Den danske hærs historie før 1670

Denne artikkelen omhandler den danske hærens historie frem til Frederik IIIs død i 1670.

Før 1657

Hvervede tropper

Fra slutten av 1400-tallet til begynnelsen av 1600-tallet besto hæren nesten utelukkende av leietropper, som ble hvervet når det ble krig, og som ble sendt hjem når striden var endt. Statsforfatningen tillot ikke kongen å holde hærer i fredstid, for Herredagen og Riksrådet fryktet nemlig for at kongen ville utvide sin makt ved hjelp av leietroppene. Derfor nektet de stadig penger til å underholde troppene, så snart det var blitt fred. I Norden ble det særlig brukt tyske, frisiske, engelske og skotske landsknekter. Et regiment var dengang som en eiendom, som gikk i handel mellom mann og mann. Var det ingen regimenter ledige, ga kongen bevilgninger til oberster, fyrster og eventyrere, som ville påta seg å opprette regimenter.

Når et regiment eller en mindre avdeling skulle opprettes på 1600-tallet, traff kongen og Riksrådet først deres valg blant de mange ansøkere som meldte seg. Han, som ble valgt, ble oberst, og med ham opprettet noen i Riksrådet, som oftest riksmarsken og to av rådene, en kontrakt. I denne bestemtes regimentets styrke og sammensetning, tidsfrister for når regimentet skulle leveres, hvervepengene for hele regimentet eller hver mann, samlingsplassen, samt soldens størrelse for hver grad. Det ble som regel overlatt til obersten å utnevne offiserer. Obersten sluttet avtaler med kapteinene om opprettelsen av kompanier, og kapteinene forpliktet løytnantene, fenrikene og underoffiserene, som også gjorde tjeneste som hververe.

Nå dro hververne ut for å finne folk. Danmark hadde avtaler med alle tyske stater, Polen og Nederlandene, som tillot at deres undersåtter ble hvervet til dansk-norsk krigstjeneste. En del rekrutter meldte seg frivillig, andre ble overtalt, og enhver som syntes å være mer eller mindre godt rustet, ble antatt. I nødsfall antok man også mindre velskapte folk eller til og med krøplinger. Det lyktes imidlertid sjelden hververen å skaffe alt mannskapet på åpent vis. Han tok da tilflukt til vold og bortførelser. Det var således en broket forsamling som kom til å tjenestegjøre i den danske hær: sachsere, estere, polakker, bøhmere, hollendere, skotter, franskmenn, dansker, svensker og nordmenn.

Når hvervefristen var utløpt, holdt kongens kommissær en generalmønstring over regimentet. Det samlede krigsfolket avla troskapseden, of regimentet ble innlemmet i hæren. Som oftest manglet kompaniene en del mannskap, og man tok da tilflukt til unnskyldninger og bedragerier, som å fylle rekkene med trossknekter og tjenere. Etter at generalmønstringen hadde funnet sted, hadde obersten bare forslagsrett med hensyn til ansettelse og forfremmelse av befalingsmenn. Utnevnelsen skjedde som regel av kongen. I regimentet ble fenriken eller kornetten forfremmet til løytnant, løytnanten til kaptein eller rittmester. De ledige stabsoffisersplassene ble gjerne besatt med utenlandske adelsmenn, særlig tyske. Ved forfremmelser innad i regimentet lyttet kongen oftest til oberstens innstilling. Obersten foreslo den han fant best skikket, eller snarere den som hadde innsmigret seg eller var knyttet til ham ved familiebånd eller andre interesser; ikke sjelden ved bestikkelser.

Ingen kunne avskjediges uten kongens befaling eller tillatelse. Når noen døde eller rømte, måtte kompaniførerne selv erstattet tapet med en årlig sum. De måtte også sørge for vedlikeholdelsen av hester, våpen og påkledning. Troppene skulle lønnes hver måned eller hvert kvartal, men det elendige pengevesenet førte til at soldatene alltid hadde et tilgodehavende hos staten; særlig kompaniførerne, siden de stadig måtte gi soldatene forskudd.

