvile som krever folkeavstemning forhandlet frem av De forente nasjoner; staten Kashmir og Jammu opphører å eksistere; Kashmir blir delt mellom India og Pakistan; Pakistan tar kontroll over rundt en tredjedel av Kashmir (de nordvestlige buskskogene), mens India tar kontroll over Kashmir-dalen og det meste av Jammu.
Territoriale endringer
Kontrollinjen deler den tidligere vasallstaten Kashmir og Jammu i den indiske delstaten Jammu og Kashmir (ca. 101 387 km²) og de pakistanske områdene som senere ble til Azad Kashmir (13 297 km²) og Gilgit-Baltistan (72 496 km²).
Parter
India Unionen India
Flag Jammu Kashmir.png Kashmir og Jammu
Pakistan Dominionen Pakistan
Kommandanter
India Kodandera Madappa Cariappa
India Satyawant Mallannah Shrinagesh
India Kodendera Subayya Thimayya
India Kalwant Singh
Pakistan Muhammed Akbar Khan
Tap
1 104 døde (hæren)[1]
684 døde (statsstyrker)[2][3]
3 152 sårede[1]
1 500 - 2 633 døde[4]
4 668 sårede[5]

Den første indisk-pakistanske krig (hindi: भारत-पाकिस्तान के बीच प्रथम युद्ध), også kjent som den indo-pakistanske krig i 1947, den indisk-pakistanske krig i 1947-48 eller den første Kashmirkrigen, var en krig som ble utkjempet mellom India og Pakistan for kontroll over regionen Kashmir fra 1947 til 1948. Den var den første av fire kriger utkjempet mellom de to nylig uavhengige landene, og resultatet av krigen påvirker fremdeles begge landenes geopolitikk.

Krigen ble utkjempet først mellom den tidligere britiske vasallstaten Kashmir og Jammu og lokale militser fra Khyber Pakhtunkhwa som hadde som mål å støtte et muslimsk opprør.[6][7][8][9] Maharajaen av Kashmir og Jammu anmodet india om millitærhjelp. Seinere gikk også Pakistan inn i krigen.[8] Frontene stilnet langs det som kom til å bli kjent som kontrollinja. Krigen sluttet da en formell våpenhvile ble erklært kl. 23:59 natta mellom 1. og 2. januar 1949.[10]:379

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Før 1815 omfattet området som nå er kjent som Jammu og Kashmir 22 små selvstendige stater (16 hinduistiske og seks muhammedanske).[11] Disse var skåret ut av territoriene kontrollert av den afghanske amiren (kongen) i lag med lokale små herskere, og ble til sammen referert til som «Panjab fjellstater». Disse små statene, som ble styrt av rajput-konger, hadde vært vasaller tilhørende Mogulriket siden 1757. Etter mogulenes tilbakegang falt fjellstatene en etter en under sikh-dominans med Ranjit Singh som øverste leder. Han slo sammen de ulike statene til en enkelt stat som ble kalt staten Jammu.

Den første anglo-sikh-krigen (1845–46) ble utkjempet mellom sikhriket, som hevdet suverenitet over Kashmir, og Det britiske Ostindiske kompani. I freden i Lahore i 1846 måtte sikhene gå med på å oppgi det verdifulle området (Jullundur Doab) mellom Beas og Sutlej og britene krevde at de skulle betale en erstatning på 1,2 millioner rupi. Siden sikhene ikke kunne betale denne summen så enkelt, tillot Ostindiakompaniet dogra-herskeren Gulab Singh å ta imot Kashmir fra sikhriket i bytte mot en utbetaling på 750 000 rupi til Ostindiakompaniet. Gulab Singh ble den første maharajaen i den nydannede vasallstaten Kashmir og Jammu,[12] og han grunnla et dynasti som skulle styre staten, det nest største fyrstestaten under Britisk Raj. Dette dynastiet skulle ha makten i Kashmir frem til India oppnådde selvstendighet i 1947.

Delingen av India[rediger | rediger kilde]

Før og etter den britiske tilbaketrekningen fra India i 1947, kom vasallstaten Kashmir og Jammu under press fra både India og Pakistan om å samtykke til å bli en del av en av de to nylig uavhengige landene. Ifølge «tiltredelsesinstrumentet» (eng. Instrument of Accession) knyttet til delingen av India, skulle herskere av vasallstater gis valget mellom enten å slutte seg til India eller Pakistan. Maharajaen av Kashmir, Hari Singh, forsøkte derimot å unngå forbindelser til begge landene. Da det oppstod et muslimsk opprør, støttet opp av pashtunske stammefolk fra Khyber Pakhtunkhwa,[6][7][8][9] ba maharajaen om militær assistanse fra India. India kom med et krav om at Kashmir måtte slutte seg til India dersom det ville motta hjelp. Etter at den indiske regjeringen anerkjente innlemming av den tidligere vasallstaten i India og anså den som den nye indiske delstaten Jammu og Kashmir, ble indiske tropper sendt til delstaten. I Jammu og Kashmir støttet frivillige folk tilhørende Jammu & Kashmir National Conference (et politisk parti) den indiske hæren i dens kampanje for å drive ut de pashtunske inntrengerne.[13] Gyldigheten av denne innlemmingen er fortsatt omstridt.

