Den norske unitarkirke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet. Se Mal:Referanseløs for mer informasjon.
Unitarforbundet Bét Dávid
Den norske unitarkirke
Symbolet til unitarene i Norge, Ungarn og Romania. Duen og slangen står på jordkloden. Dette henspiller på bibelverset Matteus 10,16. Der sendes disiplene ut med formaningen: "Vær kloke som slanger og troskyldige som duer!"
HovedgrenUnitarisme
Grunnlagtførste gang 1895, gjenopprettet 1995, registrert 2005
GrunnleggerKristofer Janson
Utgått fraBroderskabets Kirke (Unitarisk Samfund) 1895–1937
LederKjell Morten Bråten
Antall medlemmer110 (ukjent)
GeografiRegistrert tjenestedistrikt er Norge
LandNorge
SakramenterIngen, men symbolpraksis av dåp og nattverd
Bekjennelseskrifteringen
Andre skrifterBibelen
Nettstedunitarforbundet.org (no)

Unitarforbundet Bét Dávid (Den norske unitarkirke) (av hebraisk בֵּית דָּוִד Davids hus) er kirkesamfunnet til kristenunitarene i Norge. Unitarisme finnes i dag verden over som mange forskjellige tros- og livssyn – alt fra kristenunitarisme til buddhistisk unitarisme og humanistisk-ateistisk unitarisme. Til tross for dette mangfoldet har all moderne unitarisme sitt opphav i den reformatoriske kristenunitarisme som vokste fram etter 1568. Dette er i dag en retning innenfor kristendommen som bygger på en strengt monoteistisk gudsoppfatning. Unitarene forkaster derfor som oftest treenighetslæren. På verdensbasis regner man med at det finnes omkring en million unitarer, og omkring 300 000 av dem er knyttet til den kristne unitarisme som oppsto i Transilvania på 1500-tallet.

Lære[rediger | rediger kilde]

Like viktig – om ikke viktigere – enn det strengt monoteistiske gudssynet, er det unitariske prinsippet om et absolutt dogmefritt syn, der troen oppfattes som en gave. Denne forstås som å skapes i møtet mellom Gud og den enkelte. Mennesket er ansvarlig for å tolke sin tro individuelt, uten korrigerende læresetninger. Dette fører til at kristenunitarer kan ha mange forskjellige tolkninger av kristen tro og teologi. Likevel har de forskjellige kristenunitariske trossamfunn en felles troskjerne som går tilbake til grunnleggelsen av den kristenunitariske kirke i Transilvania i 1568. Denne kjernen kalles trosprinsippene.

De viktigste prinsippene i dag:

  • Gud er én
  • Jesus var helt og fullt menneske, Guds sønn, men hadde hverken preeksistens eller sto opp fra de døde
  • Den hellige ånd er å betrakte som Guds gode virksomhet på jorden
  • Bibelen er å betrakte som religiøs litteratur der Jesu lære om Gud er det viktigste
  • Siden Gud er allkjærlighet kan ingen gå tapt, men alle frelses (apokatastasis-prinsippet).

Unitarforbundet Bét Dávid (Den norske unitarkirke) viderefører den kristne tradisjon som i dag lever i de ungarske og rumenske unitarkirker og som er felles for den første unitarkirke i Norge opprettet av Kristofer Janson i 1895, men legger også vekt på å praktisere en felles mosaisk arv. På den måten skiller kirkesamfunnet seg også fra andre kristenunitarkirker. Den norske unitarkirke ligger nær opp til den unitarjødiske Szekler-sabbatarianismen og representerer trolig i dag det nærmeste man i en kirkelig sammenheng kommer judaisert kristendom (jødisk kristendom). Nærheten til jødedommen skyldes en innstilling om at kristendommen må forstås gjennom et jødisk perspektiv. Dette begrunnes historisk ut fra det faktum at kristendommen var å regne som en av flere jødedommer som fantes før romerne ødela Jerusalem i år 70 e. Kr. Likevel står trossamfunnet i en klar kristenliberal kirkehistorisk tradisjon.

