Den andre mandsjuinvasjonen av Korea

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den andre mandsjuinvasjonen av Korea
Konflikt: Mandsjuenes invasjoner
Den andre mandsjuinvasjonen av Korea
Dato Desember 1636-januar 1637
Sted Det nordlige Korea; Pyongan, Hwanghae og Gyeonggi.
Resultat
Seier til Qing.
Parter
ManZhow 8Flag Yellow.jpg Qing-dynastiet Coat of arms of Joseon Korea.gif Kongedømmet Joseon
Kommandanter
ManZhow 8Flag Yellow.jpg Huang Taiji
ManZhow 8Flag White.jpg Dorgon
ManZhow 8Flag Yellow.jpg Long Guda
ManZhow 8Flag Red.jpg Daišan
ManZhow 8Flag WhiteInBorder.jpg Dodo
ManZhow 8Flag Yellow.jpg Hooge
ManZhow 8Flag Yellow.jpg Yoto
Coat of arms of Joseon Korea.gif Injo av Joseon
Coat of arms of Joseon Korea.gif Im Gyeongeop
Coat of arms of Joseon Korea.gif Shin Gyeongwon
Coat of arms of Joseon Korea.gif Hong Myeonggu
Coat of arms of Joseon Korea.gif Kim Junyong
Coat of arms of Joseon Korea.gif Min Yeong
Styrker
~128.000 Ukjent.

Den andre mandsjuinvasjonen av Korea (hanja: 丙子胡亂; hangeul: 병자호란; revidert romanisering; Byeongja-Horan; forenklet kinesisk; 丙子之役; hanyu pinyin: Bǐngmǎo Zhīyì) fant sted i 1636 og 1637, da det mandsjuiske Qing-dynastiet under keiser Huang Taiji invaderte og underkastet seg det koreanske kongedømmet Joseon på grunn av koreanernes fiendtlige holdning mot mandsjuene. Denne invasjonen fulgte den første mandsjuinvasjonen av Korea ni år tidligere, og endte med en klar mandsjuisk seier.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Etter mandsjuenes først invasjon av Joseon fortsatte koreanerne å utfordre mandsjuene med deres antimandsjuiske holdning. Handelen fant sted under dårlige forhold, og Korea returnerte ikke mandsjuiske flyktninger. I tillegg ville ikke Korea anerkjenne Huang Taiji da han erklærte det nye Qing-dynastiet. Koreanske utsendinger nektet å kowtowe for Huang Taiji i seremonien, og brød seg ikke om den diplomatiske overensstemmelsen hvor Huang Taiji ble referert til som keiser. De mandsjuiske utsendingene Inggūldai og Mafuta fikk en kjølig mottakelse i Hanseong, hvor koreanske soldater sto gjemt i skyggene. Delegatene ble skremt og flyktet tilbake til Mandsjuria.

Det koreanske hoffet ble dominert av pro-krig-fraksjonen, men de forbedret ikke styrken til den koreanske hæren. I tillegg ble en krigslignende melding til Pyongan uforsiktig tatt av Inggūldai.

Invasjonen[rediger | rediger kilde]

Vinteren 1636 ledet Huang Taiji selv en mandsjuisk-mongolsk-hankinesisk bannerhær med omtrent 128 000 soldater til Korea. Dodo, som ledet den mandsjuiske fortroppen, unngikk å kjempe mot de koreanske styrkene under Im Gyeongeop i Baegma-festningen i Uiju, og skyntet seg i stedet rett til Hanseong for å forhindre at kong Injo av Joseon flyktet til Ganghwa-øya, slik koreanske konger tradisjonelt gjorde.

Mandsjukeiseren Huang Taiji.
ManZhow 8Flag Blue.jpg
ManZhow 8Flag Red.jpg
Mandsjuiske invasjoner
1618-1793
Moncartu.jpg
Officer-EastTurkestan campaign.jpg
Kina
(Sarhu - Ningyuan - De tre føydalherrer)
Qing-Nurhaci.jpg
Portrait of the Kangxi Emperor in Court Dress.jpg

1. Korea
2. Korea
Qing artillery and musketeers.jpg
Crossing the ocean and triumphant return.jpg

Penghu & Taiwan
Dzjungaria
Tibet
Xinjiang
Sichuan
ManZhow 8Flag White.jpg
ManZhow 8Flag Yellow.jpg
Burma
Việt Nam
Nepal

Da han mislyktes med å flykte trakk kongen seg tilbake til Namhansan-festningen, som umiddelbart ble beleiret av den mandsjuiske hæren. Den forsvarende koreanske hæren led fra mangel på ammunisjon og forsyninger, og mens koreanske embedsmenn hadde urealistiske debatter okkuperte Dorgon Ganghwado i løpet av en dag og fanget Injos andre sønn og hans gemalinner.