Pakistan var av den oppfatning at maharajaen av Kashmir ikke hadde noen rett til å bringe inn den indiske hæren, ettersom landet mente at maharajaen av Kashmir ikke var en arvelig hersker og at han kun var en person utnevnt av britene. Det hadde aldri vært noen tittel som «maharajaen av Kashmir» før britisk styre. Av den grunn bestemte Pakistan seg for å iverksette tiltak, men hærsjefen for Pakistans hær general Douglas Gracey sendte ikke styrker til Kashmir-fronten og nektet å adlyde ordren om å gjøre det, gitt av generalguvernøren i Pakistan Muhammad Ali Jinnah. Gracey forklarte sin ulydighet ved å argumentere at de indiske styrkene som okkuperte Kashmir representerte den britiske kronen, og dermed kunne han ikke delta i militære kamper med indiske styrker. Pakistan klarte til slutt å sende sine styrker til Kashmir, men til da hadde de indiske styrkene tatt kontroll over rundt to tredjedeler av den tidligere fyrstestaten. Områdene rundt Gilgit og Baltistan ble sikret av Pakistans Gilgit Scouts og styrkene til staten Chitral, en annen vasallstat som hadde sluttet seg til Pakistan.

Krigens forløp[rediger | rediger kilde]

Den første invasjonen[rediger | rediger kilde]

Den første invasjonen (22. oktober 1947 – 26. oktober 1947), kjent som operasjon Gulmarg.


Statsstyrkene stasjonert i grenseområdene rundt Muzaffarabad og Domel ble raskt beseiret av stammestyrkene (noen statsstyrker gjorde mytteri og sluttet seg til stammestyrkene), og veien til hovedstaden var dermed åpen. Istedenfor å rykke frem mot Srinagar før statsstyrkene kunne omgruppere eller bli forsterket, valgte de stammestyrkene å bli i de erobrede byene i grensetraktene hvor de deltok i plyndring og andre forbrytelser mot de lokale innbyggerne.[14] I Poonch-dalen trakk statsstyrkene seg tilbake og inn i byer hvor de ble beseiret.

Indias forsvar av Kashmir-dalen (27. oktober 1947 – 17. november 1947).

Indisk engasjement i Kashmir-dalen[rediger | rediger kilde]

Etter tiltredelsen fraktet India ved hjelp av fly og helikoptre sine tropper og utstyr til Srinagar, hvor de forsterket vasallstatens styrker, opprettet en forsvarsring og slo tilbake stammestyrkene i utkanten av byen. Den vellykkede forsvarsoperasjonen gikk blant annet ut på at indiske panserkjøretøy kjørte rundt og bak flanken til stammestyrkene. De beseirede stammestyrkene ble forfulgt så langt som til Baramulla og Uri, og disse byene ble gjenerobret.

I Poonch-dalen fortsatte stammestyrkene å angripe statsstyrkene.

I Gilgit forente statens paramilitære styrker (Gilgit Scouts) med stammestyrkene, som dermed fikk kontroll over denne nordlige regionen av staten. stammestyrkene ble også forsterket med tropper fra Chitral, hvis hersker (Mehtar av Chitral), hadde sluttet seg til Pakistan.

Det indiske forsøket på å frigjøre Poonch (18. november 1947 – 26. november 1947).

Forsøket på å frigjøre Poonch og fallet til Mirpur[rediger | rediger kilde]

Indiske styrker stanset jakten på stammestyrker etter å ha gjenerobret Uri og Baramulla, og sendte en unnsetningsstyrke sørover, i et forsøk på frigjøre Poonch. Selv om denne styrken til slutt nådde Poonch, var den ikke i stand til å beleire byen. En annen unnsetningsstyrke nådde Kotli og evakuerte garnisonene i denne byen og andre, men ble tvunget til å forlate byen ettersom styrken ikke var sterk nok til å forsvare den. I mellomtiden ble Mirpur erobret av stammestyrker den 25. november 1947.


Jhangers fall og angrepene på Naoshera og Uri (25. november 1947 – 6. februar 1948).