Historie[rediger | rediger kilde]

  • Begynnelsen

I 1568 ble den kristne transilvanske unitarkirke stiftet av biskop Frans David (1510/20-1579), ungarsk: Dávid Ferenc, i det som nå er Romania. Hans etterfølgere ble først omtalt som davidister, men ble i begynnelsen av 1600-tallet kalt unitarer fordi de forkastet treenighetslæren og all tilbedelse av Kristus, og heller mente at Jesus først og fremst var et menneske som Gud brukte som en særskilt religiøs lærer eller profet. Av denne grunn ser også unitarene på Jesus som Guds sønn, men altså ikke guddommelig. Senere spredte unitarismen seg til flere land i Europa og fikk etter hvert større sentra i Storbritannia og USA. Mange nordmenn som emigrerte til USA, kom i kontakt med unitarismen der og etablerte en rekke kristenunitariske menigheter, særlig i Minnesota. I dag finnes det unitarkirker i alle de nordiske land.‎

Hans Tambs Lyche (1859–1898)
  • Unitarismen kommer til Norge

I 1894 etablerte unitarpresten Hans Tambs Lyche (1859–1898) Norges første unitariske tidsskrift «Frie ord». Året før gjorde han et mislykket forsøk på å etablere landets første unitarkirke. Med utgangspunkt i det forarbeidet som Tambs Lyche gjorde, grunnla den norske unitarpresten og forfatteren Kristofer Janson (1841–1917) den første unitarkirken i Norge i 1895. Fram til 1900 het denne kirken Broderskabets Kirke, men ble senere bare omtalt som Unitarisk Samfund. Fordi dette kirkesamfunnet ikke aksepterte Jesu guddom, ble det av Stortinget i 1897 nektet godkjennelse som en kristen kirke. Isteden ble det godkjent som landets andre ikke-kristne dissentersamfunn. Det første ikke-kristne dissentersamfunn var det mosaiske trossamfunn. Unitarisk Samfund var i virksomhet frem til 1937, da unitarpastor Herman Haugerud (1864–1937) døde og det avviklet sin menighet. Blant de mest kjente norske unitarer utenfor Unitarisk Samfund finner vi navn som Nina og Edvard Grieg. De ble kjent med unitarismen i Birmingham i England i 1888.[1] Nina Grieg skulle senere etter sin manns død, være med på å finansiere kirkebygget til de danske unitarene. Også i Oslo forsøkte unitarene å reise et kirkebygg og penger ble samlet inn. I denne forbindelse samlet Den ungarske unitarkirke i 1909 inn penger som ble sendt som bidrag til unitarene i Oslo, og fra da av og fram til i dag har det være en nær kontakt mellom norsk og transilvansk unitarisme. Det planlagte kirkebygget ble av ukjente grunner ikke bygget.

  • Norsk kristenunitarisme i dag

I 1995, hundre år etter at den første unitarkirken (Broderskabets Kirke (Unitarisk Samfund)) ble grunnlagt, gjenoppsto deler av dette kirkesamfunnet som små unitargrupper i Oslo-området, og 1. januar 2004 etablerte disse i nær kontakt med dagens transilvansk unitarisme i Ungarn og Romania, trossamfunnet Unitarforbundet(Den norske unitarkirke). I slutten av april 2005 ble kirken registrert hos fylkesmannen i Østfold og av Det kongelige kultur- og kirkedepartement innvilget enerett til navnet Unitarforbundet Bét Dávid (Den norske unitarkirke), som i dag er kirkens offisielle navn. Den siste tiden har det utviklet seg praksis for bare å benytte navnet Den norske unitarkirke. 12. april 2006 ble den første nordmann unitardøpt i en ungarsk kristenunitarisk kirke, og fra innføringen av kjønnsnøytral ekteskapslov i Norge 2009 vier kirken både samkjønnede og ikke-samkjønnede par. Mai 2009 besluttet de daværende norske unitargrupperinger å etablere en paraplyorganisasjon (Unitarian Umbrella Organization of Norway) som har til oppgave å være det offisielle kontaktledd mellom norske unitarer og International Council of Unitarians and Universalists (ICUU).

