Demosthenes
| Demosthenes Δημοσθένης, Dēmosthénēs | |||
|---|---|---|---|
 Demosthenes | |||
| Født | 384 f.Kr. Athen, Hellas | ||
| Død | 322 f.Kr. Kalaureia | ||
| Beskjeftigelse | Taler, politiker | ||
| Embete | |||
| Mor | Kleobule | ||
| Nasjonalitet | Antikkens Athen | ||
Demosthenes (født 384, død 322 f.Kr.) regnes som den største av antikkens greske talere. Seksti taler er bevart under hans navn, men ikke alle er ekte. Blant de viktigste er de tre olynthiske taler (til forsvar for byen Olynthos), de tre filippiske taler (mot Filip II av Makedonia) og den store forsvarstalen Om kransen. Demosthenes' stil ble diskutert av historikeren og litteraturkritikeren Dionysios fra Halikarnassos (100-tallet f.Kr.) i to avhandlinger: Demosthenes og De verborum compositione. En biografi av Plutark (ca. 100 e.Kr) er den fremste kilde til Demosthenes' liv.
Liv[rediger | rediger kilde]
Demosthenes ble født i Athen i en velstående familie, men ble tidlig farløs, og hans formyndere lurte til seg deler av arven. Sin første rettssak førte han mot sine tidligere formyndere, og han klarte å vinne tilbake deler av formuen. Plutark forteller at han stammet, og øvet seg i å overvinne stamheten ved å tale med liten stein på tungen. Fra ca. 355 f.Kr. var han aktiv som politiker, det vil si en som taler i folkeforsamlingen. Samtidig drev han som logograf ved siden av, det vil si at han forfattet taler for andre, i første rekke for bruk i rettssaker.
Demosthenes' overordnede politiske mål var å stanse Makedonias ekspansjon, og nødvendigheten om å handle før det var for sent, var det tilbakevendende temaet i mange av hans taler. Under Filip II utvidet makedonerne sin makt i Nord- og Mellom-Hellas: Aamfipolis 357 f.Kr., Thessalia 351 f.Kr., Olynthos 348 f.Kr., Fokis 346 f.Kr., og Byzantion 339 f.Kr. Demosthenes' forsøk på å stanse Filip endte i konfrontasjon i og med slaget ved Khaironeia i 338 f.Kr., hvor en gresk sammenslutning led fullstendig nederlag mot makedonerne. Etter dette var Makedonia den dominerende makten i Hellas, selv om Athen beholdt sin hær, flåte og befestninger.
Etter nederlaget spilte Demosthenes en mer tilbaketrukket rolle. At hans utenrikspolitiske linje hadde hatt bred oppslutning og at han fortsatt var vel ansett, fremgår imidlertid av den såkalte rettssaken om kransen, som ble avholdt i 330 f.Kr.. Et forslag om å hedre Demosthenes med en gullkrans ble forsøkt avvist som lovstridig av hans motstander Aiskhines; den påfølgende rettssaken kom i virkeligheten til å handle om den politiske linjen Demosthenes hadde fulgt, og som hadde endt med nederlaget i 338 f.Kr.. Både Aiskhines' og Demosthenes' taler fra rettssaken er bevart. Demosthenes' tale Om kransen avgjorde saken: Aiskhines fikk mindre enn en femtedel av stemmene i folkejuryen, og dro i landflyktighet.
Etter Aleksander den stores død i 323 f.Kr. organiserte Demosthenes en ny koalisjon mot makedonerne, men også denne led nederlag i den lamiske krig (323-322 f.Kr.). Athen ble okkupert av makedoneren Antipatros, som avskaffet demokratiet. Demosthenes flyktet til øya Poros, men ble innhentet og begikk selvmord med gift.
Demosthenes' retoriske stil er kjennetegnet av variasjon, abstraksjon, slående metaforbruk og språklig rikdom: Han nølte ikke med å bruke pleonasme, det vil si såkalte overflødige uttrykk av typen «jeg så med mine egne øyne». For senere greske forfattere gjennom antikken og middelalderen har hans stil fremstått som forbilledlig, og derfor er et bredt utvalg av hans taler bevart for ettertiden. Hans kamp for Athens selvstendighet har også gjort ham til et symbol på frihetstrang og heroisk motstand.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
Alle Demosthenes' taler, såvel som Dionysios' avhandlinger og Plutarks biografi, finnes på engelsk i serien Loeb Classical Library. På skandinaviske språk kan nevnes:
- Holger Friis Johansen: Fri mands tale: græsk litteratur indtil Alexander den Stores tid, København 1984
- Plutark: Livsskildringer med sammenligninger, til norsk ved Henning Mørland, bd. 1-3, Oslo 1967–8
- Gjert Vestrheim og Tor Ivar Østmoe (red. og overs.): Klassisk talekunst, Oslo 2009 (oversettelse av 1. og 3. filippiske tale)
