Dekameronen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Dekameronen, italiensk tittel Il Decameron, (fra gresk deka (δέκα) ti; hemera (ἡμέρα) dager) regnes som Giovanni Boccaccios viktigste litterære verk. Det er en novellesamling med 100 historier. Samlingen ble sannsynligvis påbegynt i 1350 og fullført i 1353. Boken er skrevet i henhold til middelalderens allegoriske opplegg, preget av pikante fortellinger, gjerne av erotisk tilsnitt, men også tragiske. Fortellingene har inspirert forfattere som blant annet Margrete av Navarra, Geoffrey Chaucer og William Shakespeare.
Novellene blir knyttet sammen av en rammefortelling: Da pesten kommer til Firenze, i 1348, flykter ti ungdommer, sju kvinner og tre menn, ut av byen for å unngå å bli smittet. De bosetter seg på et slott eller en herskapsvilla. Her tilbringer de ti dager med å fortelle hverandre historier. Hver dag skal hver av dem fortelle én historie for de andre ni. Dermed ender vi opp med 100 historier, men på grunn av forfatterens inngripen på dag fire blir det totale antallet 101.
Dekameronen er oversatt til norsk av Henrik Rytter. Den kom ut første gang i 1934-1935 i en fire-binds utgave, illustrert av Arent Christensen
Dekameronen er senere kommet i flere utgaver på norsk, siste gang i 1981 som Bokklubbok, da med 33 utvalgte historier. Denne kom også som lydbok i 1991, lest av Ingerid Vardund.