Unitarkirker i Norge[rediger | rediger kilde]

Herman Haugerud (1864–1937)
  • Broderskabets Kirke (Unitarisk Samfund), 1895–1937, grunnlagt av Kristofer Janson under navnet Broderskabets Kirke. Etter en konflikt med kirkens forstanderskap i 1898 sluttet Janson som unitarprest. Omkring 1900 endret kirken navn til Unitarisk Samfund. Etter Jansons fratreden var kirken uten fast ansatt prest, helt til Herman Haugerud ble kallet tilbake fra Amerika for å ta over prestevervet i 1904. Omkring 1909 samlet menigheten inn penger til eget kirkebygg, men selv om den mottok økonomisk støtte fra unitarkirker i USA, England og Ungarn ble bygningen aldri reist. Kirkesamfunnet opphørte å eksistere med Haugeruds død.
  • Kristofer Jansons unitarmøter i Arbeidersamfunnet i Oslo, særlig i perioden 1904–1905 var det åpen konkurranse mellom to unitargrupper i Oslo. Den ene representert av pastor Haugerud og Unitarisk Samfund og den andre av Kristofer Janson og den gruppe tilhørere som samlet seg om ham. Gruppene annonserte sine møter til samme tid: søndager kl. 11, men i forskjellige lokaler. Det er usikkert i hvilken grad Jansons møtevirksomhet skal sees som utslag som egen kirkedannelse, men konkurranseforholdet mellom de to unitargruppene gjør at den i praksis kan betraktes slik. Jansons unitariske møtevirksomhet opphørte i Oslo april 1905 og ble aldri mer tatt opp igjen i her i landet. Derimot fortsatte han å holde unitarmøter i den menighet han opprettet i Danmark.
  • Unitarforbundet Bét Dávid (Den norske unitarkirke). Enkeltpersoner inspirert av unitarpresten Kristofer Janson og Broderskabets Kirke (Unitarisk Samfund) 1895–1937 organiserte seg i unitargrupper og gjenopprettet offisielt Jansons kirkesamfunn i perioden 1995 til 2005, da trossamfunnet ble registrert hos fylkesmannen under sitt nåværende navn. Trossamfunnet ser seg selv som fortsettelsen og videreføringen av landets første unitarkirke grunnlagt 1895, og den har overtatt deler av den første kirkens arkiver, bygger sine vedtekter på denne og holder kontakt med noen få gjenlevende medlemmer av den første unitarkirke. Unitarforbundet er assosiert med International Counsil of Unitarians and Universalists (ICUU) og knyttet til unitarkirker i Romania og Ungarn. Kirkesamfunnet er siden 2001 utnevnt som offisielt norsk kontaktorgan til Petrosani unitarkirke i Romania.

Sentrale unitarer med tilknytning til Norge[rediger | rediger kilde]

Kristofer Janson (1841–1917)

Norske ikke-unitarer som indirekte har hatt betydning for unitarismen i Norge[rediger | rediger kilde]

  • Axel Sabro, forlegger for unitartidsskriftet Frie Ord. Brøt senere med unitarismen, og tidsskriftet kom til å representere andre religiøse bevegelser.
  • Bjørnstjerne Bjørnson, oppfordret og inspirerte Kristofer Janson til å bli unitarprest. Han skulle senere råde Janson til å spre unitarismen i Sverige. Dette ble aldri noe av. Bjørnson hadde ingen tilknytning til unitarismen ut over vennskap med Janson og sympati for fritenkerbevegelsen.
  • Arne Garborg, hans bok Jesus Messias ble av unitarmenigheten i Oslo anbefalt som innføringsbok om Jesus. Han hadde ingen tilknytning til unitarismen ut over sympati for fritenkerbevegelsen, og det at hans bror, Samuel Garborg, var unitarprest i USA. Han var også en etterspurt, men ikke aktiv, foredragsholder i utenlandsk unitarisk sammenheng. I sin dagbok (13. april 1907) beskriver Garborg hvordan han fant å måtte takke nei til en innbydelse fra «Council of Unitarian and other liberal religous Thinkers and Workers».

