Den andre balkankrigen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Den andre balkankrigen | |
| Konflikt: | |
 |
|
| Døde bulgarere under balkankrigene | |
|---|---|
| Koordinater: | {{{koordinater}}} |
| Dato: | 16. juni 1913 - 18. juli 1913 |
| Sted: | Balkan |
| Resultat: | Bulgarsk nederlag. Bucharest-traktaten |
| Casus belli: | {{{casus}}} |
| Territorieforandringer: | {{{territorie}}} |
| Parter | |
 Bulgaria |
 Hellas Serbia Montenegro Romania Det osmanske riket |
| Kommandanter | |
| {{{kommandant1}}} | {{{kommandant2}}} |
| Styrke | |
| Bulgaria:300 000 | Hellas:150 000, Serbia:220 000, Montenegro:12 000 |
| Tap | |
| {{{notater}}}
|
|
Den andre balkankrigen ble utkjempet i perioden mellom 16. juni og 18. juli 1913. Krigen sto mellom Bulgaria på den ene side, mot Hellas, Serbia og Romania på den annen. Da det så ut til at Bulgaria kom til å tape, intervenerte dessuten Det osmanske riket for å ta tilbake noen av områdene som ble tapt under den første balkankrigen.
Den andre balkankrigen markerer dermed sammenbruddet av Balkanligaen kjent fra Den første balkankrigen, og førte til at Serbia, som var alliert med Russland, ble en viktig regional makt. Men dette førte igjen til at Østerrike-Ungarn ble urolig, og slik ble resultatet av denne en del av opptakten til første verdenskrig.
I Den første balkankrigen hadde Balkanligaen lyktes med å erobre Det osmanske rikets europeiske provinser, slik at tyrkerne bare hadde halvøyene Chatalja og Gallipoli igjen. Fredsslutningen i London ble undertegnet 30. mai 1913 og garanterte blant annet et uavhengig Albania.
Men denne fredsavtalen løste ikke problemet at partene ikke var enige om hvordan det erobrede området skulle fordeles, særlig var dette tilfelle for Makedonia. Bulgarias standpunkt var at de hadde fått liten uttelling av sin krigsinnsats, særlig ønsket deler av Makedonia, samt byen Thessaloniki hvor de allerede hadde utstasjonert et regiment. Hellas og Serbia var på den annen side misfornøyd med at de måtte forlate Albania. For å demme opp mot bulgarsk ekspansjon, dannet de en allianse til tross for at de hadde stor intern uenighet. Bulgaria motsatte seg Romanias krav på den bulgarske befestningen i Silistria ved Donau som belønning for at de holdt seg nøytrale i Den første balkankrigen.
Russland var fra 1912 allierte med både Serbia og Bulgaria og ville unngå krig mellom sine allierte. Men under forhandlingene fortsatte spredte kamphandlinger i Makedonia mellom disse landene. Den 16. juni beordret den bulgarske overkommandoen, uten forutgående konsultasjoner med egen regjering, sine tropper å angripe serbiske og greske posisjoner, noe som førte til krigserklæringer.
Bulgaria ønsket å sikre seg hele Makedonia og slik dominere Balkan, men for Serbia og Hellas ga krigen anledning til å sikre sine posisjoner i Makedonia og unngå bulgarsk dominans.
Hellas var numerært overlegen ved Thessaloniki og Bulgaria måtte trekke seg rask tilbake. Stort sett var bulgarerne på defensiven, og tapte de fleste slagene. Da Romania gikk inn i krigen i månedskiftet juni/juli, og senere også Det osmanske riket som så sitt snitt til å ta tilbake noe av det tapte fra Den første balkankrigen, måtte Bulgaria be om våpenhvile. Kolera brøt ut blant styrkene, slik at verken Romania eller tyrkerne kom i faktisk kamp. Bulgaria tapte de territoriene de hadde fått i Den første balkankrigen, men dette ble en midlertidig avtale, da Den første verdenskrig brøt ut den neste sommeren.