Dersom man ville skille seg av med de hvervede troppene, ble enten hele avdelingen oppløst, eller styrken ble forminsket. Man avskjediget da først dem som ville bosette seg i Danmark. Offiserene fikk enten ærlig avskjed, det vil si en attest og bevis på tilgodehavendet hos staten, eller avskjed på grått papir, uten noen av delene. De høyere offiserene hadde ofte større summer til gode. Etter lang tid hendte det at staten avkjøpte dem for en billig penge, eller de kunne oppnå erstatning i kronens jordegods, dersom de hadde innflytelse. Av og til sikret staten seg deres tjeneste for fremtiden ved å gi dem en årlig sum, såkalte ventepenger eller vartpenger.

Det nasjonale fotfolket

Kong Christian IV opprettet et nasjonalt fotfolk og forsterket det nasjonale rytteriet, men adelens uvilje førte til at disse lenge langtfra kunne måle seg med de hvervede troppene. 17. november 1614 befalte kongen med rådets samtykke at det skulle utlegges 4000 gårder til soldaterhold. Besitteren av en slik gård skulle være fri for skatter, mot at han skulle være rede til å gå i krigstjeneste eller lønne noen til å gå for ham. Staten skulle gi ham våpen, men han skulle selv stå for vedlikeholdet av disse.

Fra Kalmarkrigen.

Alt 1615 kunne hele det nasjonale fotfolket mønstres, og 17. juni samme år ble det utferdiget et krigsartikkelbrev for det. Samtidig ble det delt inn i 18 kompanier; 8 i Jylland, ett i Fyn, ett i Sjælland og 8 øst for Øresund. Landets lensinndeling ble lagt til grunn for inndelingen i kompanier, som dermed ble av forskjellig størrelse. 20. desember 1615 ble kompaniene samlet i to regimenter: det jyske og det skånske. Kapteins- og løytnantspostene ble besatt med offiserer fra de nedlagte kompaniene fra Kalmarkrigen, mens fenriker og underoffiserer ble valgt blant de velstående bøndene. Kompaniet ble delt i korporalskaper på 50 mann, etter herredsinndelingen. Om søndagene ble korporalskapene eksersert etter gudstjenesten. Muskettene og spydene ble oppbevart i våpenhusene ved kirken, og ble bare utlevert til øvelsene.

Den nye ordningen ble til å begynne med møtt med bifall, men etter noen år begynte bøndene å klage over at trykket var for hardt. 1620 foreslo derfor kongen at bøndene i stedet for å tjenestegjøre skulle svare en avgift, slik at han kunne holde 4000 mann hvervede tropper. Dette forslaget ble forkastet av adelen i alle provinser, men den gikk med på at landvernet ble forbedret. Alle bondegårder i landet ble talt; ni gårder dannet et «læg» og stilte én soldat, som tjente i tre år, før han var fri for all krigstjeneste. Hans militære plikter besto bare av våpenøvelser om søndagen. I krigstid skulle han lønnes av staten.

Loven ble innført den 14. april 1620 i de skånske og 12. april 1621 i de øvrige provinsene. Regimentsinndelingen forble den samme, men man øket kompanienes antall. Begge regimentene var på krigsfot, da Wallenstein gjorde innfall i Danmark i 1627. Etter freden i Lübeck ble mannskapene sendt hjem, og lensmennene mente at hele ordningen var opphevet, men 11. mai 1630 fikk de befaling om igjen å utskrive soldatene og innkalle dem til øvelse etter lovene fra 1620 og 1621.

I de følgende årene ble det opprettet flere kompanier øst for Øresund, og 1633 var det blitt tre nasjonale fotregimenter: det jyske, det sjællandske og det skånske. I 1646 ble fotfolket betydelig øket, og størrelsen på et læg ble forandret fra ni til fem gårder. I begynnelsen av 1651 besto det sjællandske nasjonale fotregiment av åtte, det jyske av syv og det skånske av fem kompanier.

Etter en hard strid, særlig mot den fynske adelen, fikk Frederik III i 1652 adelen til å bevilge soldater av sine egne gårder, de såkalte adelsfaner eller adelige soldater, som ble inndelt i egne kompanier. Adelen skulle stille en soldat av 200 tønner hartkorn; denne soldaten skulle møte fire måneder hvert år, i tre år, til befestningsarbeide ved København eller Fredericia.