Jhangers fall og angrepene på Naoshera og Uri[rediger | rediger kilde]

Stammestyrkene angrep og erobret Jhanger. De gikk så til angrep på Naoshera uten hell. Andre stammestyrker gjennomførte en rekke mislykkede angrep på Uri. I sør sikret et lite indisk angrep byen Chamb. I dette stadiet av krigen begynte frontlinjen å stabilisere seg ettersom flere indiske styrker ble tilgjengelig.

Operasjon Vijay: motangrep på Jhanger (7. februar 1948 – 1. mai 1948).


Operasjon Vijay: motangrep på Jhanger[rediger | rediger kilde]

De indiske styrkene satte i gang et motangrep i sør og klarte å ta tilbake Jhanger og Rajauri. I Kashmir-dalen fortsatte stammestyrker å angripe Uri-garnisonen. I nord ble Skardu brakt under beleiring av Gilgit Scouts.

Den indiske våroffensiven (1. mai 1948 – 19. mai 1948).


Den indiske våroffensiven[rediger | rediger kilde]

Inderne holdt på Jhanger selv etter mange etterfølgende motangrep fra stammestyrkene, som i stadig økende grad ble støttet av regulære pakistanske styrker. De indiske styrkene angrep i Kashmir-dalen og fikk gjenerobret Tithwail. stammestyrkene gjorde stor fremgang i den høye Himalaya-regionen, hvor de klarte å infiltrere tropper for å bringe Leh under beleiring. I tillegg erobret de Kargil og beseiret en unnsetningsstyrke som var på vei mot Skardu.

Operasjonene Gulab og Eraze (19. mai 1948 – 14. august 1948).


Operasjonene Gulab og Eraze[rediger | rediger kilde]

De indiske styrkene fortsatte å angripe i Kashmir-dalen, og rykket nordover hvor de inntok Keran og Gurais (operasjon Eraze).[10] De slo også tilbake et motangrep rettet mot Tithwail. I Jammu-området brøt styrkene som hadde blitt beseiret i Poonch ut og var midlertidig i kontakt med omverdenen igjen. Statshæren i Kashmir var i stand til å forsvare Skardu fra Gilgit Scouts, og forsinket deres fremrykking nedover Indusdalen mot Leh. I august beleiret Chitral-styrkene under Mata-ul-Mulk byen Skardu, og med hjelp av artilleri var de i stand til å ta Skardu. Dette frigjorde Gilgit Scouts til å presse seg videre inn i Ladakh.

Operasjon Duck (15. august 1948 – 1. november 1948).

Operasjon Bison[rediger | rediger kilde]

I løpet av denne tiden begynte fronten å slå seg ned. Beleiringen av Poonch pågikk fortsatt. Et mislykket angrep ble iverksatt av 77. fallskjermbrigade (Brig Atal) for å erobre Zoji La-passet. Operasjon Duck, det første kodenavnet på dette angrepet, ble omgjort til operasjon Bison av Cariappa. Lette stridsvogner av typen M5 Stuart fra 7. kavaleri ble flyttet i demontert tilstand gjennom Srinagar og vinsjet over bruer mens to feltkompanier tilhørende Madras Sappers omgjorde muldyrsporet over Zoji La til et jeep-spor. Det overraskende angrepet den 1. november av brigaden med pansrede kjøretøy støttet av to regimenter med 25 poundere og et regiment med 3,7 tommers kanoner, tvang seg gjennom passet og presset stammestyrkene tilbake til Matayan og senere Dras. I Kargil ble brigaden forent med indiske soldater som rykket frem fra Leh mens motstanderne til slutt trakk seg nordover mot Skardu.[15]

Operasjon Easy og den endelige frigjøringen av Poonch (1. november 1948 – 26. november 1948).

Operasjon Easy: frigjøringen av Poonch[rediger | rediger kilde]

De indiske styrkene begynte nå å få et overtak i alle sektorer. Poonch ble endelig frigjort etter å ha vært beleiret i over ett år. Gilgit-styrkene i de høye Himalaya-fjellene, som tidligere hadde vist fremragende fremgang, ble til slutt beseiret. Inderne fulgte etter dem så langt som til Kargil før de ble tvunget til å stanse på grunn av forsyningsproblemer. Zoji La-passet ble sikret ved hjelp av stridsvogner (som på forhånd var tenkt umulig som følge av den store høyden) og Dras ble gjenerobret.

Veien mot våpenhvile (27. november 1948 - 31. desember 1948).

