Den estiske sangfestivalen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Fra festivalen 2004

Den estiske sangfestivalen (Laulupidu) arrangeres i Tallinn hvert femte år. Den ble først arrangert i 1869, den neste vil finne sted 4.-6. juli 2014. I 2003 ble sangfestivalen inkludert på UNESCOs liste for Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv. Festivalen er det viktigste kulturelle og nasjonale samlingspunktet for det estlandske folket.[1]

Historie[rediger | rediger kilde]

Den første nasjonale sangfestival[rediger | rediger kilde]

I det 19. århundret var Estland underlagt Det russiske keiserdømmet, og estiske bønder var styrt av tysk-baltisk overklasse. Ideen om å arrangere en nasjonal sangfestival kom fra Johann Voldemar Jannsen. I 1867 søkte Jannsen og sangselskapet Vanemuise, hvor han var formann, om tillatelse av den baltiske generalguvernøren til å arrangere sangfestivalen. Den offisielle anledningen til festivalen var å ferie 50årsdagen til estlendernes befrielse fra livegenskapet.[2]

Den første nasjonale sangfestivalen fant sted i Tartu 18.-20. juni 1869, etter to års ventetid på tillatelse fra myndighetene. Selv om mange av de eksisterende korene var blandet, insisterte Jannsen på at bare mannskorene skulle være representert på festivalen.[2] Av denne grunn ble sangene sunget av 46 mannskor med til sammen 822 sangere. Fem blåseorkestre, bestående av 56 musikere, var også tilstede, og festivalen hadde omtrent 15 000 tilskuere.[3]

Bare to sanger av sangene som ble framført var av estisk opprinnelse: «Mu isamaa on minu arm» og «Sind surmani». Disse var komponert av den estiske komponisten Aleksander Kunileid, og teksten skrevet av Lydia Koidula, datteren til Johann Voldemar Jannsen.[4]

«Mu isamaa, mu õnn ja rõõm» (Mitt Fedreland, Min Stolthet og Glede), sangen som skulle bli estisk nasjonalsang etter selvstendigheten i 1920, ble også framført.[3]

Den første nasjonale sangfestivalen var svært viktig for estlendernes nasjonale oppvåkningen, og la grunnlaget for de kommende festivalene. Mange ble inspirert av arrangementet, og mange nye kor ble dannet.[2]

Tanken om at folk kan synge seg frie, også til politisk frihet, stammer fra denne festivalen. Det har blitt sagt at estlenderne sang seg til nasjonen.[2]

1879-1910[rediger | rediger kilde]

Seks sangfestivaler fant sted i perioden 1879-1910. På tross av streng sensur fra myndighetene, spilte sangfestivalene en stor rolle i nasjonens kulturelle oppvåkning. For å få lov til å arrangere dem, måtte estlenderne ofte ty til kloke politiske manøvre.[2]

Den sjette sangfestivalen ble holdt i Tallinn i 1910, og viste estlendernes sterke ryggrad. Alle sangene, bortsett fra to, var nemlig av estiske komponister, noe som var upopulært hos de russiske myndighetene.[2] Det var 527 kor og blåseorkestre til stede, til sammen 10 100 artister, og for første gang var barnekorene representert. Publikum bestod av omtrent 35 000 mennesker.[3]

Den tiende sangfestivalen

Etter selvstendigheten[rediger | rediger kilde]

Etter første verdenskrig ble Estland selvstendig, og den åttende sangfestivalen ble arrangert sommeren 1923. Festivalprogrammet inkluderte kun verk komponerte av estlendere.[3] Etter denne sangfestivalen bestemte arrangørene at festivalen skulle arrangeres hvert femte år.[2] Til den niende festivalen i 1928 ble det bygget en sangscene i Lasnamäe, Tallinn, i dag kjent som Lauluväljak (sangfestivalplassen). Under den tiende festivalen i 1933 ble også kvinnekorene innlemmet.[2] Den siste festivalen før andre verdenskrig fant sted i 1938.

I Sovjetunionen[rediger | rediger kilde]

Selv om Estland etter andre verdenskrig ble en del av Sovjetunionen, overlevde festivaltradisjonen. Den sovjetiske propagandamaskinen forstod at den store samlingen var en god mulighet til å vise hvor godt estlenderne likte å leve under kommunismen.[5] Den tolvte sangfestivalen dermed fant sted i 1947, under streng kontroll av myndighetene. Likevel ble sangen «Mu isamaa on minu arm» (Mitt hjemland er min kjærlighet) med ny melodi av Gustav Hernesaks, sunget for første gang.[3]

De sovjetiske myndighetene innså at sangen vekket nasjonale følelser, og forbød den dermed for kommende festivaler.[2]

Sangtradisjonen ble holdt ved like gjennom sovjettiden. I 1956 ble universitetsstudentenes første sangfestival, «Gaudeamus», arrangert. Den var viktig for å skape kontakter med unge intellektuelle fra Latvia og Litauen. I 1962 ble den første sangfestivalen for elever arrangert, blant annet som et middel for å holde sangfestivaltradisjonen ved like.[2]

I 1960 var sangscenen i Lauluväljak ferdig slik den er i dag, og den femtende sangfestivalen holdt. Men etter den siste sangen på det offisielle programmet nektet 30 000 sangere å forlate scenen. Publikum, som bestod av en fjerdedel av hele den estiske befolkningen, begynte å rope «Mu isamaa on minu arm», sangen sovjetmyndighetene hadde forbudt. Etter hvert begynte korene, uten dirigent, å synge. Sangen ble sunget flere ganger, og da det er vanskelig å få store, syngende folkemasser til å ti stille, ga til slutt myndighetene opp, og lot dirigenten – som også var sangens komponist – lede sangerne. Fra den dagen ble «Mu isamaa on minu arm» estlendernes uoffisielle nasjonalsang, og den blir fortsatt framført av korene og publikum som festivalen siste sang og klare høydepunkt.[3]

Selv om myndighetene hadde forbudt å nummerere festivalene, ble det i 1969 åpenlyst feiret hundreårsjubileum. Feiringen startet i Tartu hvor en festivalild ble tent, og båret til Tallinn over to uker. På veien ble det gjort markeringer som hadde til hensikt å øke estlendernes selvbevissthet. Mange av sangene som ble sunget var fra den nasjonale oppvåkningstiden.[2]

Den andre selvstendigheten[rediger | rediger kilde]

Den 20. august 1991 endte den sovjetiske okkupasjonen av Estland, og landet var igjen fritt. Siden selvstendigheten har tre nasjonale sangfestivaler blitt avholdt. Den tjuefemte festivalen fant sted i Tallinn 2.-5. juli 2009.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  1. ^ UNESCO (27. januar 2006). «Estonia - Information related to Intangible Cultural Heritage». UNESCO. Besøkt 3. mai 2009. 
  2. ^ a b c d e f g h i j k Kristin Kuutma (1996). «Laulupeod rahvusliku identiteedi kandjana». Mäetagused. Besøkt 25. april 2009. 
  3. ^ a b c d e f Tartu Song Festival Museum. «Estonian Nationwide Song Festivals». Tartu Song Festival Museum. Besøkt 23. april 2009. 
  4. ^ Estonian Song and Dance Celebration Foundation. «The historical overview of Estonian Song Celebrations». Estonian Song and Dance Celebration Foundation. Besøkt 18. april 2009. 
  5. ^ James Tusty, Maureen Castle Tusty. http://www.imdb.com/title/tt0954008/ (DVD). USA, Estonia. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]