Til tross for denne forøkelsen var det nasjonale fotfolket fremdeles uten både anseelse og kraft. Kongen forsøkte forgjeves å styrke det, for han ble motarbeidet av jorddrottene, lensmennene og offiserene som var avhengige av lensmennene. Kapteinene og løytnantene var for det meste hvervede utlendinger, som ikke brydde seg om Danmarks vel, og oberstene var adelige godsbesittere, som så ned på bøndene og ikke ønsket å lære dem våpenbruk. Utgiftene ved utrustningen av soldaten skulle hvile på læget, men siden adelen eide en stor del av alle jordeiendommer, falt byrden på adelsstanden. I fredstid kunne soldaten bli innkalt når herremannen hadde bruk for ham, og i krigstid kunne han falle eller bli lemlestet, uten at herremannen fikk noen erstatning. Det var derfor ikke merkelig at hærordningen vakte sterk motstand og ble motarbeidet. Bare på Bornholm lyktes det Christian IV å danne et virkelig landvern, ved at han gjorde alle bønder til selveiere, mot at de påtok seg alminnelig verneplikt.

Det nasjonale rytteriet

Rytteriet besto av rosstjenesten, en levning av adelens personlige tjeneste til hest, som etterhvert var gått over fra personen til eiendommen. Godseieren skulle stille en fullt rustet rytter av 312 tønner hartkorn, men etterhvert var denne ordningen svunnet inn. Christian IV bragte den til live. 1632 ble den jyske rosstjenesten delt inn i seks, den fynske i fire, den sælandske i seks og den skånske i seks kompanier, hvert på 100 mann. 1651 satte Riksrådet mot kongens vilje igjennom at den ble redusert til det halve. Det jyske rytteriet ble delt i tre kompanier under rittmesterne Christopher Hvas, Niels Lykke og Mogens Arenfelt; det fynske i to under Sten Bille og Jørgen Kaas; det sjællandske i to under Iver Flemming og Bjørn Ulfelt, og det skånske i to under Henrik Lindenow og Jacob Grubbe.

For å erstatte denne forminskelsen besluttet Frederik III i slutten av 1651 å danne et nytt nasjonalt rytteri. Kongen og Riksrådet forhandlet med adelen i provinsene om at hvert sogn skulle holde en rytterhest, mens 30 til 40 bønder skulle legges sammen til et læg og underholde en sognerytter. Alle uten den fynske adelen gikk inn på forslaget, og 1. mai 1652 gikk befalingen ut til lensmennene. Da ingen sogneryttere meldte seg frivillig, gikk det 22. april 1653 ut ny befaling om at lensmennene skulle velge den best skikkede i hvert sogn. Denne skulle til gjengjeld være fri for skatt. Sognerytteriet skulle samles og øve i fem dager tre ganger i året. Lensmennene skulle også forhandle med prestene, herredsfogdene, ridefogdene og skriverne, for å høre om de var villige til å holde en rustet rytter, mot at deres folk ble fritatt for annen utskrivning. Da dette forslaget ikke vant bifall, ble lensmennene 1655 pålagt å velge de beste mennene i det nasjonale fotfolket og gjøre dem til ryttere på preste- og fogedhestene. Sogne-, preste- og fogedhestene ble inndelt i kompanier og fikk befalingsmenn. Opprinnelig skulle de bare benyttes som landvern innenfor provinsens grenser, men dette ble forandret ved krigens utbrudd 1657.

Artilleriet

Festningsartilleriet besto av uensartede små avdelinger uten forbindelse eller sammenheng. Det ble kalt festningsbetjenter, og ble lønnet av de lokale lensmennene. Et unntak dannet Københavns Tøjhus, hvor det var ansatt en artilleriavdeling på flere hundre mann. Feltartilleriet var ennå ikke ordnet i begynnelsen av 1600-tallet. Materiellet ble oppbevart i Københavns Tøjhus, og besto av halve kartover (18-pundige), feltslanger (8-pundige), halve feltslanger eller karrestykker (4-pundige) og regimentsstykker (3-pundige kanoner).

Utstyr og inndeling

Fotfolket

I begynnelsen av århundret bar fotfolket fremdeles jernplater, men disse ble lagt bort i Kalmarkrigen. Jernhatten ble erstattet av filthatten, som holdt seg i to århundrer. Den korte, brokete trøyen ble ombyttet med den langskjøtede kjolen med en rad knapper, liberikjolen. Hver avdeling hadde sitt særpreg i kjolens farger. Knebuksene, ullstrømpene og ankelskoene ble beholdt, men etterhvert ble knebuksene trangere.