På vei mot våpenhvile[rediger | rediger kilde]

På dette tidspunktet besluttet den indiske statsministeren Jawaharlal Nehru å be FN om å gripe inn. En FN-våpenhvile ble forhandlet frem den 31. desember 1948. Noen dager før våpenhvilen iverksatte de pakistanske styrkene et motangrep som ødela veien mellom Uri og Poonch. Etter langvarige forhandlinger ble begge partene enige om en våpenhvile, som trådte i kraft øyeblikkelig. Betingelsene i våpenhvilen som beskrevet i UNCIP-resolusjonen av 13. august 1948 ble vedtatt av FN den 5. januar 1949.[16] Disse betingelsene gikk ut på at Pakistan skulle trekke tilbake sine styrker, både regulære og irregulære, samtidig som India skulle få opprettholde en liten del av sin styrke i staten for å bevare fred og orden. Ved overholdelse av disse betingelsene skulle det holdes en folkeavstemning for å avgjøre territoriets fremtidige skjebne. I alt døde 1 500 soldater på hver side under krigen,[17] og Pakistan var i stand til å skaffe seg om lag to femtedeler av Kashmir, inkludert fem av de i alt 14 «åttetusener»-fjell i verden. India beholdt derimot de resterende tre femtedelene av Kashmir, inkludert de mest folkerike og fruktbare områdene.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Den offisielle kunngjøringen fra den indiske regjeringen gir tall for KIA (drept i aksjon) - hjemmesiden til det indiske parlamentet. Det menes at dette anslaget bare gir antall drepte i den indiske hæren, og ikke statsstyrkene.
  2. ^ JAK Rifles KIA
  3. ^ Indian Army-Martyrs Home Page
  4. ^ Library of Congress Country Studies
  5. ^ Battle Casualties of Azad Kashmir Regiment during 1947-1948
  6. ^ a b Kashmir-konflikten. (2011-10-18) I Store norske leksikon. Hentet fra http://snl.no/Kashmir-konflikten
  7. ^ a b NrK: Kashmir-konflikten
  8. ^ a b c Kashmir. (2011). In Encyclopædia Britannica. Retrieved from http://www.britannica.com/EBchecked/topic/312908/Kashmir
  9. ^ a b Lamb, Alastair (1997), Incomplete partition: the genesis of the Kashmir dispute 1947-1948, Roxford, ISBN 0907129080
  10. ^ a b Prasad, S.N.; Dharm Pal (1987). History of Operations In Jammu and Kashmir 1947-1948. New Delhi: History Department, Ministry of Defence, Government of India. (printed at Thomson Press (India) Limited). ss. 418. .
  11. ^ History of the Panjab Hill States By J. Hutchinson, J.P. Vogel
  12. ^ Srinagar www.collectbritain.co.uk.
  13. ^ My Life and Times. Allied Publishers Limited. Besøkt 1. juli 2010.
  14. ^ I Indo-Pakistani War, 1947-1949 av Tom Cooper Air Combat Information Group 29. oktober 2003
  15. ^ Sinha, Lt. Gen. S.K. (1977). Operation Rescue:Military Operations in Jammu & Kashmir 1947-49. New Delhi: Vision Books. ss. 174. ISBN 81-7094-012-5. http://books.google.co.in/books?id=SMwBAAAAMAAJ. Besøkt 4. august 2010. 
  16. ^ Resolution adopted by the United Nations Commission for India and Pakistan on 13 August 1948
  17. ^ Global security

Kilder[rediger | rediger kilde]

Viktigste kilder
  • Ministry of Defence, Government of India. Operations In Jammu and Kashmir 1947-1948. (1987). Thomson Press (India) Limited, New Delhi. This is the Indian Official History.
  • Lamb, Alastair. Kashmir: A Disputed Legacy, 1846-1990. (1991). Roxford Books. ISBN 0-907129-06-4.
  • Praval, K.C. The Indian Army After Independence. (1993). Lancer International, ISBN 1-897829-45-0
  • Sen, Maj Gen L.P. Slender Was The Thread: The Kashmir Confrontation 1947-1948. (1969). Orient Longmans Ltd, New Delhi.
  • Vas, Lt Gen. E. A. Without Baggage: A personal account of the Jammu and Kashmir Operations 1947-1949. (1987). Natraj Publishers Dehradun. ISBN 81-85019-09-6.
Andre kilder
  • Cohen, Lt Col Maurice. Thunder over Kashmir. (1955). Orient Longman Ltd. Hyderabad
  • Hinds, Brig Gen SR. Battle of Zoji La. (1962). Military Digest, New Delhi.
  • Sandhu, Maj Gen Gurcharan. The Indian Armour: History Of The Indian Armoured Corps 1941-1971. (1987). Vision Books Private Limited, New Delhi, ISBN 81-7094-004-4.
  • Singh, Maj K Brahma. History of Jammu and Kashmir Rifles (1820–1956). (1990). Lancer International New Delhi, ISBN 81-7062-091-0.