Statistikk over norsk unitarisme[rediger | rediger kilde]

Den første norske unitariske dåp i nyere tid fant sted i Bela Bartok Unitarkirke i Budapest i april 2006. Prest Leta Sandor døper kandidaten, som bøyer seg over alterbordet. Over prekestolen skimtes unitarenes ungarske slagord «Egy az Isten» («Gud er én»).

Totalt antall unitarer i Norge per år:

  • 1895: 30
  • 1900: 106
  • 1930: 69
  • 1950: 17
  • 2006: 57
  • 2008: 110

Antall deltakere på unitariske gudstjenester i Norge per år:

  • 1895: fra 300 til 600 ifølge Kristofer Janson. Antallet inkluderer trolig også Jansons foredrag.
  • 1909: gj.snt. på 200 deltakere ifølge Herman Haugerud. Tallet er oppgitt på en appell til engelske unitarer for økonomisk støtte til kirkebygg i Oslo.
  • 2006: Sabbatssamlinger holdes i private hjem, større høytidsgudstjenester holdes i unitarkirker i Budapest. Ingen statistikk tilgjengelig.

Unitarisk dåp:

  • 1895-1937: 39 barn, 24 gutter og 15 jenter.
  • 2006: 1 dåp av norsk unitar i Budapest. (Første kjente dåp av nordmann i Den ungarske unitarkirke.)
  • 2008: 1 dåp av norsk unitar i København.
  • 2012: 2 dåp i Arendal. 1 i Porsgrunn

Unitarisk konfirmasjon:

  • 1898-1913: 30 konfirmanter, 15 gutter og 15 jenter.

Unitarisk nattverd:

  • Ingen statistikk foreligger for den første unitarkirke 1895–1937.
  • 2004: 63 mottok nattverd.

Unitarisk vigsel:

  • 1896-1927: 17
  • Ca 50 vielser per år (2011–2012 -)

Unitarisk begravelse:

  • 1895-1935: 35
  • 2003: 1
  • 2012: 1

Unitarprester:

  • 1895-2010: 7

Litteratur om norsk unitarisme[rediger | rediger kilde]

Nyere faglitteratur:

Annen nyere faglitteratur også relatert til norsk unitarisme:

  • Breistein, Ingunn Folkestad: "Har staten bedre borgere? Dissenternes kamp for religiøs frihet 1891–1969., 2003, doktoravhandling, Det teologiske menighetsfakultet.
  • Ferencz, József: Unitarisk katekisme, 2008, Schweitzerforlaget. Oversatt av Knut Heidelberg.
  • Hãgglund, Bengt: Socinianismen och den lutherska ortodoxin. 1995, artikkel i Norsk Teologisk Tidsskrift.
  • Heidelberg, Knut: Hva er kristen unitarisme?, 2009. (Unitarforbundet)
  • Molland, Einar: Norges kirkehistorie i det 19. århundre. Bd. 1 og 2. 1979, Gyldendal Norsk Forlag.
  • Valen-Sendstad, Fartein: Kampen om korset : en analyse av sociniansk teologi og luthersk-ortodoksi : med særlig henblikk på forståelsen av Jesu lidelse og død. 1993, doktoravhandling, Det teologiske menighetsfakultet.

Romaner

  • Solheim, Anne Lofthus og Rolf Erik: Visdomsperspektivet. En guddommelig saga om Kristofer Janson og åndshøvdingene på hans tid. 2004, Kolofon Forlag.

Unitariske tidsskrift

  • Frie Ord, 1894–1896, etablert av Hans Tambs Lyche, opphørte som unitartidsskrift etter Tambs Lyches brudd med forleggeren Sabro i 1896, men tidsskriftet fortsatte under Sabros ledelse som allment religiøst-ideologisk blad fram til 1898.
  • Unitaren, 1906–1907, opphørt, etablert av Herman Haugerud som kontaktorgan for unitarmenigheten i Oslo.

Internett-sider

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ [1] Beryl Foster: The Songs of Edvard Grieg, s. 168

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Den_norske_unitarkirke&oldid=23852876»