Fotfolket ble delt i pikenerer og skytter. Pikenerenes våpen var en åtte alen lang lanse og en kårde, mens skytten hadde luntebørse og kårde. Alle befalingsmenn hadde fire alen lange hellebarder og kårde. Regimentet var delt i 10 kompanier på 300 mann. I 1625 var den normale styrken for et fotregiment 3000 mann, hvorav halvparten var bevæpnet med piker, halvdelen med luntebørser. I 1645 var fotregimentet delt i 8 kompanier, hver på 150 mann. Nå hadde to tredjedeler musketter, og en tredjedel piker.

Rytteriet

Rytteriet var inntil 1650 inndelt i kyrasserer, skytter og dragoner. Kyrasseren hadde jernhatt, arm- og benskinner, bryst- og ryggharnisk, og var bevæpnet med lanse, kårde og to lange pistoler. Skytten hadde jernhatt eller filthatt, luntebørse og kårde. Av dragonene var halvparten bevæpnet med lanse, halvparten med luntebørse. Disse ble ikke betraktet som rytteri, men som fotfolk til hest. Rytterregimentet var delt i 6 kompanier på 100 mann, og dragonkompaniene var dobbelt så sterke som rytterkompaniene. Fra 1650 ble rytteriet inndelt i bare ryttere og dragoner. Harnisket ble lagt vekk, og 1670 ble lærkollerten, som man hadde hatt under harnisket, avløst av en langskjøtet kjole.

Uniformer og faner

I den dansk-norske hæren anvendte man hyppigst fargene rødt og grått. Hvert kompani hadde sin egen fane eller standard, og dessuten et rødt hovedbanner, hvor det dansk-norske våpen var innvevet. Spillemennene var kledd i brokete farger.

1657–70

Frederik III's forsøk på å styrke det nasjonale landvernet med adelens soldater og sognerytteriet, hadde kun liten fremgang. Adelen ga ham liten innflytelse i fredstid, men han hadde landvernet i sin myndighet, og i krigstid var han øversbefalende til lands og til vanns. I fredstid rådet imidlertid adelen for krig og fred og bestemte alle pålegg; den kunne styrke eller redusere landvernet etter eget forgodtbefinnende. Kongen kunne ikke på egen hånd gjøre det minste arbeid på festningsverkene eller skipsverftene. Nest kongen var riksadmiralen og riksmarsken øverstbefalende over flåten og hæren. Disse ble valgt av Riksrådet, som innstilte tre menn, hvorav kongen skulle velge én. Alle befalinger gikk gjennom riksmarsken og admiralen, som kunne hindre utførelsen av en kongelig befaling, dersom de fant at den stred mot håndfestningen.

Karl Gustav-krigene

Hovedartikkel: Karl Gustav-krigene

I 1657 var Ove Gedde riksadmiral, mens Anders Bille var riksmarsk. Denne våren ble det besluttet krig mot Sverige, og i løpet av to måneder hadde adelen dannet to hærer i Holsten og Skåne. For det meste ble regimentene ført av den danske adelen, som her opptrådte for siste gang. Hæren var i en dårlig forfatning sammenlignet med de krigsvante svenske soldatene, og følgen av krigen ble da også den ydmykende freden i Roskilde 21. februar 1658.

Under krigen hadde det vært foretatt hvervinger, og regjeringen hadde fått to anerkjente generaler til å gå i dansk tjeneste: Hans Schack og Ernst Albert Eberstein. De to opprettet hver to hvervede regimenter, og ble utnevnt til sjefer for disse. 8. januar 1658 fikk de befaling om å uttale sin mening om et velordnet krigsråd, og 13. januar ble det besluttet å opprette et fast krigskollegium, hvor rikets hoffmester, Jokum Gersdorff ble formann, og Axel Urup, Eberstein, Schack, Ulrik Christian Gyldenløve og samtlige generalmajorer og generalkommissærer i København var medlemmer. I fredstid skulle dette kollegiet samles når kongen hadde noe å foreslå, mens det skulle samles daglig i krigstid. Det skulle komme med forslag om midlene til hverving, til hærens underhold og vedlikeholdet av festningene, slik at krigsvesenet igjen kunne komme på fote.

Straks etter Roskildefreden ble hvervingene stanset, og hæren ble innskrenket. 5 rytterregimenter ble utlevert til svenskene. Resten av det nasjonale rytteri ble sendt hjem, og en mengde førere, særlig danske adelsmenn, fikk avskjed. Av de hvervede troppene ble det bare beholdt to rytterregimenter og fem svake fotregimenter i Sjælland og et lignende antall i Holsten. De nasjonale fotregimentene ble sendt hjem, de fleste artilleristene gitt avskjed, og hestene solgt.

