Dekameronen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Illustrasjon fra et annet Boccacio-verk.

Dekameronen, italiensk tittel Il Decameron, (fra gresk deka (δέκα) ti; hemera (ἡμέρα) dager) regnes som Giovanni Boccaccios viktigste litterære verk. Det er en novellesamling med 100 historier. Samlingen ble sannsynligvis påbegynt i 1350 og fullført i 1353. Boken er skrevet i henhold til middelalderens allegoriske opplegg, preget av pikante fortellinger, gjerne av erotisk tilsnitt, men også tragiske. Fortellingene har inspirert forfattere som blant annet Margrete av Navarra, Geoffrey Chaucer og William Shakespeare.

Rammefortellingen[rediger | rediger kilde]

Da pesten kommer til Firenze, i 1348, flykter sju unge kvinner og tre unge menn, sammen med tjenerskap, ut av byen for å unngå å bli smittet. De bosetter seg på et slott eller en herskapsvilla, hvor de tilbringer tiden med å fortelle hverandre historier i ti dager. Hver dag skal hver av dem fortelle én historie for de andre ni. Dermed ender vi opp med 100 historier, men på grunn av forfatterens inngripen på dag fire blir det totale antallet 101. Det står også beskrevet hvordan de inntar festmåltidene sine, og utenom de 101 historiene forekommer det også samtaler mellom de sju kvinnene og de tre mennene.

Dekameronen som allegori[rediger | rediger kilde]

Verket har flere allegoriske tilsnitt. Blant annet har tallsymbolikken med ti personer blitt tolket til at de sju kvinnene tilsammen symboliserer de fire kardinaldydene: rettferdighet, mot, visdom og måtehold, samt de tre teologale dyder: tro, håp og kjærlighet. Boccacio sier selv at navnene han ga de ti persoenene er beskrivende for deres karakterer. I den italienske utgaven heter kvinnene: Pampinea, Fiammetta, Filomena, Emilia, Lauretta, Neifile og Elissa, mens mennene heter: Panfilo, Filostrato og Dioneo.

Forgjenger til novellesjangeren[rediger | rediger kilde]

Novella, som var et av ordene Boccaccio ga historiene sine i forordet til Dekameronen, var for første gang blitt brukt som beskrivelse på korte prosaberetninger bare få år før Dekameronen kom ut. Slik la Boccaccio fundamentet for sjangeren gradvis utviklet seg til den moderne novellen slik vi kjenner den i dag (selv om fortellende kortprosa også har en tradisjon før fortellingene i Dekameronen, eksempelvis flere fortellinger fra Bibelen).[1]

Paralleller til arabisk litteratur[rediger | rediger kilde]

Flere av novellene i Dekameronen drar på fortellinger fra den arabiske litterære tradisjonen, og i noen av fortellingene opptrer også arabere. Religion er også et tema flere av historiene, for eksempel tredje fortelling første dag, hvor datidens tre store religioner, kristendommen, islam og jødedommen, på sympatisk vis blir sidestilt.[2] I tillegg til at tallet med 100 fortellinger minner sterkt om antall sanger i Dantes Den guddommelige komedie, er det også mulig å tenke seg tallsymbolikken i samsvar med den arabiske Tusen og én natt, et verk som også er bygget opp av en rammehistorie som omslutter flere kortere fortellinger.

Norske utgaver[rediger | rediger kilde]

  • Giovanni Bocaccio (1934). Dekameronen. Nasjonalforlaget.  [4 bind. Oversatt til norsk av Henrik Rytter og illustrert av Arent Christensen]
  • Giovanni Bocaccio (1952). Kjærlighetsfortellinger fra Dekameron. Cappelen.  [252 sider, oversatt til norsk av Bjørn Braathen]
  • Giovanni Bocaccio (1956). Italienske netter. Elskovshistorier fra "Decameron". Atlas.  [309 sider. Gjenfortalt av Lasse Stenstad, ill. av Preben Zahle]
  • Giovanni Bocaccio (1981). Dekameronen. De norske bokklubbene.  [33 utvalgte historier. Lydbok i 1991, lest av Ingerid Vardund]
  • Giovanni Bocaccio (1996). Dekameronen I-III (nynorsk). Samlaget. ISBN 82-521-4772-0.  [Oversatt av Magnus Ulleland og først utgitt 1969-70]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Haarberg, Selboe, Aarset (2007): Verdenslitteratur. Den vestlige tradisjonen. Side 183-184. Oslo. ISBN 978-82-15-00696-3
  2. ^ Haarberg, Selboe, Aarset (2007): Verdenslitteratur. Den vestlige tradisjonen. Side 184. Oslo. ISBN 978-82-15-00696-3