Den andre borgerkrigen i Sudan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den andre borgerkrigen i Sudan
Konflikt: Borgerkrigene i Sūdān
Den andre  borgerkrigen i Sudan
John Garang de Mabior, leder av SPLA og senere president av Sør-Sudan.
Kartet viser Sūdān før delingen av landet.
Dato 19832005
Sted Det sørlige Sudan, Nubafjellene & An-Nil al-Azraq
Resultat
Naivasha-avtalen, sørsudanesisk folkeavstemning i 2011, Republikken Sør-Sudan blir uavhengig.
Parter
Sudan Sudan
Sudan Ǧanğawīd
Sudan Allierte militser
Flag of Lord's Resistance Army.svg Lord's Resistance Army
Sør-Sudan Sudan People's Liberation Army/Movement
Flag of South Sudan Liberation Movement.gif South Sudan Liberation Movement
Eastern Front
NDA
Kommandanter
Sudan Ǧa‘far an-Numayrī
Sudan 'Abd ar-Rahman Swar ad-Dahab
Sudan Aṣ-Ṣādiq al-Mahdī
Sudan `Umar Ḥasan al-Bašīr
Flag of Lord's Resistance Army.svg Joseph Kony
Sør-Sudan Joseph Oduho
Sør-Sudan John Garang
Sør-Sudan Salva Kiir Mayardit
Sør-Sudan Riek Machar
Sør-Sudan Dominic Dim Deng
Musa Mohamed Ahmed
Styrker
Hæren: Fra ~57.000 til ~117.000
Militser: ~110.000
SPLA: Fra ~500 til ~50-60.000
Allierte: ~3000
Tap
Totalt ~1.000.000-2.500.000 døde ?
Den andre  borgerkrigen i Sudan

Den andre borgerkrigen i Sudan (arabisk; الحرب الأهلية السودانية الثانية; al-Ḥarb al-ʾAhliyyah as-Sūdāniyyah aṯ-Ṯāniyyah; engelsk: The Second Sudanese Civil War), ble utkjempet fra 1983 til 2005 mellom den sudanesiske regjeringa, basert i den nordlige, islamske og arabisktalende delen av landet, og Sudan People's Liberation Army/Movement (SPLA/M), som kjempet for selvstyre i den sørlige, flerspråklige, kristne og animistiske delen av Sudan, kjent som Sør-Sudan. Under det britisk-egyptiske kolonistyret hadde Nord- og Sør-Sudan blitt administrert separat. Selv om krigen brøt ut i Sør-Sudan, spredte den seg på 1980-tallet også til Nubafjellene i Sør-Kordofan og An-Nil al-Azraq (Den blå nil-staten). Krigen var i stor grad en fortsettelse av den første borgerkrigen i Sudan fra 1955 til 1972, hvor det også var spenningene mellom de to landsdelene som hadde forårsaket krigen, som endte med Addis Ababa-avtalen og begrenset selvstyre i Sør-Sudan.

I tillegg til etniske spenninger, var ressurser også en viktig del av bakgrunnen for krigen. Olje utgjorde 70% av Sudans eksportinntekter, og mesteparten av oljen finnes i den sørlige delen av landet. På grunn av Nilens sideelver og større nedbørmengder har Sør-Sudan også en større tilgang på vann enn Nord-Sudan, som delvis ligger i Sahara, slik at Sør-Sudan også er mer fruktbart. Regjeringens marginaliseringspolitikk var også en del av bakgrunnen for at krigen spredte seg til andre deler av Sudan. Regjeringens politikk dreide seg om å konfiskere land fra bønder, både muslimer og ikkemuslimer, og gi overføre det til regjeringens utsendinger og handelsmenn.

Både Egypt og Libya og De forente nasjoner og Amerikas forente stater engasjerte seg for å finne en løsning på konflikten. En rekke land forsynte i ulike perioder Sudan med våpen, inkludert USSR og andre sosialiststater, Folkerepublikken Kina, Egypt og Amerikas forente stater og deres allierte. SPLA fikk våpen fra eller gjennom Etiopia, Eritrea, Uganda og Israel.

Den andre borgerkrigen ble utløst av at Sudans president Ǧa‘far an-Numayrī erklærte i 1983 at hele Sudan skulle bli en šarīʿah-stat. Dette gjaldt også den ikkeislamske sørlige delen av landet, som mistet sitt selvstyre, og slik opphørte Addis Ababa-abtalen. I 1989 brakte en statskupp `Umar Ḥasan al-Bašīr til makten i al-Ḫarṭūm. Siden 1993 har al-Bašīr styrt Sudan som president, og han har siden blitt beskyldt for forbrytelser mot menneskeheten.

En sudanesisk offensiv i 2001 forsøkte å gjenerobre områdene som var gått tapt til SPLA, men mislyktes i å påføre opprørerne store territorielle tap. I 2002 slo SPLA tilbake et sudanesisk angrep i Nuba-regionen og angrep den sudanesiske garnisonen i Tulushi, noe sudaneserne svarte på med å bombe et matutdelingssenter styrt av FN. Sterke internasjonale reaksjoner gjorde at al-Ḫarṭūm valgte å trappe ned bombeangrepene mot det sørlige Sudan, og konflikten fikk en midlertidig pause i 2002. De siste årene skjedde det liten forandring på frontlinjene, og partene begynte å forhandle om en eventuell løsning på konflikten.[1]

I januar 2005 ble det inngått en fredsavtale mellom de stridende partene, noe som ble den offisielle slutten på konflikten. Etter en folkeavstemning i begynnelsen av 2011 ble Sør-Sudan samme år et uavhengig land.

Omtrent to millioner mennesker mistet livet på grunn av krigen, hvorav de fleste døde av sult, tørke og sykdom. Fire millioner ble flyktninger i alle fall én gang (og ofte flere) i løpet av krigen. De sivile tapstallene er slik noen av de høyeste siden andre verdenskrig. I 2002 ble Sudan anklaget for folkemord på over to millioner sørsudanesiske sivile av den USA-amerikanske Sudan Peace Act. Begge sider brukte barnesoldater i sine arméer. SPLA brukte flere titusner barnesoldater under krigens siste fase, og disse ble demobilisert i årene etter fredsavtalen.

Våren 2012, mindre enn ett år etter uavhengigheten, begynte en ny væpnet konflikt mellom Sudan og Sør-Sudan, utkjempet over områder i Sør-Kordofan som er internasjonalt anerkjent som en del av Sudan.

Referanser[rediger | rediger kilde]