Beleiringen fortsatte, og koreanerne hadde stadig mindre forsyninger. Den strategiske situasjonen ble også forverret, siden flere flere forsøk fra koreanske styrker fra andre regioner på å bryte beleiringen ble avverget og angrep fra festningen mislyktes. Ming-dynastiet forsøkte å sende en minimal hjelpestyrke, mest som en symbolsk handling, men denne forsvant i en storm da den forsøkte å krysse Gulehavet. Den desperate situasjonen førte til at Injo måtte overgi seg. Han overga tre pro-krigsembedsmenn til Qing, og gikk med på de følgende fredskravene:

  1. Korea underkaster seg Qing-dynastiet
  2. Korea bryter forbindelsene med det suzerene Míng.
  3. Korea tilbyr kong Injos første og andre sønn, og sønnene eller brødrene til ministerne, som gisler.
  4. Korea betaler skatt til Qing tilsvarende det landet før har betalt til Míng.
  5. Korea vil sende styrker for å delta i krigen mot Míng.
  6. Korea vil tilby skip og en hær for å innta en øy.
  7. Qint tillater ikke at Korea bygger borger uten behov.

Huang Taiji fikk satt opp en plattform i Samjeondo ved den øvre Hanelva. På toppen av denne plattformen godtok han Injos underkastelse. Kong Injo kowtowet til Huang Taiji, som skal ha tvunget Injo til å utføre dette nedverdigende ritualet mange ganger.

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Joseon-generalen Im Gyeongeop, som var ansvarlig for forsvaret av Baegma-festningen på Qing-Korea-grensa, førte hæren sin til Hanseong, og tok underveis en av Qing-divisjonene i bakhold da denne var på vei hjemover, og hogget hodet av dens offiser, Yāochuí, en nevø av Huang Taiji. Siden han da ikke viste at kongen hadde overgitt seg, ble han frigitt og ikke straffet av Huang Taiji, som hadde blitt imponert over Ims modige forsøk på å forsvare kongedømmet. Før dette hadde Im, som hadde etterspurt militær støtte fra Hanseong (som aldri ankom), sagt at om han hadde hatt minst 20.000 soldater, i stedet for sin lille styrke på 3000, ville han i stedet ha invadert mandsjuenes hovedstad Mukden, som kunne ha forandret krigens resultat.

De nordlige og sentrale regionene i Korea ble særlig ødelagt av invasjonen. Selv om den mandsjuiske hæren hadde en streng disiplin, herjet de mongolske soldatene koreanske byer.

Korea holdt også løftet om å hjelpe Qing i krigen, og angrep så Ping-øya i Yalus munning.

Huang Taiji beordret at Korea skulle oppføre et monument til minne om de såkalte store dydene til mandsjukeiseren. I 1639 ble dette monumentet oppført i Samjeondo, hvor underkastelsesseremonien hadde funnet sted.

Mange koreanere fortsatte å ha en skjult utfordrende holdning ovenfor mandsjuene, siden de ofte regnet mandsjuene for å være usiviliserte «barbarer», mens de offisielt sto under mandsjuenes myndighet. Koreanske lærde fortsatte å bruke Míng-dynastiets æranavn selv etter dynastiets kollaps. Mange mente at det var Korea heller enn det «barbariske» Qing som burde være Míng-dynastiets legitime etterfølger til Himmelens mandat etter Míng brøt sammen. Koreanerne bygde også opp igjen borgene rundt Hanseong og i Nord, selv om dette var i strid med fredsavtalen.

Kong Hyojong av Joseon, som hadde vært et gissel i Mukden i flere år, og som etterfulgte Injo, planla i hans ti år på tronen en kanskje urealistisk ekspedisjon kalt Bukbeol (북벌; 北伐; Nordekspedisjonen), men han døde da denne skulle settes i gang, og planen døde med ham.

Fra 1639 og fram til 1894 trente det koreanske hoffet et korps med profesjonelle koreansk-mandsjuisk-oversettere. Disse erstattet de tidligere oversetterne til jursjensk, som hadde brukt den jursjenske skrifta, og i 1667 byttet de offisielt navn fra jursjen til mandsju. Den første boka de skrev ble skevet av Shim Gyeam, som også hadde vært oversetter fra jursjensk, og som derfor oversatte gamle jursjenske tekstbøker.

Etter mandsjuinvasjonen opplevde Korea nesten to århundrer med fred, og fram til 1894 forble riket en vasallstat under Qing-Kina, og selv om mandsjuenes tilbakegang begynte i midten av det attende århundre, begynte Joseon nok en gang å blomstre kulturelt. Etter den første kinesisk-japanske krig tvang japanerne Qing til å anerkjenne slutten på Joseon som en kinesisk vasallstat, slik at de selv kunne utnytte og senere annektere Korea i det tjuende århundre.