Den Indre Sjømannsmisjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Den Indre Sjømannsmisjon
Fiskarheimen Havly i Stamsund.
Org.nummer938736170
Stiftet1894
LandNorge
Nettsteddism.no (no)

Den indre Sjømannsmisjon (forkortet DISM) ble etablert i 1880. Organisasjonen begynte som en indremisjonsorganisasjon innenfor Den norske kirke som hadde møter for fiskerne i forbindelse med de store sesongfiskeriene. Inspirasjonen kom i forbindelse med sildefisket i Eidsfjorden i Vesterålen, hvor det kunne være samlet 50 000 mennesker i forbindelse med fiskeriene på slutten av 1800-tallet. Forholdene var svært kummerlige, i tillegg til at det var mye alkohol og drukkenskap under landligge.

Betelskip[rediger | rediger kilde]

Etter hvert ble det nødvendig å følge fiskerne til stadig nye felt. Derfor skaffet Den indre Sjømannsmisjon seg i 1903 et skip, som ble det første Betelskipet. Det var et nedrigget seilskip som ble slept av dampskip til det aktuelle sted. Skipet fikk navnet «Elieser 1». Det ble et godt arbeidsredskap for misjonen, men under en orkan i Lofoten i desember 1913 forliste det.

Året etter, i 1914 ble det begynt innsamling av midler til nytt skip som senere ble kjøpt og ombygd til hospital- og betelskip under navnet «Elieser 2». Pga. 1. verdenskrig kom ikke dette skipet i drift før i 1918. Med dette skipet fortsatte Den indre Sjømannsmisjon å hjelpe fiskerne og spre budskapet til dem.

Men det viste seg etter hvert at det holdt ikke med «Elieser 2». Derfor kjøpte de i 1919 enda et skip som ble ombygd til det samme formål som «Elieser 2» og som fikk navnet «Elieser 3» og kom i drift fra 1923. Begge skipene seilte for Den indre Sjømannsmisjon helt til 1938 og 1939 da de ble kodemnert.

Da besluttet Den indre Sjømannsmisjon å bygge nytt og i 1939 var Hospital- og Betelskipet «Elieser 4» klart. Dette var mye større enn de to forrige. Etter 2. verdenskrig ble skipet rekvirert av myndighetene for å være hospitalskip under gjenoppbyggingen av Finnmark.

Men enda var det mange som ville oppleve Elieser, så i 1946 kjøpte organisasjonen en engelsk minesveiper som ble lagt til ombygging. Denne kom i fart som «Elieser 5», men den var svakt bygd og lå mye på verksted, så den ble en belastning for budsjettet. Dermed ble den solgt i 1963. I mange år senere ble den brukt som husbåt for bostedsløse i Oslo.

MS «Elieser 6» fotografert på Storebø i 2018

«Elieser 4» fortsatte helt til 1990-tallet da den ble avløst av dagens Betelskip, «Elieser 6».

Betelskipenes driftsperioder[rediger | rediger kilde]

  • "Elieser 1" 1903-1913
  • "Elieser 2" 1918-1938
  • "Elieser 3" 1923-1939
  • "Elieser 4" 1939-1990
  • "Elieser 5" 1948-1963
  • "Elieser 6" 1992- i dag

Fiskerheim[rediger | rediger kilde]

På steder hvor det var mulig, begynte organisasjonen etter hvert å etablere fiskerheimer. Noen av disse ble drevet i sesongene, andre etablerte helårsdrift, gjerne i kombinasjon med utleie av rom. På fiskerheimene var det mulig for fiskerne å komme for å dusje, ringe hjem, spise middag og ta en kopp kaffe, lese aviser og delta på møter og aktiviteter. Etter hvert fikk fiskerheimene et felles navn, Havly. På det meste hadde organisasjonen mellom 20 og 30 fiskerheimer. Etter hvert som båtene ble utviklet og behovet for tjenestene minket, har også antallet fiskerheimer minket. I dag er det bare et fåtall igjen.

Steder med fiskerheim[rediger | rediger kilde]

Disse stedene har hatt fiskerheim i kortere eller lengre tid:

Stedene på Østlandet ble stort sett etablert på 1970-tallet, da organisasjonen også definerte sin oppgave som å drive arbeid rettet mot sjøfolk i handelsflåten. I denne tiden overtok de Oslo SjømannskirkeBygdøy i Oslo. I en periode tidlig på 1970-tallet samarbeidet organisasjonen også med Det Norske Misjonsselskap om drift av betelskipet «Shinko Maru» i Japan.

Organisasjon[rediger | rediger kilde]

Hovedkontoret for Den indre sjømannsmisjon har alltid ligget i Bergen. I lang tid hadde organisasjonen sine kontorer i Domkirkegaten 4 midt i sentrum, i Fiskarheimen, hvor de også hadde møtelokaler og velferdslokaler for fiskere og sjøfolk. Siden flyttet de til Strandgaten og var der i noen år. Deretter var hovedkontoret en periode på BildøySotra, før de i 2006 etablerte seg på Laksevåg.

Organisasjonens blad heter i dag Trygg Havn etter at det i den første tiden ble kalt Tidende for Den indre sjømandsmission og deretter Fiskerens Venn. Den indre sjømannsmisjon gir fremdeles ut et julemagasin med navnet Fiskerens Venn.

Organisasjonen har dekket hele landet gjennom kretser for å organisere støtteapparatet for sitt arbeid. Støtten har i stor grad bestått av kvinneforeninger som på ulike måter har samlet inn penger til driften. De senere årene har arbeidet gått sterkt tilbake, noe som ikke minst skyldes den sterke omleggingen i fiskeriene fra fiske i kystnære farvann til havfiske.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]