Den angolanske selvstendighetskrigen

Den angolanske selvstendighetskrigen
Konflikt: Den portugisiske kolonikrigen Den kalde krigen (indirekte)
Portugisiske soldater i Angola.
Dato 1961–1975 Sted Angola Resultat Angola oppnår selvstendighet etter nellikrevolusjonen. Borgerkrigen i Angola innledes.
Stridende parter
Portugal Sør-Afrika Støttet av:  Rhodesia  USA  Israel	MPLA Støttet av: Jugoslavia  Sovjetunionen (1961–71, 1974–75)  Cuba  Algerie  Tanzania  Øst-Tyskland  Tunisia FNLA Støttet av:  Zaire Kina  UNITA Støttet av:  Kina (fra 1966) FLEC Støttet av:  Zaire Kongo-Brazzaville
Kommandanter og ledere
António de Oliveira Salazar Marcelo Caetano Francisco da Costa Gomes	Holden Roberto Jonas Savimbi Agostinho Neto Mário Pinto de Andrade Daniel Chipenda Fidel Castro Arnaldo Ochoa Sánchez
Styrker
65,000	18,000
Tap
3,258 døde	50,000

Den portugisiske kolonikrigen 1961-1974
Angola Guinea Bissau Mosambik

Den angolanske selvstendighetskrigen (portugisisk: A Guerra da Independência de Angola) begynte som et opprør mot den påtvungne bomull-innhøstningen, og utviklet seg til å bli en ideologisk uavhengig kamp for frigjøringen av Angola. Krigen blir regnet som en del av den større krigen portugiserne førte i Afrika for å bevare sitt kolonivelde der. 11 separatistgrupper deltok i kampene.

Flere andre utenlandske stater støttet ulike grupperinger, som utviklet seg til en av den kalde krigens stedfortrederkriger. Portugal mottok støtte fra det Apartheid-styrte Sør-Afrika. Krigen endte i 1975 da nellikrevolusjonen i Portugal styrtet det portugisiske regimet. Den nye regjeringen gikk inn for å la koloniene bli selvstendige, og i 1975 ble Alvor-avtalen undertegnet mellom den angolanske regjeringen, UNITA, MPLA og FNLA. Etter at portugiserne trakk seg ut, begynte uenighetene mellom de ulike angolanske fraksjonene å blottlegges, og landet ble kastet inn i en langvarig borgerkrig som varte helt til 2002.

Historisk bakgrunn

Portugiserne opprettet forbindelser med Kongedømmet Kongo så tidlig som i 1482. Flere ekspedisjoner fra Portugal ble gjennomført, og de to nasjonene etablerte svært nære forhold. Portugiserne forsynte kongoleserne med moderne våpen, og brakte kristendommen til landet. Til gjengjeld mottok portugiserne store mengder slaver, elfenben og mineraler.

Den portugisiske eventyreren Paulo Dias de Novais grunnla i 1575 den nåværende angolanske hovedstaden Luanda (det originale navnet på byen var São Paulo de Loanda). Luanda fikk offisielt bystatus i 1605. Flere andre bosetninger, fort og havner ble opprettet av portugiserne, blant annet fortet Benguela, som senere utviklet seg til å bli en by. Fra 1655 ble Angola en portugisisk koloni, og beholdt denne statusen helt til det i 1951 ble en provins.

Misnøye mot det portugisiske styret (1948-1959)

I 1933 ble de innfødte afrikanerne i Angola integrert fullt under portugisisk overherredømme. Dette førte til utvanning av de innfødte kulturene, som resulterte i sterk misnøye blant de innfødte. Viriato da Cruz og enkelte andre opprettet organisasjonen Unge Intellektuelle, som hadde som målsetning å bevare den innfødte kulturen. Samtidig krevde angolanske nasjonalister at Angola skulle overføres til FN som et protektorat, i stedet for fortsettende portugisisk styre.

På 1950-årene opprettet portugiserne en rekke nye bosetninger i sine kolonier. Dette førte til initiativ til en endring i Angolas status, og i 1951 ble kolonistatusen erstattet med provins-status, i et forsøk på å integrere Angola i det portugisiske imperiet.

I 1953 ble den første separatistgruppen opprettet; Partiet for den Forente Kamp for Afrikanere i Angola (en. forkortelse: PLUA). I 1954 ble enda en separatistgruppe opprettet, denne gangen i den nordlige delen av landet. Denne ønsket gjenopprettelse av det tidligere Kongedømmet Kongo med dets tidligere grenser. Dette området var større enn det portugisiske Angola, og inkluderte blant annet deler av Zambia og Kongo.

1960-tallet

Den 3. januar 1961 gjorde arbeidere i Baixa de Cassanje-regionen opprør, og boikottet COTONANGs bomullsmarker hvor de arbeidet, i håp om å få bedre arbeidsforhold og høyere lønn. COTONANG ble eid av portugisiske, britiske og tyske investorer. Stilt ovenfor dette, valgte arbeiderne å kvitte seg med sine identifikasjonskort og angrep portugisiske handelsmenn. De 4. februar svarte Portugal med å bombe landsbyer i området. Det har blitt påstått, men ikke bevist, at Portugal brukte napalm i dette angrepet. Opp til 7,000 innfødte angolesere døde i angrepet.

Den samme dagen ble politistasjonen og fengselet i Luanda stormet av 250 MPLA-militser, og sju politimenn mistet livet. 40 MPLA-medlemmer døde i angrepet, som var mislykket ettersom ingen av fangene ble befridd. Den 10. februar ble enda et fengsel stormet, og denne gangen svarte Portugal brutalt på angrepet. I løpet av noen uker ble MPLA presset ut av Luanda.

I 1964 ble FNLA opprettet. Holden Roberto, som var leder for FNLA, opprettet en politisk allianse med Mobutu Sésé Seko i Zaire ved å skille seg fra sin kone og gifte seg med en kvinne fra Mobutus hjemmelandsby. I tillegg besøkte Roberto Israel, og mottok hjelp fra den israelske regjeringen fra 1963 til 1969. FNLA mottok også støtte fra samtlige andre land, deriblant Kina, som sendte minst 112 militære rådgivere.

Jonas Savimbi forlot FNLA i 1964 som et svar på Robertos uvilje i å spre krigen utenfor det tradisjonelle Kongeriket Kongo, og opprettet i stedet UNITA. Disse hadde sitt tyngdepunkt i den sørøstlige delen av Angola, et område hvor verken Portugal eller FNLA hadde særlig mye innflytelse. UNITA var allerede fra starten langt bedre organisert og disiplinert enn FNLA og MPLA. Dets krigere viste stor forståelse og kunnskap ovenfor geriljakrigføring UNITA startet sin krig mot portugiserne den 25. desember 1966 ved å hindre tog fra å passere grensen til Zambia. Dette gjorde ikke bare skade på portugiserne, men også på Zaire og Zambia, som begge benyttet seg av jernbanen for transportering av varer til og fra Angola.

Agostinho Neto, en av lederne for MPLA, forhandlet med cubanerne, og i 1965 møtte han Che Guevara for å diskutere cubansk bistand. Snart mottok organisasjonen betydelig støtte fra regjeringene på Cuba, Øst-Tyskland og Sovjetunionen.