Den belgiske revolusjonen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
«Episode fra den belgiske revolusjonen i 1830», fra det kongelige kunstmuseum i Brussel, maleri av Egide Charles Gustave Wappers

Den belgiske revolusjonen var en konflikt i Det forente nederlandske kongedømme som begynte med et opprør i Brussel i 1830 og som etterhvert ledet frem til etableringen av et uavhengig, katolsk og nøytralt Belgia. Wilhelm I av Nederland nektet først å akseptere Belgia som en uavhengig stat, men måtte til sist bøye seg under presset fra en fredskonferanse i London i 1839.

Nederland kom seg fri fra fransk okkupasjon i 1813. I den britisk-nederlandske avtalen av 1814 ble navnene «United Provinces of the Netherlands» og «United Netherlands» benyttet. Wienerkongressen bestemte at det skulle etableres et kongedømme for Huset Oranien-Nassau hvor en knyttet sammen det protestantiske De forente Nederlandene med det katolske De østerrikske Nederlandene. Hensikten med den nye statsdannelsen var å danne en sterk bufferstat nord for Frankrike. Typisk for det diplomatiske spillet på Wienerkongressen var et første forslag hvor Russland skulle overta De østerrikske Nederlandene som belønning for sin utholdende kamp mot Napoleon. Storbritannia insisterte imidlertid på å beholde Ceylon og Kappkolonien som landet hadde erobret mens De forente Nederlandene hadde vært okkupert av Napoleon, det nye nederlandske kongedømmet ble derfor kompensert med de sørlige provinsene.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]