Kong Karl Gustaf lot imidlertid sine tropper bli stående i Fyn og Sjælland, og kom med nye krav, som ble innvilget. Da svenskene gikk mot København, kalte kongen til våpen igjen. Da krigen endte med freden i København 27. mai 1660, hadde Danmark 6900 mann under Eberstein i Holsten, 8000 mann under Schack i Jylland og Fyn, og 6000 mann under Ahlefeldt i Sjælland.

Opprettelsen av en stående hær

Hovedartikkel: Hærreduksjonen i Danmark 1661–62.

Etter krigen var landet i en elendig forfatning, og pengenøden tvang regjeringen til å beholde de hvervede troppene, fordi man hadde lovet dem en uhyre sold. Kongen fryktet opprør, og så dessuten gjerne at hæren ble stående mens Riksdagen var samlet. I juli hadde han foreslått å beholde 2000 mann av de hvervede rytterne, men dette var blitt avvist av adelen. Da adelen imidlertid ikke kunne skaffe penger til å avlønne troppene, og siden dens anseelse var forminsket, kunne den ikke hindre at troppene ble stående. Riksdagen kom sammen 8. september 1660, og 11. oktober ustedte Krigskollegiet en kunngjørelse til de øverstbefalende i flåten og hæren, der de ble pålagt å holde troppene i beredskap foran den kommende statsforandringen. Kongen hadde på sin side en hvervet hær på nær 20000 mann under general Schack.

Da enevelden var innført, ble en stående hær en nødvendighet. Kongen kom til å rette sine bestrebelser mot å danne en hær i forhold til landets inntekter. Ved slutten av 1660 besto det dansk-norske riket av fire deler, som hadde hver sin militære øverstbefalende og var henvist til sitt distrikts hjelpekilder. De hadde bare ett felles berøringspunkt, kongen.

Kongen styrte hæren ved hjelp av Krigskollegiet, som var en av de fem regjeringsgrenene som ble opprettet straks etter innførelsen av enevelden. Krigskollegiet besto av feltherren, som var formann, tre geheimeråder, seks krigsråder, generaler eller oberster, to krigsråder som var erfarne i rettspleien og to sekretærer. Den gamle tittelen riksmarsk ble beholdt ennå en tid, men var uten anseelse.

11. januar 1661 fikk Krigskollegiet befaling om å utarbeide en innstilling over hvor store styrker det var nødvendig å beholde, hva de ville koste og hvordan de burde innrettes. Innstillingen gikk ut på å forminske hæren med 5000 mann. Den ble bifalt av kongen og iverksatt samme vår. Ved innskrenkningene ble hæren redusert med 5600 mann, eller nesten en fjerdedel. Dette svarte til besparelser på over 700000 rdl., men utgiftene var ennå for store til at landet kunne bære dem. Schack fikk derfor beskjed om å vurdere ytterligere innskrenkelser. Disse kom i midten av november. Da heller ikke disse innskrenkningene strakk til, ble det gjort innskrenkninger for tredje gang i juni 1662. Resultatet av det hele var at den hvervede hæren ble bragt ned til 10000 mann. Antallet ble imidlertid snart øket, da Danmark ble innviklet i krigen mellom England og Nederlandene.

1662-70

Den hollandske obersten Henrik Rysse Rysensteen ble innkalt fra Hannover som øverstbefalende for festningsverkene. Han anla Frederiksort og Citadellet ved København i stedet for Christian IVs skanser, og utvidet verkene omkring København, Kronborg, Rendsborg og Fredericia. Til utførelsen av arbeidene ble det brukt fotfolk fra garnisonene. I fredstid fantes det bare artillerister på festningene. Materiellet var i en ynkelig forfatning, da hærens løpende utgifter og festningsutvidelsene krevde så store summer, at det ble nedprioritert.

Det nasjonale rytteriet ble gjenopprettet. Det besto av rosstjenesten, som ble oppbrutt og inndelt i seks kompanier da krigen truet i 1666. Ved forordninger av 9. juni og 1. juli samme år ble det befalt at enhver adelig, som hadde fritt jordegods av kronens eller geistlig gods, skulle holde en rytter med hest og utstyr av 300 tønner hartkorn. Det ble opprettet ett kompani i Sjælland, ett i Fyn og Småøerne, fire i Nørrejylland. I tillegg til rosstjenesten ble det 6. mars 1666 dannet ennå et slags nasjonalt rytteri. Hver prest fikk befaling om å holde en rytter og forsyne ham med alt unntatt våpen. Da dette imidlertid ble for tungt for prestestanden, ble det tillat å betale 30 rdl. i stedet.

Det nasjonale fotfolkets regimentsinndeling ble fjernet for å spare lønninger til stabspersonene, og de ble delt i 20 kompanier. Imidlertid varte det ikke lenge før de igjen ble samlet i fire regimenter eller åtte eskadroner, hvert på fire kompanier. Av disse sto åtte i Sjælland, fire i Lolland, Falster og Møn, fire i Fyn og 16 i Nørrejylland. Ettersom mannskapene ikke ble innkalt på flere år, besto det nasjonale fotfolk bare av lønnede befalingsmenn. Det ble derfor nødvendig å foreta en alminnelig utskrivning for å vekke det til live. Utskrivningen ble gjennomført fordi man ikke klarte å anlegge de nye festningene med hvervede tropper alene. I 1663 fikk Krigskollegiet ordre om å sende ut offiserer for å foreta en utskrivning slik at gårdene sammen skulle stille én soldat for 60 tønner hartkorn. Adelen viste imidlertid gjenopprettelsen av det nasjonale fotfolket stor uvilje, og la hindringer i veien, slik at utskrivningen måtte utsettes. Det ble nødvendig å sende ut en ny forordning 4. juli 1664. Denne forordningen kan betraktes som grunnloven for utskrivningen av det nasjonale fotfolket, og ble bare ubetydelig endret under de etterfølgende regjeringene ut i 1700-tallet.

I den kongelige del av hertugdømmene ble det opprettet et lignende landvern. Allerede i slutten av 1663 fikk generalkvartermester Wittemack befaling om å undersøke hvor mye mannskap som kunne skaffes, og verve krigserfarne befalingsmenn. I januar 1664 utgikk det befaling om at mannskapet skulle utskrives straks. Også her var festningsarbeidene grunnen til at de ble utkalt.

Tyrkerkrigen

I 1664 skulle Frederik III som hertug av Holsten stille en kontingent til den tyske rikshær mot tyrkerne. Det ble da tatt ut to mann av hvert kompani i de hvervede regimentene, som straks hvervet nytt mannskap, slik at styrken ikke ble forminsket. Kontingenten for hertugene av Holsten (kongen av Danmark og hertugen av Holsten-Gottorp) besto av et rytterkompani, to fotkompanier og en firpundig kanon. Fotfolket ble ført av oberst Pätz, rytteriet av rittmester Vind. Det kom hjem 1665 og ble da oppløst.

Krigen med England

I 1666 kom Danmark, som var alliert med Nederlandene og Frankrike, i krig med England. Selve krigshandlingene var ubetydelige, men krigen hadde den fordel, at hæren kunne settes i bedre stand gjennom de 1 mill. riksdaler Nederlandene betalte som pengehjelp årlig. I Danmark var man derfor misfornøyde da det ble sluttet fred i Breda 21. juli 1667, for med den opphørte den nederlandske pengeforsyningen, som ikke var fullstendig betalt. Nye forviklinger førte dessuten til at hæren ble stående på krigsfot i lengre tid.

En måned før freden i Breda var nemlig Anton Günther, greve av Oldenborg og Delmenhorst, død, og hans land ble tilkjent Danmark og Gottorp. Det ble da lagt dansk og gottorps besetning i de oldenborgske festningene. Imidlertid anla hertugen av Plön sak og vant frem ved kammerretten i Speyer, men kongen hadde da alt kjøpt arveretten av ham. Det var en besetning på 926 mann danske i Oldenburg, men for å minske utgiftene, ble styrken innskrenket til 550 mann i 1669. Samtidig ble hele den danske landhæren innskrenket. I rytteriet ble kompanienes styrke forminsket fra 125 til 100 mann, og rosstjenesten ble opphevet inntil videre. I fotfolket ble kompanienes styrke forminsket med fem mann. Bare artilleriet ble styrket.

Se også

• Hæren (Danmark)
• Danmarks historie

Kilder

• Otto Frederik Vaupell: Den danske hærs historie til nutiden og den norske hærs historie, indtil 1814, 1872.